Årets valg var som kjent det første for nye Drammen. Dermed er det vanskelig å sammenligne årets resultater med tidligere valg. Noe kan man kanskje få til ved å legge sammen resultatene fra tidligere valg i de tre gamle kommunene, men i tillegg kommer en ny politisk dynamikk og nye politiske saker som har oppstått på grunn av sammenslåingen til en kommune.

Likevel kan det kanskje være på sin plass med en foreløpig analyse. Fasiten på hvordan det kommer til å gå med politikken i nye Drammen får vi nok først om ett eller to valg, altså om fire eller åtte år fra nå. Først da får vi vite hvordan politikken i den nye storkommunen vil utspille seg.

Et utgangspunkt for en slik foreløpig analyse kan være det som ser ut til å være et sett av tunge tendenser over hele Europa. Storbyer, unge mennesker og folk med høyere utdanning flokker seg om sosialliberale og eurofile partier, grønne partier eller nye partier på venstresiden. Distrikter og mindre byer, de eldre og folk uten høyere utdanning går derimot til innvandrerfiendtlige, nasjonalistiske eller høyrepopulistiske partier – partier som gjerne er svært skeptiske til mer europeisk samarbeid.

De store taperne blir da de tradisjonelle «styringspartiene» – sosialdemokratiske og konservative folkepartier som ikke lenger helt ser ut til å fange opp stemninger i brede lag av befolkningen. Kanskje nettopp fordi det ikke lenger er én enkelt stemning som preger hele velgerkorpset, men en kakofoni av motstridende signaler fra ulike deler av folket.

Hva drepte småbyen med høyreflertall?

For bare åtte korte år siden, ved valget i 2011, fikk Høyre rent flertall i bystyret i gamle Drammen, med nær halvparten av velgerne bak seg. Fra ett valg til det neste gikk Høyre fram med nesten fjorten prosentpoeng. De gjorde det meste riktig – de hadde en meget populær ordførerkandidat, og de hadde også en nokså klar idé om retningen de ønsket å bevege Drammen i.

Dette skulle likevel i ettertid vise seg å være en bølgetopp for et parti som ved neste valg i 2015 gikk tilbake med over tolvprosentpoeng, og dermed nesten helt tilbake til nivået fra 2007. I løpet av veldig kort tid ble partiet ganske maktfullkomment, og det gikk ikke langt tid før Høyres omdømme og popularitet blant velgerne begynte å få noen alvorlige skraper.

Det skjedde både på grunn av en nokså tvilsom håndtering av flere enkeltsaker, men også fordi personer i og rundt Høyre i Drammen ikke akkurat gjorde sitt for å holde på populariteten. Dermed ble det med flertall i bare én periode. «Det er ingen sak å få partiet lite, men Gud bevares for et arbeid det er å få det stort», som kommunisten Ottar Lie skal ha sagt i en helt annen sammenheng.

I tillegg til det er det uansett tungt å holde på en dominerende stilling i en stadig mer mangfoldig by og kommune. Dess flere mennesker det bor på ett sted, dess høyere sannsynlighet er det for at disse menneskene har ikke har en lignende bakgrunn, samme klassetilhørighet, eller for den saks skyld samme etnisitet eller religion. Det oppstår ulike miljøer, og dermed også ulike velgersegmenter, der hvor mange velger å bo forholdvis tett på hverandre.

På sikt blir det dermed svært vanskelig å samle mange nok velgere til å danne flertall alene.

Et Norge i miniatyr?

Før det igjen kan man i de historiske valgresultatene fra gamle Drammen lese om ganske betydelige velgervandringer, men i hovedsak om bevegelser følger ganske tett på nasjonale trender. Man kan se at Arbeiderpartiet mister grepet om flertallet ved inngangen til 1970-tallet, mens høyrebølgen også når Drammen noen år senere, ved valget i 1979 – som så mange andre steder rundt omkring i landet.

Etter det kommer en periode der Frp, fra og med valget i 1987, blir et parti for noen andre enn de spesielt interesserte. 1990-tallet blir i tillegg preget av en ytterligere oppstykking av det lokale partisystemet, med blant annet Stopp Innvandringen og Drammen Byliste som forbigående innslag i det politiske landskapet.

I år, rett nok i en ny og større kommune med samme navn, var det ingen virkelig store partier igjen. Både Høyre og Arbeiderpartiet endte med å hente støtte fra hver sin drøye firedel av velgerne. De andre partiene lå langt bak det igjen. Fremskrittspartiet ble størst blant de små med drøyt ti prosent av stemmene og mandatene i det nye kommunestyret. Ellers preges valgresultatet av god spredning og av at hele ti partier blir representert i kommunestyret til Nye Drammen.

Sagt med litt andre ord er det nå faktisk ingen partier som lenger kan sies å ha en dominerende stilling i drammenspolitikken. Arbeiderpartiets hegemoni er det nå knapt noen som husker, mens Høyres periode med flertall forble et engangstilfelle. I stedet ser vi antydninger til en økende oppsplitting av velgermassen, der ulike partier henvender seg til forskjellige deler av befolkningen i Drammen. Borte er de brede folkepartienes tid, som kunne favne om mange ulike grupper.

Slik sett kan vi kanskje se på nye Drammen kommune som et slags Norge i miniatyr, der de fleste velgersegmenter som finnes nasjonalt, også finnes i mindre skala i Drammen. Man har typiske storbyvelgere, og man har velgergrupper som er alt annet enn det. Man har unge velgere, og forholdsvis mange eldre velgere, velgere med og uten høyere utdanning. I nye Drammen finnes de typiske kjernevelgerne til de fleste norske partier, noe som det nye kommunestyret bærer sterkt preg av.

Storby eller småby?

Dermed sitter vi igjen med en politisk situasjon som nå er ganske fragmentert. I et større europeisk bilde der – grovt fortalt – storbyene går til venstre, mens distriktene og småbyene går til høyre, vil nok drammenspolitikken i årene som kommer bære preg av at Drammen verken er en storby eller en landkommune, men kanskje helst litt av begge deler. Det borger for stor politisk avstand mellom ulike miljøer og områder i Drammen, og kanskje også store problemer med å stable levedyktige flertallskonstellasjoner på bena.

Dessuten er det vanskelig å se for seg at Drammen kan bli sentrum og en storby i en egen region, med et helt eget bolig- og arbeidsmarked. Til det er avstanden til Oslo for kort. I tillegg kommer det at Buskerud ikke lenger skal være eget fylke, med Drammen som storebror. I stedet flyttes nå tunge oppgaver innen regional planlegging, blant annet veiutbygging og kollektivtrafikk, til Sandvika eller Gudvethvor. Man skal ikke se bort fra at veden ser annerledes ut der enn den gjør fra det gamle Fylkeshuset i Hauges gate. Begge deler taler mot at Drammen kommer til å bli en vesentlig større by i årene som kommer.

Selv om noe relativt uventet skulle skje, som for eksempel at befolkningsveksten i drammensområdet skulle begynne å ta seg opp igjen, er det ikke dermed sagt at Drammen vil bli en storby. I stedet vil nok den nye kommunen fortsette å ha en ganske splittet identitet – med mange små partier som må finne sammen for å danne flertall.

Dag Einar Thorsen er førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge og Ap-medlem i Oslo. Han er fra Larvik, bor i Oslo og jobber i Drammen. Som statsviter er han typisk generalist. Han er spesielt opptatt av politisk filosofi og samtidshistorie - og ikke minst norsk politikk.