Jeg tenker på alt jeg ikke har gjort. «Ta det med ro,» sier de eldre. «Du ikke stryke alle gardinene før jul.» Jeg kommer for seint til skoleavslutninger på grunn av jobben. Jeg kommer for seint på jobben på grunn av skoleavslutninger. I løpet av den bittelille og tilmålte tiden jeg har til fri bruk etter klokka 20, baker jeg kake, sloss med julepapir eller setter lusekatt-deig. Jenteforeldre skal ha med kake. Jeg har tenkt å lage brownies. Det er lett, raskt og godt, og jeg har alt som behøves i skapet til enhver tid. Men i kveld har jeg ikke kakao. Det blir brownies uten kakao. Jeg slenger oppi noen rosiner for å late som jeg har bakt noe helt nytt og spennende.

På en og samme uke er det lagt inn tre julebord, diplomutdeling for doktorgraden, boklanseringsfest, julesang på SFO, juleverksted, julekino, juleavslutning for forskere og karategradering. Jeg har ikke kjøpt en eneste gave, men jeg rekker å bake en kake til, med gelélokk denne gangen. Gelélokket derimot, rekker ikke å stivne. I barnehagen er det Luciatog klokka åtte. Vi klarte å trekke en Lucia-kjole i størrelse 110 utenpå en dynedress i størrelse 110, helt uten grining. Forstå det den som kan.

Rett før diplomutdelingen på doktorgraden får jeg plutselig en time ekstra. Et møte jeg skulle hatt i Oslo blir utsatt. Planen var å gå på møte og diplomutdeling, og derfor har faren min med seg en trillekoffert med bunad i på kontoret i dag. Jeg skulle skifte der for å slippe å gå på møte i bunad. Men nå blir altså møtet utsatt, og jeg får denne uforutsette luksusen: ekstra tid. Den bruker jeg på Tanum. I år skal alle få bok til jul. Jeg betaler rundt fem tusen kroner, og dama i kassa er imponert. Folk burde lese flere bøker. Men i pakkedisken begynner de samme folka å bli utålmodige bak meg når jeg pakker inn den åttende boka. De skubber seg opp på siden og sier «Unnskyld meg, jeg skal bare». Jeg blir forbanna, men bare inni meg. Skjønner dere ikke at dette er min eneste sjanse? Du kan sikkert ordne meg julepresanger akkurat når du vil! Når jeg har tid til fri disposisjon er butikkene stengt, og jeg må bake kake med gelélokk.

Jeg kjenner at jeg hater desember. Det er et jækla materialistisk mas, fullt av tvangs-sosialisering og «nå koser vi oss.» Jeg vil heller sitte under et pledd og strikke, i fred.

Så kommer neste punkt: Gavelevering. Det skal kjøres rundt og leveres på dører. Alle sammen inn i bilen. Stemninga er sånn passe. Vi har vært for lenge inne, og det regner. Jeg svinger opp på gårdsplassen hos min beste venninne. De står på hodet i innflytting og oppussing, men skal likevel ha 17 til bords om to dager. Hun smiler og åpner armene. Gutta hennes tar imot jentene mine og viser dem rundt i huset. «Vi har to bad hjemme, vi,» sier min yngste. «Ja, men vi har hest.» Det har de faktisk, og vi får klappe hesten. Det blir satt på kaffe på kjøkkenet, og vi drikker en stående kopp. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men det var mye, og det var varme i øynene. De har bodd her siden i sommer. Vi har hatt det så travelt. De også. Men i dag hadde vi et ærend. Så kjører vi videre til min andre beste venninne. Hun står i døråpningen sammen med tre gutter med lyst og bustete hår; én av dem er voksen. De voksne ler. De har på seg joggebukse og er smale i øynene. Mor og far var ute på byen i går, sammen. De ler igjen. Også her er det varme i øynene. Masse varme. Det er lenge siden vi har vært her, men i dag hadde vi et ærend.

På vei hjem tenker jeg at det er dette som er desember; å ringe på en dør når du egentlig ikke har tid. Hjemme lukter det granbar fra et pyntet juletre. Vi kan se langt etter nystrøkne duker og julegardiner. Faktisk er det også ganske møkkete på badet. Men det lyser hos oss. Kjøkkenet har fått en rød glød av årets kolleksjon julepynt fra skole og barnehage. Sviblene blomstrer, det lukter deilig og tungt. Jeg tenker på den hvite brownies-kaka med rosiner. Den ble spist helt opp. «Jøss, hjemmebakt.» Jeg tørket en tåre da klassen sang En stjerne skinner i natt, og vi vant i loddtrekningen, to ganger, til vill og uhemmet jubel. Luciatoget i barnehagen gikk gjennom mørket med hevede lys, helt uten forstyrrende vifting med mobiltelefoner. Vi hadde fått beskjed om å legge dem vekk.  

Jeg stilte i bunad i universitetets aula og trykket en kappekledt rektor i hånden. Tenk at jeg hadde noe der å gjøre, under de mektige veggmaleriene av Munch. På plassen utenfor var det tente fakler foran de massive søylene, og den veldige julegrana skinte i mørket. Jeg tenker på julebordet, da det ble dratt frem en gitar og alle sang 4 Non Blondes, nesten like vakkert som En stjerne skinner i natt i klasse 2B. Jeg tenker at jeg lo så jeg neste tisset på meg under det tradisjonsrike julespillet med Fantomet, slangen Hugo, Sala og «en stein». Same procedure as last year.

Nå er vi snart ferdige med desember, og alle skal få bøker til jul. I fjor fikk broren min Per Sandbergs siste. Det var en fryd å gjemme «Fremmede makter har flyttet inn» under treet. Jeg regner med at han gleder seg hemningsløst til årets bok. Det gjør jeg også.

Jeg elsker desember. Same procedure as every year.

***

Marte Syvertsen er en skriveglad hjerneforsker, lege og et engasjert menneske fra Hokksund. Hun jobber på Drammen sykehus og har nettopp tatt doktograden sin. På fritiden driver hun blant annet med karate.