Overskriftene handler ofte om dop. Og vold. Om psykiske problemer. Det er helt klart en utfordrende del av livet til en del ungdommer i dag. 

Men det vi fort glemmer er at det er en ganske liten del av bildet. 

Denne uken kom et stykke breaking news som ikke høres eller sees av så mange: 

Den siste UngData-undersøkelsen forteller, som tidligere, at de fleste ungdommer i dag faktisk har det ganske så bra i livene sine. 

«Hvorfor er ikke norske ungdommer lykkelige? Fordi dere foreldre bygger oppveksten vår på en løgn». 

Ja, du leste riktig. Ordene kommer ikke fra meg, men fra Nora, 18 som vant en skrivekonkurranse i Aftenpostens Si; D hvor ungdom skulle gi råd til ungdomsforeldre nå nylig.

Foreldre får ofte mye kritikk fordi generasjonen de har oppfostret er kravstore, bortskjemte, selvsentrerte og selvkritiske.

De blir beskyldt for å koste barna over curlingbanen slik en curlingspiller koster steinen over isen, bære dem oppover fjellsidene som peruanske sherpaer bærer utstyr for fjellklatrerne, beskytte dem med sine egne liv som tigeren beskytter avkommet sitt og sist, men ikke minst løfte seg opp slik helikopteret gjør for å få oversikt og perspektiv over barna og hele deres liv.

Foreldre er barnas viktigste ressurs, så la oss gi dem den oppmerksomheten de fortjener.

Den siste Ung Data-undersøkelsen er akkurat publisert og igjen viser den for det meste en positiv utvikling hos våre unge og særlig relasjonen de oppgir å ha til sine foreldre. 

De unge trives også på skolen og med det lokalmiljøet de bor i. De har nære og gode venner, en aktiv fritid hvor sosiale medier, dataspill, trening og organiserte fritidsaktiviteter, skolearbeid og venner spiller hovedrollen.

Ikke overraskende er det ungdom som vokser opp i familier med høy sosial og økonomisk og mange ressurser som kommer best ut.

Flere kjeder seg på skolen og rus- og volds statistikken er økende, men i Drammen ser ungdommen lysere på framtiden enn landsgjennomsnittet.

Noen ganger tenker jeg på om alle generasjoner må gå i de samme fellene som foregående generasjoner har gjort for at man skal kunne si at de har lært en verdifull lekse.

Det er tross alt en herlig gjeng disse foreldrene har fostret opp. 

Selv er jeg så heldig å få sitte på orkesterplass hver eneste dag og nyte synet og lyden av glade 13-16 åringer som hver dag tumler inn i storstua på Marienlyst skole. 

De kommer med venner, er sammen med venner, de ler, spiller musikk og lydnivået er ofte av et slikt kaliber at det er godt å kunne lukke igjen døra litt av og til. Den får sjelden være lenge igjen. I friminuttene kan kontoret mitt oversvømmes av glade gutter og jenter som lurer på hvor mye de har vokst. De måler hverandre, slenger seg ned i sofaen, skryter av de kule bildene jeg har på veggen og er rause med komplimenter.

En dag jeg kom flagrende ut fra kontoret i vill fart, kom det fra sofaen på venteværelset: «...og så vakker du er i dag da helsesøster!».

Der satt to jenter som hadde søkt tilflukt fra lydnivået i storstua. «Signe deg barnet mitt», tenkte jeg. «Det er det jammen meg lenge siden noen har sagt til meg». God klem fikk hun. Og like kjapt som de hadde kommet inn, forsvant de ut igjen. Ei annen jente kom deretter og ville snakke om vennskap som hadde tuklet seg til og blitt vanskelig. Vi fikk nøstet opp i det.

Det slår meg veldig ofte hvor kloke disse ungene er, hvor løsningsorienterte og smarte de er. Hvis jeg kan bidra med å gi dem verktøy slik at de kan hjelpe seg selv i enda større grad, ville jeg blitt arbeidsledig. De har potensialet i seg og de har kloke foreldre som ser det. 

Nylig avdøde Jesper Juul skrev i sin tid om «ditt kompetente barn».

Foreldre skal stole på egne instinkter. Det er de som har skoen på som vet hvor den trykker og som er de beste til å finne riktig plaster på såret. Noen ganger er det Compeed. Andre ganger holder det med et Salvequick-plaster til ungen.

«Vi graver oss selv ned i problemer som egentlig bare er bagateller, og vi klarer ikke lenger å sette pris på det som virkelig betyr noe, nemlig at vi lever i et land som har gitt oss de best tenkelige forutsetningene for at vi skal være lykkelige», skriver Nora avslutningsvis i vinnerteksten sin.

Mulig noe har kommet ut av proporsjoner i relasjonen mellom barn og foreldre i dag, grenser blitt utydelige og litt utvisket, at foreldre gir lettere enn våre foreldre gjorde, fordi de kan. Og så, hva så? Så lenge det som gis gis med kjærlighet og barn ikke tar det som en selvfølge.

Det er så lett at problemfokus får dominere fortellingene om ungdom og foreldre. Det vanskelige, det håpløse og det som vi ikke får gjort noe med. 

Hva er det så som gjør at de fleste barn og unge i Norge i dag opplever å ha det bra? Vi vet mye om resiliens og andre faktorer innenfor psykisk helse. Det som fokuserer mest på hva det subjektivt er som gjør deg godt her i livet og det som gir deg motstandsdyktighet overfor psykiske problemer. Det handler også om at noen barn og unge klarer seg bra på tross av erfaringer og opplevelser med relativt stor risiko. 

Det å bli sett, få bekreftelser, være betydningsfull for noen, elsket for seg selv og sin egen del regnes som de kraftigste «vitaminene» vi som mennesker kan få og som gir oss god beskyttelse fra slik påvirkning. 

Og hvor er det barn og unge som regel får slike bekreftelser i rikt monn? 

Noen forskere fremhever resiliens som en arvelig faktor, altså at gener fra foreldre og forfedre og - mødre styrer eller påvirker mottakeligheten for risiko og derigjennom muligheten for gode eller dårlige liv. Miljøet ungdommen vokser opp i kan «skru» på genene, hevder Mona Bekkhus, Phd-forsker ved Atferdssenteret.

Ungdata gir oss et innblikk i norsk ungdoms tilværelse - og det bildet er faktisk håpefullt.

Kristin Sundet er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår. Hun jobber til daglig som helsesykepleier (helsesøster) I Drammen kommune. På fritiden er hun aktiv i Drammen Sanitetsforening. Hun er drammenser, oppvokst på Konnerud, og bor nå på Gulskogen. Hun har store barn selv, men har også et stort hjerte for andres barn.