Storbritannia er på vei ut av EU ser det ut til, og noen mener at det er nokså hjerneløst. Hvis vi ser på aldersfordelingen i velgermassen, er det imidlertid en markant forskjell mellom eldre og yngre velgere. Det var de eldste som ville ut. De yngre ville bli. Kan hjernens utvikling ha spilt en rolle?

Ja, vil en hjerneforsker naturligvis hevde. Hjernen kan forklare absolutt alt, faktisk. Alt vi sier, gjør og tenker styres av hjernen. Alle valg vi tar, alle interesser vi har, alle følelser, hvem vi er og hva vi er styres av hjernen. Hjernen er sjefen. Hvis vi går i dybden, inn blant nevronene og de elektriske impulsene som sendes gjennom vanvittig kompliserte og innfløkte nettverk, da finner vi svaret der – hvis vi er i stand til å forstå det.

Da jeg var 16 år syntes jeg at jeg var voksen. Jeg fnøs av foreldrene mine da de sa jeg kom til å skjønne at jeg tok feil. Det er seigt å innrømme, men mødre har som regel rett. Selv om kroppen kan se relativt ferdig ut, er ikke hjernen i mål med sin utvikling før vi er 20-25 år gamle. Hva menes egentlig med det? Vi kan jo både gå, løpe, hoppe, snakke, spise, skrive og lese i god tid innen vi fyller 25? Vi kan lære vanskelige ferdigheter, forstå forskjellige språk og regne komplisert matematikk. Så hva er det som ikke er ferdig?

Det skal jeg si deg. I de fremre delene av hjernen har vi et system som ofte kalles prefrontal cortex, eller bare pannelapps-funksjoner. Dette er et nokså menneske-spesifikt system. Andre arter kan jo også gå, løpe, spise, føle og kommunisere. Men hva ville skjedd om du hadde sluppet en hund inn i en matbutikk? Tror du den ville planlagt middager for hele neste uke og betalt for seg i kassa? Neppe. Dette er det pannelapps-funksjonene våre som tar seg av. Vi klarer å utsette umiddelbare behov, slik at vi kan legge en større plan, nå et høyere mål, om du vil. Vi analyserer konsekvensene av det vi gjør og vurderer utfallene av eventuelle handlinger før vi handler. Vi begynner ikke å spise av smågodtet i godterihylla, for vi forstår at personalet sannsynligvis ville kaste oss ut da.

Dette pannelapps-systemet er det siste i kroppen som blir «voksent», altså ikke før vi nærmer oss 25. Hva betyr det? Jo, det kan blant annet bety at unge ikke alltid er like nøye med konsekvensanalysene som voksne. Når du tenker deg om, er det ikke slik at unge gjerne kjører litt fortere med bil, er mer tilbøyelige til å hoppe i strikk eller stupe fra klipper, prøve ut rusmidler eller backpacke seg gjennom Sør-Amerika? Mye av dette kan oppsummeres som større eller mindre grad av risiko. I noen situasjoner kan det være uheldig eller direkte farlig, som for eksempel ved rusmiddelbruk eller uansvarlig bilkjøring. I andre sammenhenger kan det å gjøre valg uten å være helt trygg på konsekvensene være både hensiktsmessig og produktivt. Det kan være starten på en virksomhet, oppdagelsen av noe nytt, møter med ukjente mennesker, åpenhet for forandring og fremskritt, optimisme og utvidede horisonter.

For er det ikke slik, at det å være ung i seg selv er det mektigste risikoprosjektet av dem alle? Det er da vi skal ta skrittet ut i det enorme usikkerhetsmomentet som utgjør resten av livet. Vi skal løsrives fra det trygge og vante hjemme, vi skal prøve nye sko, inn på nye veier. Dermed er det kanskje hensiktsmessig at hjernen enda ikke analyser absolutt alle «men tenk om» -scenarioer like godt. De unge er trendsettere, først ute med det siste, nettopp fordi eksperimentering og nytenking er en fysiologisk del av det å være ung. Det er programmert i hjernen. Eller for å snu litt på saken; det er enda ikke bremset i hjernen. Hvordan blir det da når unge og gamle skal ta valg som vil påvirke dem alle, men kanskje aller mest de unge, som for eksempel ved Brexit? Det vil kanskje være enklere å spille opp frykten for det ukjente i en eldre velgergruppe; ikke frykten for det ukjente ved å gå ut av de vante ordningene med EU, men frykten for det ukjente som EU bringer inn.

Sånn kan et tanke-eksperiment se ut, fra en hjerneforskers perspektiv. Som de fleste tanke-eksperimenter kan det selvsagt anklages for å være både skamløst og unyansert forenklet. Heldigvis er det mange andre perspektiver å ta hensyn til.

Til sammen danner de forhåpentligvis en balansert og fornuftig enhet som bringer oss til det beste, med eller uten ferdig prefrontal cortex.

Marte Syvertsen er en skriveglad hjerneforsker, lege og et engasjert menneske fra Hokksund. Hun jobber på Drammen sykehus og tar doktograden sin hvert øyeblikk. På fritiden driver hun blant annet med karate.