Den gjør masse ugagn og vondt, på helt absurde tider og steder, og ikke bryr den seg om at den forverrer angsten min heller.

Her om dagen, for eksempel, ironisk nok på selveste Verdens dag for psykisk helse, slo den til igjen, skammen.

Jeg og skammen dro til min avtalte samtaleterapitime, selv om skammen synes det var en dårlig idé helt fra starten av. «Det er din egen skyld,» sa den. Som om det var opplagt at alle bestiller livet de får servert. «Du må da kunne håndtere livet selv! Hallo?! Alle har det vanskelig!» skrek skammen, og den kan bli ganske bestemt, for å si det sånn. Etter mye og men, tok vi fri fra jobben og dro nå likevel, jeg og skammen.

Inne på venteværelset hilste jeg taust til hun som gjorde plass til meg i vente-sofaen og satte meg forsiktig ned. «Ikke ta så mye plass!» kommanderte skammen. Jeg gjorde som den sa, trakk skuldrene enda lenger opp og sluttet å bla i magasinet jeg hadde plukket opp fra bordet. Og mens jeg satt der og prøvde å gjøre meg enda mindre enn mulig var, skannet jeg mine medpasienter med sideblikket.

Hvem var disse menneskene? Hva hadde gjort livene deres så uhåndterbare at de også måtte søke hjelp utenfor seg selv? En dyp, dyp sorg kanskje? Eller rare bekymringstanker som spiser opp søvnen deres om natten og leder dem inn i en mørk depresjon? Skammet de seg over å måtte be om hjelp? Slike ting tenkte jeg på. Det var ikke lett å se hva som rørte seg inni hodene deres selvfølgelig, men likevel følte jeg en tilknytning til dem. Vi var liksom en enhet, et felleskap uten foreløpig navn, der vi satt i sofaen på vei mot bedre tider.

Det var da jeg fikk guts til å si skammen imot og be den stelle pent med meg, at den jamret igjen. «Hvem bryr seg?! Du burde heller tenke på at dere opptar plassen til folk som virkelig trenger å være her. Tenk på alle de unge med psykiske lidelser, med ikke-behandlingstilbud, for eksempel,» sa den og ristet oppgitt på hodet.

Da slo det meg at skammen kanskje hadde rett. Ingen i rommet var særlig unge, for å si det sånn. Dessuten så vi helt normale ut, og vi oppførte oss helt normalt, der vi satt og prøvde å oppdatere oss på siste venteværelsemagasin-nyheter og sosialisere oss på mobilene våre. Akkurat som i andre venteværelser.

Og jeg nikket samtykkende til skammens favorittutsagn: «Skamme seg!», krympet meg i sofaen og glemte helt å tenke over hvem som egentlig burde skamme seg.

Ayse Koca er en vaskeekte Drammenser-innvandrer, som både elsker og ikke elsker byen sin. Som lærer, forfatter og byborger vil hun ikke unngå standpunkter. Hun digger flisespikkeri, fordi det er hjernegymnastikk.