For drøyt en måned siden spaserte jeg over en av dem i mørket. Det var stille i byen, langt over midnatt. Lysene speilet seg i krusningene på vannet. Jeg var egentlig irritert over å gå der; på vei tilbake for å hente noe jeg hadde glemt. Det er høyt oppe på lista over det verste jeg vet. Bortkastet spasering, å gå tilbake samme veien som du kom.

Men akkurat der, over brua i Drammen, var det noe som senket seg; og det var roen.

Jeg trengte den akkurat da, faktisk så mye at jeg stoppet for å se på lysene som duvet opp og ned i krusningene på vannet. Jeg tenkte at her er det godt å være, og nå har jeg landet. Det var stille i byen, og det var det også inne i meg; for første gang på veldig lenge.

Tidligere den dagen stod jeg fremst i et auditorium fullt av folk. Det var ikke hvilke som helst folk heller, men alle dem som betyr aller mest for meg. Kjemper i fagmiljøet, folk jeg beundrer og ser opp til, gode kolleger, mine beste venner, nær familie, til og med mormor på 84. Der skulle jeg stå, forhåpentligvis stødig i vinden fra to eksperter som hadde gjennomgått fire års arbeid med lupe for å lete etter feil. Jeg tenkte at det var en god dag for en oransje kjole.

Dette er en doktorgrads-disputas. Det hadde gått noen dager uten at jeg hadde vært spesielt sulten eller søvnig. Jeg var i en slags konstant påskrudd tilstand. Den eldste jenta mi var på svømmekurs; jeg satt i bilen og så en TED-talk om epigenetisk forskning. Ungene hadde lagt seg; jeg satt med gjestelister og skrev løkkeskrift på femtisju bordkort til middagen.

Telefon til pappa: «Kan du ta ansvaret for avec’en til kaffe og kaker?»

Telefon til selskapslokalet: «Kan vi komme inn og dekke bord kvelden før? Du skjønner, på dagtid den dagen blir jeg litt opptatt» (med å stå fremst i et auditorium for å forelese og forsvare meg).

E-post til konditoriet: Vi vil gjerne ha to kaker, sånn og sånn.

Telefon til mamma: «Kan du hente de kakene klokka seks?»

«Ja, men hvem skal lufte bikkja? Har du tenkt på det?» Nei.

Så er det dagtid; jeg leser og leser på doktoravhandlingen. Hva skulle jeg ha tenkt på? Hva har opponentene kommentert? Hva har de selv skrevet om i det siste? Tenk om de spør om dette? Hva skal jeg svare da? Jeg skal lage tre kvarters prøveforelesning om epigenetikk. Jeg kan ikke så mye om epigenetikk. Jeg ringer medveileder og epigenetikk-ekspert, får klapp på skuldra i muntlig form. Jeg leser oversiktsartikler og kjøper meg et abonnement hos et bildearkiv. Jeg skal forberede tjue minutters oppsummering om alt jeg har gjort de siste fire årene. Hva skal inn og hva skal ut? Når får jeg tid til å øve? Jeg hører på britiske podcaster for å finslipe engelsken, øver på forelesning i bilen. Alt skal være engelsk, det har universitetet bestemt.

«Hei det er meg igjen ja. Kan vi få dekket de bordene kvelden før?»

Virker teknikken i auditoriet? Skal jeg dra dit og øve litt på forhånd? Hvordan blir fargene på denne skjermen? Blir det synlig nok? Når skal jeg kjøpe servietter og kaffe? Jeg trenger også femti meter med papirduk. Jeg må hente alle avhandlingene på universitetet sitt trykkeri. Det er boka mi, faktisk, med eget ISBN-nummer.

Det er generalprøve sammen med veiledere.

«Se der! På det lysbildet har du et ekstra mellomrom mellom to ord. Ta bort det!» Vi nærmer oss. Vi drikker kaffe og spiser ferske croissanter. Nå gleder vi oss. Litt. Flere klapp på skuldra.

Så er det over. Alle har reist, og jeg står midt på Ypsilon, midt på natta. Vi skulle ha festen i Drammen, så klart. Tilfeldighetene ville det sånn at alle de prominente gjestene, professorer og andre, kom med toget inn i byen akkurat idet sola dalte og farget elva lakserosa. Det var nydelig, sa de.

«Jeg har aldri vært i Drammen før», sa professoren fra Trondheim.

Jammen på tide. «Det er pent her, ikke sant?»

På bruene i Drammen finner man roen etter å ha halset rundt i kontinuerlig adrenalin-rus. På bruene i Drammen er det ikke lenger så irriterende når man må gå tilbake og hente en glemt pose i mørket. Jeg passerte forbi alle hengelåsene der brua deler seg og tenkte at denne dagen og dette øyeblikket blir et minnesmerke i livet mitt. Jeg tenkte på mormor, som satt gjennom fire timer med forelesning og opponering uten å kunne et ord engelsk, som tok en ekstra nitroglycerin for å komme seg opp trappa.

Jeg tenkte at jeg er stolt av å være forsker i Drammen, over å bringe fagmiljøet hit midt i solnedgangen. Vi blir her nå. Dere får komme til oss hvis det er noe.

Marte Syvertsen er en skriveglad hjerneforsker, lege og et engasjert menneske fra Hokksund. Hun jobber på Drammen sykehus og har nettopp tatt doktograden sin. På fritiden driver hun blant annet med karate.