Generasjon prestasjon. Du har helt sikkert hørt betegnelsen mange ganger før. Den er ment å fange opp at mange av dagens ungdommer opplever at de ikke bare skal være bra nok, men best.  

Generation Snowflake eller generasjon «Z», sier amerikanerne om sine unge og henviser til de som er født fra 1995 og senere. I USA beskrives de som en generasjon som har kommet lett til det meste og som liker foreldrene sine i så stor grad at de oppfattes som forbilder. De er kravstore. Foreldrene deres i generasjon «X» og «Y» får skylda for kravmentaliteten og for å ha overbeskyttet dem.

Deres verden er i konstant endring og de jobbene de skal søke på en gang er til en viss grad ikke oppfunnet ennå. De kjenner ikke til et liv uten Internett. De er derfor innfødte databrukere og smarttelefonen er deres kjæreste eiendel. De er også en generasjon som er opptatt av å behage andre, bli likt og å ikke skille seg ut.

Det tilligger ungdomsgenerasjonen mer enn andre generasjoner å sammenlikne seg med andre. Er det en sannhet med modifikasjoner? 

Flere generasjoner ser ut til å adoptere denne måten å betrakte sine medmennesker på og ungdom har i så måte også noen å slektes på.

Konstant sammenligning

Du antar kanskje at alle de andre har fått et slags manus til livet sitt utlevert ved fødselen?

At de andre vet hvordan de skal opptre på skolen, i sosiale medier, sammen med venner, de på jobben? At de kan navigere rundt i livene sine med den største selvfølge. Ungdom har til alle tider sammenliknet seg med jevnaldrende. 

Utfordringen i dag er at den digitale utvikling og særlig innføringen av smarttelefonen har ført til at denne sammenligningen nå foregår 24-7. Usikkerheten er den vonde klumpen i magen som ofte er ledsageren som skaper så mye uro og ugagn. Det er med andre ord lite fred å få. Instagram er verstingen når det kommer til bildedeling og likes. Retusjering av bilder og bruk av filtre som gjør deg til en annen versjon av deg selv.

Tilegner vi oss andres meninger og verdier som menneskelige kameleoner?

Kreativitet oppstår oftere når vi tør å gå egne veier. Hvis vi aldri tillater oss å gjøre feil, vil vi heller ikke greie å skape noe originalt. De aller fleste unge mennesker jeg kjenner er sensitive overfor andres behov, men kanskje mindre oppmerksomme på hva som er bra for dem selv. De er knallgode sønner og døtre og venner som gir mye av seg selv, men mindre til seg selv. De vil ofte ikke belaste venner, foreldre, besteforeldre eller lærere med sine bekymringer. Dette kan gi seg mange utslag. At man brenner inne med det som er plagsomt og at man f.eks ikke rekker opp hånda i timen for å spørre om hjelp. Dette siste trigges nok av frykten for å skille seg ut, vise for alle at man ikke forstår. 

På et foreldremøte på skolen hvor dette ble problematisert tillot jeg meg derfor lett spøkefullt å foreslå at vi heller kunne innføre nettskole slik at ingen behøvde å møtes for å føle at de dummet seg ut. Det ble møtt med stillhet og spredt latter.

Noen ungdommer kan få skyld og skamfølelse av å tenke på at de ikke egentlig har noe å klage over, at det alltid er noen som har det verre enn dem. Dette kan bli en tilleggsbelastning når du føler deg nedfor eller har tanker om å ikke ville leve lenger.

Hvis du har det vondt og andre snakker om hvor bra vi har det i Norge, formidler de jo indirekte at det er deg det er noe galt med dersom du ikke har det bra», sier psykolog Aksel Inge Sinding i Aftenposten i september i år.

Han sier at det er viktig å få frem at det ikke finnes noen objektiv fasit på hva som utløser vonde følelser og på hvem som har rett til å føle hva. Det er ikke å undres over at noen ungdommer er ekstra utsatte for stigmatisering i dette utviklingsbildet.

«Vi mener jo ikke noe med det» 

Ungdom som undrer seg over sin egen seksuelle legning kan ha det skikkelig kjipt på ungdomsskoletrinnet. Ordet homo er det mest brukte skjellsordet av dem alle. ‘Ord er bare ord’, sier de når jeg kommenterer språkbruken og kaller ordet krenkende. 

«Vi mener jo ikke noe med det», sier de. Ord er aldri bare ord, de opptrer alltid i en sammenheng som gir dem mening. Er det noen som er vare for språkbruk og hvilke ord vi velger å bruke, er det skeiv ungdom. Ei skeiv jente sa til meg en gang at hun ville snakke mer med meg om legningen sin fordi hun merket seg at jeg f.eks konsekvent brukte ordet partner og ikke henviste til kjærester med kjønnsbenevning.

Fattigdom merkes ekstra godt i ungdomstiden. Bevisstheten din om deg selv sammenlignet med andre øker og forskjellene blir etter hvert veldig tydelige. Enkelte utsatte unge har sjelden med noen hjem, de går ofte ikke i bursdager og de vasker i stykker klærne sine fordi de bare har noen få plagg. Noen dager kommer de uten mat på skolen fordi yngre søsken måtte få den maten familien hadde. Så kom ikke til meg å si at et skolemåltid ikke kan være sosialt utjevnende!

Ungdom med diagnoser som Asperger eller mild psykisk utviklingshemming opplever også ofte å føle seg annerledes og har den samme oppvåkningen som annen ungdom. Mange av dem vil ikke fremstå som annerledes og hvem er vi som kan nekte dem retten til det? Spørsmålet er vel heller om de har kloke voksne som heier på dem og guider dem kyndig gjennom denne jungelen av følelser.

Gutter får mye oppmerksomhet i mediene for tida. De er overrepresenterte på selvmordsstatistikken og går bærer ofte lenger på tyngende tanker enn jenter før de sier i fra eller ber om hjelp. Forskning viser at de oftere enn jenter bagatelliserer problemene sine og ikke skal bry andre. De skal ta det som maskuline menn og greie seg selv i størst mulig grad. Det å vise følelser kan oppfattes som et tegn på svakhet.

Bildet er ikke entydig. For det er jo også sånn at de aller fleste i ungdomsgenerasjonen i dag rapporterer å ha det veldig bra. De spørres i ungdomsundersøkelser som Ungdata, og de svarer at de trives, at de gjør det bra på skolen og at de liker foreldrene sine. De drikker mindre, røyker ikke, de trener mer og de er sosiale .

Skolen er vurderingsarena nummer én 

Prestasjon betyr i følge Store Norske Leksikon «ytelse, det som er fullført».

For å yte noe må du ha en eller annen form for erfaring eller annen kompetanse. For å fullføre noe bør du i tillegg ha en form for pågangsmot og utholdenhet. Og du må ha et mål med det du gjør. Målet skal kunne vurderes av andre. 

Skolen er slik jeg ser det vurderingsarena nummer én for ungdom i dag. Hvis du tror at fag som «kroppsøving» og «kunst og håndverk» er hyggelige pusterom, må du tro om igjen. Presentasjoner, innleveringer, fremføringer, nasjonale prøver og andre prøver, lærere som ikke samarbeider så alt hoper seg opp på en gang, det er hverdagen for mange unge i dag. Skolen er også en viktig sosial arena for unge. Er det noe ungdom ala 2019 virkelig har så er det utholdenhet og pågangsmot.

Selvtillit er den delen av selvbildet vårt som handler om prestasjon. Den kan gi oss en følelse av å være større, sterkere og bedre enn andre. Den muskelen vi med fordel kunne bruke mer krefter på å trene opp er selvfølelsen vår. Det er den følelsen som forteller oss at vi er gode nok som vi er.

I begrepet prestasjon ligger det også en forventning om at de skal oppnå «noe», men det er slett ikke alltid avklart hva dette «noe» er bortsett fra at det er noe veldig bra. Noen får høre at bare de jobber hardt nok kan de bli akkurat hva de ønsker. Mange ungdommer føler på det ansvaret som tyngende. Det å ha forventninger knyttet til seg fra foreldre og lærere vil også kunne føre til at den unge ikke vil skuffe disse viktige voksne. De fleste strekker seg langt for ikke å skuffe andre. Det å ikke vite hva dette «noe» er kan utløse både usikkerhet, stress og grublerier. Grublerier kan gi grobunn for kvernetanker. Kvernetanker kan sammenliknes med tanker som puttes inn i en sentrifuge og kjøres på programmet «uendelig». Negative, automatiske tanker, selvskading, spiseforstyrrelser, angst og depresjoner kan følge i kjølvannet av et utfordret selvbilde. Det er et utviklingstrekk som kjennetegner generasjon prestasjon at jenter er overrepresentert når det kommer til psykisk uhelse. De rapporterer oftere enn gutter at de ikke har det greit.

«De sliter fordi vi glemmer å lære dem å like seg selv. Det må skje hjemme rundt frokostbordet en helt vanlig tirsdag, ikke som et prosjekt satt i gang av Utdanningsdepartementet» sier Ingrid Bonde Tusvik i Dagsavisen 4. Oktober i år.

Mange mener at ungdom er sosiale på en annen måte i dag enn tidligere. Tidligere var de mer på besøk hos hverandre. Det er de ikke lenger fordi de kommuniserer på andre måter. Misforståelser oppstår lettere når de ikke har øyekontakt med hverandre. Gutter ser ut til å ha taklet denne endringen bedre enn jenter. Jenter har oftere enn gutter en sosial kompetanse som er pusset og korrigert på siden barndommen. De snakker oftere og mer sammen enn mange gutter som heller ser ut til å foretrekke å gjøre ting sammen fremfor å snakke sammen. Det å uttrykke følelsesmessige reaksjoner på Snapchat blir flatere og fattigere enn i «real life».

Vi regner forøvrig med at 20% av ungdom mellom 13-19 år på et eller annet tidspunkt får en psykisk helseutfordring.

Selvsensur er ikke mangelvare

Det er så viktig for oss å formidle til de unge at de aldri bare er historien om nederlagene sine, at de alltid er så mye, mye mer enn bare det. Fortellingen om dem er alltid nyansert og kan definere dem som mennesker, den de er for oss bare fordi de er den de er. Å være feiltastisk er det noen som kaller dette. Uansett, som fastlege Kari Løwendahl Mogstad skrev i Adresseavisa: «vi må hjelpe barna våre med å koble av det som er uviktig, og koble på det som betyr noe. Vi må lære dem å prioritere, hvile seg, og å regulere følelsene sine». Selvmedfølelse kaller jeg dette. Det er den følelsen som gir oss mulighet til å behandle oss selv på en mer vennlig måte. Så enkelt og så vanskelig.

Selvsensur er heller ikke mangelvare hos ungdom i dag. Å ikke være bra nok, tynn nok, sterk nok, flink nok, populær nok, rik nok, god nok. Noen vil også si at selvhøytidelighet og selvsentrering er kjennetegn ved mennesker av i dag.

«Vi forteller barna våre at de er fine nok som de er. Også redigerer vi oss tynnere på Instagram, blåser opp leppene våre med nåler, snakker om mat og trening og mat og trening, har programmer på TV som handler om mennesker med muskler som skal ligge med hverandres ekskjærester, og tar på hundefilteret på Snapchat og stirrer og stirrer i egen refleksjon. Selfie meg her og selfie meg der. Du er god nok som du er, vennen min! Men se så pen jeg ble med litt større øyne!» Dette skriver debattansvarlig Selma Moren i Dagsavisen.

Er ungdom selvhøytidelige? Min kjennskap til ungdom tilsier at de ikke er det, men at deres generasjon er gjenstand for en enorm beundring og gis en voldsom betydning fra oss som samfunn. Vi vil leve lenge vi, men gamle vil vi ikke bli. Ungdommelig skjønnhet, friskhet, kroppsfokus, det er ikke grenser for hva den plastiske kirurgien ikke kan hjelpe oss «gæmlisene» med. Hvis vi har penger nok, vel å merke. 

Selvhøytidelige mennesker er lettere å krenke enn de som ikke er det. Hvor krenkbar man er kan ha noe med selvbildet og selvfølelsen å gjøre. I den grad jeg møter krenket ungdom, handler det ofte om mobbing, utestengelse og ignorering. Vennskap som har gått skeis. Vennskap er et sårbart tema, utfordrende og tidkrevende å gjenopprette, men ikke umulig.

Selvsentrerte er de. De også. De jobber hardt for å fylle seg selv helt fra topp til tå, på langs og på tvers. Er du større enn deg selv kanskje? Kviser og mensen, sædceller og eggceller, hårvekst på uante steder, pupper, nipler og six pack, forelskelse og kjærlighetssorg som er så sterk at den river hjertet ditt i fillebiter og knuser selvbildet ditt i 1000 knas. Som min kloke mor ofte sa: livet er ikke for pyser, ikke ungdomslivet heller.

«Jeg har ikke det granne lyst til å bli voksen, jeg. Det høres så sinnsykt slitsomt ut!»

Ungdom av i dag kopierer Greta Thunberg og hopper på barrikadene og brøler ut sin klimafortvilelse i skoletida. Greta er unektelig et forbilde, en rolle modell det er lett for dem å identifisere seg med. Så godt å se dette unge, uredde engasjementet og så usigelige vondt å se hvordan enkelte voksne tramper løs på dem. «Kvakk kvakk ungen» skrev en om henne. Latterliggjør og prøver å redusere innflytelsen deres, tilsnike dem andres motiver og en skjult agenda. Voksne netttroll skulle reagert på dagslys slik trollet i eventyret gjør det!

Ungdomstid innebærer historisk sett en «forberedelsestid». En tid for etterhvert å takle voksenlivets krav og forventninger. I dag er denne ventetiden mer å sammenlikne med en jobbetid. Psykiater Anne Kristine Bergem uttalte for ikke lenge siden at hvis hun hadde vært ungdom i dag ville hun sagt opp på flekken! Utrykk som dette bærer i seg en beundring for hva våre unge står i i dag og også en forståelse for hvor krevende og altoppslukende det kan være. En elev sa til meg før høstferien: «Jeg har ikke det granne lyst til å bli voksen, jeg. Det høres så sinnsykt slitsomt ut!»

Ungdom (og voksne) har også stor tiltro til bloggere og YouTubere. Personlig skulle jeg ønske at mange av disse offentlige forståsegpåerne kunne nøyd seg med å gjøre det mange av oss gjorde i vår ungdomstid når vi hadde noe på hjertet: skrive dagbok, og holdt det for oss selv! 

De har enormt stor makt og mange ungdommer refererer stadig til disse influencerne i samtaler. Som om de eier sannheten, de ekte verdiene, det som gir deg det fortrinnet du trenger i livet ditt. Er det de som får oss til å spørre oss: hva betyr mest for deg i livet? Hva kunne du ikke klart deg uten? Hva slags verdier må du ha i livet ditt for å ha det bra? Hva slags person ønsker du å være?

2019 er også individualismens tid. Du er på mange måter din egen lykkes smed. Går noe galt kan du ikke skylde på andre enn deg selv. Har du levd lenge nok i den villfarelsen, ser du heller ikke så lett når andre står klare til å ta deg imot hvis du skulle falle. Da jeg var ung og fikk dårlige karakterer, skyldte jeg på dårlige lærere eller dårlig tid og jeg fikk medhold av flokken min i B-klassen på Konnerud skole for det. Det gjør de i mindre grad i dag. Hvis karakteren ikke er fem eller seks, sier de helst ikke noe til noen.

Foreldre bekymrer seg ofte for skolegang og fremtidsutsikter. Da jeg var ung på 70- og 80-tallet bekymret foreldregenerasjonen seg for at vi skulle bli narkomane eller leve utsvevende seksualliv. I dag bekymrer foreldre seg også til dels for dette, men av og til bekymrer de seg også uten helt å vite hva de skal bekymre seg for. Slike bekymringer leder lett til mye mas og er det noe ungdom lukker øra for så er det mas. «Hun setter på repeat-knappen, vettu». «Det går bare i bla, bla, bla, inn det ene øret og ut det andre», eller som en sa: «Jeg ser bare at munnen beveger seg, men jeg driter i hva det er som kommer ut. Jeg har hørt alt før».

Hva kan vi som foreldre gjøre i dag for å møte denne Z-generasjonen med barn og unge på en god måte?

  • Vær fokusert på at ungdommen din skal være vennlig og raus med seg selv.

  • Hold ut følelsene sammen med ungdommen din.

  • Våg å gjøre feil

  • Øv på det som er skummelt

  • Utforsk tanker ungdommen har om seg selv. Hvor mye tror de på de antagelsene de har om seg selv?

  • Lag en liste over oppgaver og krav og hjelp med å prioritere.

I en generasjon hvor selvkritikken på mange måter har erstattet samfunnskritikken er det viktig at vi voksne inviterer dem inn til fellesskapet med oss og andre. Prestasjon er ofte ensbetydende med ensomhet. Det å fokusere mer på relasjon enn på prestasjon kan slippe fri uforløst energi både hos dem og hos oss.

Det kan også være motgiften de unge trenger så generasjon prestasjon ikke ender opp som generasjon perfeksjon.

Kristin Sundet er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår. Hun jobber til daglig som helsesykepleier (helsesøster) I Drammen kommune. På fritiden er hun aktiv i Drammen Sanitetsforening. Hun er drammenser, oppvokst på Konnerud, og bor nå på Gulskogen. Hun har store barn selv, men har også et stort hjerte for andres barn.