La meg ta deg to år tilbake i tid. Året er altså 2017. Jeg har akkurat kommet hjem fra litteraturarrangementet «Bok på Bicks» i hovedstaden, sitter ved kjøkkenbordet hjemme på Konnerud og kjenner på den gnagende mellomgulvfølelsen av nettopp å ha blitt betrodd noe særs viktig. Hvorpå jeg lukker øynene og spoler to timer tilbake, til det minneverdige bokbadøyeblikket hvor forfatteren Jan Kjærstad setter et inkvisitorisk blikk i intervjueren, en forhenværende riksmediejournalist, og postulerer – og jeg kan love at han gjør det med følelse:

«Du vet, dere journalister av i dag er alle smittet av vår tids store landeplage, for ikke å si sykdom – alt skal være underholdning».

Så tidlig som i 1984 tok den amerikanske medieviteren og forfatteren Neil Postman et forsøksvis oppgjør med det samme fenomenet i boka «Amusing ourselves to death». Her beretter han i syrlige ordelag om en amerikansk befolkning hektet på mediedrevet underholdning. I nyere tid og på mer hjemlige breddegrader har psykolog og journalist-nestor Finn Sjue pekt på mange av de samme problemstillingene, i sin yrkesstand-ransakende bok «journalistikkens uutholdelige letthet».

Herved en liten årgangshistorie, fra undertegnedes aller første personlige møte med bransjen bak boktittelen, ment som en illustrasjon av at fenomenet ikke nødvendigvis er av nyere dato:

Året er 1980. Det er tidlig og hustrig vårmorgen. Arbeidsukemorgen, min aller første. Jeg står like utenfor hovedinngangen til distriktets ledende avishus, lytter småskremt til reportasjelederens usminkede utmelding - «få opp farta – hva det nå var du het igjen. Vi har ikke hele dagen, skal vi rekke det her må du få ut fingeren nå». «Navnet er Diseth», mumler jeg halvskremt før jeg raskt følger oppfordringen, hopper inn i baksetet på en hvit, tomgangsrusende Toyota Corolla. Så tar vi av. Unna vei, journalister på utrykning mimer jeg oppspilt. Der vi farer gjennom Drammens gater mer på to enn fire hjul, funderer jeg på hva oppdraget kan være.

Mord? Togavsporing? Båthavari på Drammen Havn? En russisk bilbåt som har gått ned med samtlige Ladaer og mus? Først idet vi passerer Rundtom drister jeg meg til et stykke vågal, undersøkende journalistikk, kakker fotografen i passasjersetet foran forsiktig på skulderen, og stotrer: «Hvor skal vi»? «Falsk», svarer han sammenbitt. Falsk? Falsk som i falskmyntnerliga? «Da er vi der», melder reportasjelederen stramt et par minutter senere, svinger inn foran et i mine øyne svært suspekt lite hus i en sidegate på Tangen. Nervøst følger jeg etter de to andre opp trappa foran inngangen, stålsetter meg idet jeg hører tunge fottrinn på innsiden. Døra svinger opp, og der står han. I helsetrøye og underbukse, ingenting annet. Vel og merke om man bortser fra bakrusåndedrettet som ligger som et ekstra hudlag rundt det trette tredagersskjegg-fjeset. «Herodes», gjesper han trett, byr frem et svett håndtrykk.

Den mer håndfaste anledningen til den journalistmannsterke uttrykningen, på stedet finnes også et reportasjeteam fra konkurrenten Fremtiden, materialiserer seg straks etter, inne i en røykfylt og godt over gjennomsnittet nachspielpreget stue: «Jeg har er en til dere hver», proklamerer Herodes Falsk stolt. Storøyd kikker jeg ned på mitt personlige eksemplar av den kjente komikerens rykende ferske bokdebut – «Det er feigt å ikke le».

Tilbake til nåtiden. Mer eksakt tilbake til den junidagen i år hvor ansvarlig redaktør i dipr.no, Karianne Braathen, ringer og spør om jeg ikke kunne tenke meg å bli en del av det nye magasinets spaltistkorps: Det første ordet som farer gjennom hodet er dette: «endelig».

Endelig som i «endelig kommer det en motsats til den uutholdelige lettheten».

Selvfølgelig sa jeg ja.

Fordi. I en medieoffentlighet sterkt preget av tabloidisert formidling av ulykker, persontragedier og kjendisbanaliteter: Mer enn noensinne behøver vi motsatsen, mer dyptpløyende journalistikk.

Eller om du vil – journalister som tør og evner å stikke noen spadestikk dipr.

«Norsk lege sjokkert (…)», «Se hvem som har startet ny bedrift (…)», «Slik trener toppidrettsutøveren (…)»: Vi lever i den spekulative klikkjournalistikkens tidsalder. Med overskrifter spesialdesignet for å tilfredsstille leserens iboende kikkermentalitet, og gi oss lettbent underholdning på kjøpet.

Eller for å låne overskrift fra en tidligere kronikk av forfatteren Ingvar Ambjørnsen, det er lov å kjenne seg truffet av påstanden, «Klikk deg dum».

Denne spaltists påstand – og den kommer i umiddelbar forlengelse av Jan Kjærstad, Neil Postman og Finn Sjues sviende treffsikre refleksjoner – vi lever i et underholdningstyranni. Tusenkronersspørsmålet er: ønsker vi egentlig noe annet? Det gjør iallfall denne leser så derfor har jeg nylig risikert en, altså tusenlapp. Beløpet er synonymt med dipr.no-medlemsavgiften for et helt år.

Risikoen – å bli utsatt for ukentlig ikke-intelligensberøvende journalistikk de neste tolv månedene – er til å leve med.

«They always say time changes things, but you actually have to change them yourself», har Andy Warhol en gang sagt. Nå er det journalistikk-gründerne bak dipr.no-prosjektet sin tur. Til å forandre. Til å utfordre etablerte sannheter om hva slags lokaljournalistikk Ola og Kari egentlig ønsker.

Til å ta opp kampen mot underholdningstyranniet.

Eller for å si det slik vokterne av sistnevnte ville formulert oppdraget – let the game begin.

OM SPALTISTEN: Ole Petter Diseth jobber som selvstendig konsulent, innenfor feltet strategisk markedskommunikasjon. Han har også bak seg en mangeårig lederkarriere i store, globale merkevareselskap. Barneskoene tråkket han i Mjøndalen. I dag er han imidlertid drammenser på sin hals. Hjertet derimot, altså fotballhjertet, er så brunt som du kan få det.