Ordene og festtalene har stilnet under regnbueflagget. Bannere og opptogseffekter er lagt bort for denne gangen. Ola og Kari, Mohammed og Ayse har fått mennesker av alle legninger og med unike identiteter togende inn i sitt kjære Drammen.

En homofil gutt sa til meg en gang «det er mye verre for meg å høre medelever slenge rundt seg med ordet «homo» om alt og alle enn å tryne i kantina for så å oppdage at det er høl i buksebaken og at alle står å ler av meg».

Alle disse ordene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve veven, livet.

«Det er bare ord», sier russen når Tix og hans medbrødre raljerer med ord som «hore» og at «jenter er til for og tas», i russesangene. Tix har forresten byttet ut noen av orda sine så nå er han blitt så hørbar at til og med bestemor satt på «Allsang på grensen» og nynnet og rugget med til sangene hans. Katrine Moholdt kalte til og med Tix for folkelig, hva nå enn det ordet måtte bety.

I min jobb i skolen simpelthen vasser jeg i ord- og språkbruk blant unge hver dag. Jeg opplever at ord og utrykk forankres og at ungene ikke alltid skjønner betydningen av det de sier videre.

Noen ganger skjønner de det veldig godt og sier det med fullt overlegg. Like ille som at noen ser det som sin misjon her i livet å plage andre, er det med de tause bisitterne. Du vet de som bare er der, som ikke engang skjønner at du snakker til dem når du peker på dem. «Moi?», spør de, og snur seg for å se hvem andre det kan være du snakker til.

Det å tie, gå sin vei og overlate utsatte jenter og gutter til seg selv, har blitt en så stor del av skolehverdagen for mange at noe måtte gjøres. I disse dager fases «Livsmestring» inn i skolen. Ikke som eget fag, men som noe som skal tres, unnskyld jeg mener bres, utover alle de andre fagene.

Et begrep derfra er «medborgerskap». Det begrepet rommer så mye. De elevene som tilsynelatende tåler så inderlig vel det som ikke rammer dem selv, kan virkelig få drahjelp her. Drahjelp til å vise at de bryr seg om andre gjennom å bidra til å stoppe uønsket språkbruk. Barneombudet har en «Ti-på-topp-liste» over diskriminerende ord og uttrykk.

Hore, homo og jøde er på den lista. NRKs «Satiriks» fikk så hatten passet på lederplass i Aftenposten 26.juli i år. Jødesvin-satiren falt mange tungt for brystet. Om den ikke var antisemittisk ment, er det å tøyse med å legge ordet «jødesvin» i Scrabble så ufølsomt og lite sensitivt at det skrives på den kontoen allikevel. NRK endte til slutt opp med å si unnskyld, trekke hele innslaget og tross alt innse at det er forskjell på humor og hets.

Jeg har selv ufattelig mange eksempler på bruk av ordet «homo» i upassende sammenhenger. Det er forøvrig toppordet på lista til barneombudet.

I ungdomstida er det helt normalt å famle rundt i et kaos av følelser. Det er mye som skal landes i dette landskapet av selvbilde, kropp, skole, vennskap, kjærester og identitet og også seksuell identitet.

Når jeg hører ordet «homo» daglig, kjenner også jeg at det gjør noe med meg. Og jeg er voksen - og forhåpentligvis profesjonell. Hvordan er det ikke da å være en av gutta i 8. ,9. eller 10. klasse? Jeg nevner bare gutter her, for forskning og egne erfaringer tilsier at det er de som bruker homo-ordet oftest. Gutta i 12-15 års alder sier det samme som russegutta gjør om russesangene: «Det er bare ord»! De betyr ingenting.

Å joda det gjør det! Ord er aldri bare ord. De opptrer alltid i en sammenheng, en kontekst, og derfor blir de alltid mer enn seg selv, akkurat sånn som du og jeg blir det.

Kan en 12-åring forstå rekkevidden av ordbruken sin sånn rent kognitivt sett?

12 åringer har muligens utfordringer med å se konsekvensene av språkbruken sin, men de fleste har nok allerede merket effekten ord kan ha på andre, både barn, medelever og voksne.

Det å forstå rekkevidden av konsekvensene av ordene, kan de imidlertid ha utfordringer knyttet til. Den unge hjernen er plastisk, og som sagt, i en voldsom utvikling.

Den muligheten må vi voksne som har ansvar for barn og unge benytte oss av. Alle 9. klassinger i Drammensskolen inviteres i grupper til Helsestasjon for ungdom. Der snakker vi med dem om mye, og seksuell identitet og språkbruk er noe av det som står på agendaen.

Det som alltid slår meg på disse gruppene er de ivaretakende og omsorgsfulle holdningene ungdommene legger for dagen til mennesker med ulik seksuell legning. Mye har heldigvis skjedd med holdninger på de noen og tyve årene jeg har jobbet som helsesøster. Det kan foresatte også spille på. De unge kan formes, nær sagt modelleres til en god versjon av seg selv. Det krever nitidig og møysommelig arbeid, men det er vel verdt innsatsen. Og du, de trenger at vi gjør det. De trenger at vi gir dem motstand når kart og kompass ikke stemmer med terrenget. Vi trenger rause medborgere i vårt land, i vår by Drammen som kan romme alle, uavhengig av bakgrunn, religion, politisk tilhørighet eller seksuell legning. Ja, oss alle.

«Det er vel fint å bli interessert i flere mennesker enn i færre» sier karakteren Anna i Netflix-serien «Tales of the city». Nå som Pride-paraden er over for i år må du og jeg gjøre vårt og føre denne saken videre, i riktigere retning. Til et samfunn som tåler alle og rommer alle.

Da må vi begynne med oss selv og barna våre. Ord har betydning og språk gir makt som kan brukes klokt. Og sånn helt til slutt, kan vi undre oss du og jeg, over om det er nødvendig eller unødvendig at Raddison Blue-kjeden reklamerer med at de har LHBTSQvennlige hoteller.

Kristin Sundet er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår. Hun jobber til daglig som helsesykepleier (helsesøster) I Drammen kommune. På fritiden er hun aktiv i Drammen Sanitetsforening. Hun er drammenser, oppvokst på Konnerud, og bor nå på Gulskogen. Hun har store barn selv, men har også et stort hjerte for andres barn.