For noen uker siden besøkte jeg en europeisk storby hvor det å være menneske og det å disponere egen bolig, betraktes som to sider av samme sak. Allerede i 1919 innførte denne byen, Wien, en særskilt skatt på 0,5 prosent for alle byens innbyggere. Siden har skatten uavkortet gått til å finansiere kanskje verdens beste storbyboligpolitikk, hør bare:

500.000 av Wiens to millioner innbyggere bor i «Gemeindebau», kommunale boliger.

Ytterligere 200.000 bor i «Geförderte Wohnungen», boliger delvis støttet og fordelt av byen.

For å komme i betraktning: det er et tak på inntekt – 46.000 kroner i måneden for én person, og 69.000 kroner for to personer.

Minsteleie for en toroms kommunal bolig er ca. 4.500 kroner per måned.

Mer enn å virke sosialt utjevnende og bidra til at mennesker i lavinntektsklasser kan bo sentralt og bra resten av livet, sikrer ordningen den det gjelder et eget hjem. Ditt helt eget sted hvor du kan låse døren og være trygg, være deg selv. Hjemmet ditt. Selve ankerpunktet for din deltagelse i samfunnet. For det å være menneske. Eller for å si det med filosofen Heidegger, «menneskets måte å være på jorden på, er gjennom å bo».

I rekken av menneskets primærbehov - og rammer for å kunne være nettopp dette, et lykkelig og velfungerende menneske på jorden, kommer egen bolig aller først. Mener iallfall den New York-baserte organisasjonen «Pathways to living», som med sin unike «Housing First-modell de senere år har opplevd stor anerkjennelse verden over.

Så også i Norge. Hvor Housing First-modellen administreres av en virksomhet med hovedkontor i Drammen, men mer om dette senere.

Først til et stykke kvalitetslitteratur jeg spontanhandlet på Gardermoen på min nevnte langweekend-tur til Wien. Jeg snakker om den verdensledende dokumentarjournalisten Johann Haris banebrytende nye bok, «Frakoblet». I denne fremsetter Hari en tese om at en av samtidens mest hurtigvoksende lidelser, depresjon, dypest sett springer fra det å være «frakoblet». Altså at man er avskåret fra noe allmenngyldig, noe vi alle trenger.

Som for eksempel en egen bolig.

«Hvordan ville du taklet å bli satt på gata fordi privatøkonomien din ikke fikset den siste økningen av husleia», spør Johann Hari et sted i «Frakoblet».

Midt i Drammen finnes det en virksomhet utrustet med en helt spesiell verktøykasse for å avhjelpe de altfor mange landsmenn, som hvert år ufrivillig havner i sistnevnte uføre. Med utgangspunkt i den tidligere nevnte «Housing first-modellen» bistår denne virksomheten, Husbanken, norske kommuner med å sikre bostedsløse med rusproblemer og psykiske lidelser etablering i egen bolig.

Tiltaket fremstår aktverdig, og helt i tråd med Husbankens historiske rolle som en av etterkrigs-Norges aller fremste velferdsgarantister. Husbankens virke som nasjonal boligbygger for «folk flest» i de første tiårene etter krigen kan ikke undervurderes, og fortjener honnør. Det samme gjør de fremsynte politikerne som fikk ideen til konstruksjonen – som definerte bankens mandat, retning og virkemidler.

Noen ganger kan jeg tenke at vitenskapens fremste oppgave for vår tid burde være å identifisere en måte å klone etterkrigstidens politikere på, og da særlig de som syslet med boligpolitikk. Overføre i det minste litt av den likhets – og rettferdighetstankegangen som kjennetegnet datidens politikkmakere på området, til dagens.

Skjønt det virker som det er for mye forlangt.

«Salige er de rikes barn, for de skal arve boligmassen i de store byene», skrev spaltist og sosiolog Kjetil Rolness i et syrlig Aftenposten-innlegg tidligere i år. Og prøvde med spissformuleringen å illustrere hvor galt det kan gå når noe så eksistensielt viktig som boligpolitikk, i sin helhet overlates «markedet».

Er vi som folk blitt historieløse, har vi glemt hvor vi kommer fra?

Det er sagt om andre verdenskrig at den fjernet det norske klassesamfunnet. SSB har dokumentert at inntektsulikheten helt fra 1875 og frem til krigsutbruddet, var svært høy. Etter krigen startet et markant fall i denne ulikheten som skulle vise seg å vare helt frem til 1980-årene. Gjennom hele epoken var boligmarkedet i Norge underlagt sterk statlig styring, med Husbanken som primærredskap for å finansiere den allmenne boligforsyningen. 

Så kom 80-tallet. Jappetid. Markedsliberalisme. Frislipp av kapital – og markedskrefter. Staten som abdiserer som sjefs-boligforsyner til det norske folk. Reguleringer knyttet til kredittmarkedet og borettsleiligheter som oppheves. «Markedet» som tar over, fullstendig.

Ulikheten som atter begynner å stige, og som har steget siden.

De 10 prosent rikeste som eier stadig mer av den private formuen i Norge, i 2018 målt til 58 prosent.

Veien som synes uoverstigelig lang for de mange bolighungrende i våre storbyer som kommer til kort i budrundegaloppen. Alle de hvis innerste og dypeste lengsel etter et sted de kan kalle «hjem», springer fra Heideggers allmenngyldige «menneskets måte å være på jorden på, er gjennom å bo».

I et slikt perspektiv fremstår en samfunnsinstitusjon som Husbanken, og hvilket mandat og oppgaver banken skal ha i den nære fremtid, viktigere enn noensinne.

OM SPALTISTEN: Ole Petter Diseth jobber som selvstendig konsulent, innenfor feltet strategisk markedskommunikasjon. Han har også bak seg en mangeårig lederkarriere i store, globale merkevareselskap. Barneskoene tråkket han i Mjøndalen. I dag er han imidlertid drammenser på sin hals. Hjertet derimot, altså fotballhjertet, er så brunt som du kan få det.