«Det Jarlsbergske Verk skylder da allerede det forrige århundre sin første oprindelse; thi dets Grubers første opdagelse skede i aaret 1646 af de på Gaarden Konnerud i Skouge-Sogn, da boende bønder.

Sitatet er hentet fra historieskriftet Topografisk Journals 1799-1800-utgave. Bak nedtegnelsen skjuler det seg en historisk attraksjon med grovt sett de samme råvaremessige opplevelses-ingrediensene som turistmagneten Sølvverket på Kongsberg. Der sistnevnte har vært en ruvende og veldrevet nasjonal attraksjon i flere tiår, drives Drammen-versjonen av en, det såkalte Konnerudverket, på dugnad.

Mer om misæren senere. La meg først ta deg med til en besøksuksess preget av alt annet, en by jeg besøkte i vår og hvor jeg allerede har bestilt retur.

Rundt meg prates det språk med tjukke l'er og ditto vokaler. Det springer unger på de brede festningsvollene. De gamle bygningene med de små butikkene hvor man kan kjøpe design, kunst, håndverk, møbler, mat og alskens annet syder av liv. Det klaprer i brostein og glitrer i dovent Glomma-vann.

Fra andre etasje i den smellvakre lille hotellperlen Gamlebyen Hotell ser jeg et glimt av en rødskimrende byferge. Et brus av propellbobler kommer til syne idet skroget langsomt roterer rundt og bretter sjøgangen til side som en kam i et midtskill.

Jeg er i det årnær sæ-verden, mer riktig by.

Hællæ og velkommen til Fredrikstad.

Elva gjennom bysentrum og det tilliggende fjordløpet. Befolkningstallet. Moderne infrastruktur og nærheten til landets hovedstad. Mangfoldet av opplevelsesmuligheter, historiske som moderne. Bredden i shopping – og serveringstilbudet. Grossister i byutviklingspriser. Likhetene er mange, men ulikhetene enda flere i de to byene Fredrikstad og Drammens tilnærming til hvordan gjøre opplevelsesmangfoldet kjent og attraktivt utenfor byenes grenser.

Eller sagt på en annen måte: hvordan sikre eksistensberettigelse på det nasjonale turismekartet.

Om vi starter i nord – Tromsø har en. Bodø. Trondheim og resten av landets største byer selvfølgelig. Innimellom disse har et tosifret antall regioner og byer hver sin. Beveger vi oss østover, helt ut til Svinesund-land har omtalte Fredrikstad kanskje en av de aller mest kraftfulle. Jeg snakker lokale «Visit-virksomheter», med dertil tilhørende reiselivssjefer.

«VisitFredrikstadHvaler» har seks fulltidsansatte og åtte sommerhjelp-årsverk, omsetter for over 10 millioner i året og er eid av kommunen, næringsforeningen og lokalt næringsliv i fellesskap. Selskapet er organisert i de tre avdelingene turistkontor, incoming-avdeling og prosjektavdeling. Her finnes dedikerte salgsressurser samt spisskompetanse på web og kommunikasjon. Hjemmesiden er trespråklig og SoMe-tilstedeværelsen upåklagelig.

Drammens prestasjonsnivå i dette landskapet, spør du?

Håpefullt taster jeg «visitdrammen.no».

Og kommer til et privat medieselskap som forklarer sitt hjemmesidemandat med det noe ulne «Visit Drammen er et kommunikasjonsbyrå i samarbeid med VisitNorway».

Jeg leter videre og kommer etter et antall bomsøk til slutt til «det offisielle nettstedet for Drammen», drammen.no. Etter et raskt sveip konkluderer jeg at siden er både fargerik, innholdsrik og informativ. Rett og slett et representativt utstillingsvindu for byen vår og dennes nære omgivelser.

For deg som behersker norsk, vel å merke.

Er du derimot utenlandsk turist og har forvillet deg inn på siden, er du sjanseløs.

52,6 milliarder kroner i samlet konsum.

Dette er hva som ligger i potten, den årlige verdiskapingen i kjølvannet av 11 millioner turistovernattinger i Norge. I dette perspektivet synes en investering i engelsk og respektive tysk-versjoner av drammen.no, liten.

Look to Visit Fredrikstad. Hvor rekken av proaktive tiltak for å øke besøksfrekvensen til byen er like lang som de tre byferge-rutene mellom gamlebyen og bysentrum er det motsatte. Etter at kommunen i 2013 bestemte seg for å gjøre fergeturene gratis, har for øvrig trafikken økt fra 350.000 passasjerer i 2012, til 1.4 millioner i 2018. Reiselivssjef Maya Nielsen omtaler byferge-turene som en attraksjon i seg selv. Hun karakteriserer tiltaket som den kanskje viktigste enkeltstående bidragsyteren til Fredrikstads veldokumenterte og sterkt økte attraksjonskraft de senere år.

I disse bru-tider, i den drammensvalgte versjonen av nymotens elvekrysning hvor diskusjonen mest går i hvem som skal betale hvor mye for hva: i Fredrikstad dekker statens belønningsmidler 30 prosent av de årlige driftskostnadene på 25 mnok.

I Drammen utgjøres laget som skal forvalte visit-oppgaven på vegne av fellesskapet av et turistkontor som jobber utelukkende reaktivt, samt et hederlig, men like fullt enkeltstående årsverk i selskapet Byen Vår Drammen.

Og altså et offisielt nettsted for det hele – uten «visit» til fortegn, på norsk.

Det samme fremstår Drammens kanskje største uforløste turistattraksjon som: ikke-besøkt. Av nevnte besøksnæring-forvaltere. Av kommunepolitikerne. Av byens administrasjon og øvrige forvaltning. Av media.

Vesentlige deler av Drammens øvrige gruveinteresserte befolkning derimot, de par gangene i løpet av året hvor Konnerudverkets dugnadsgjeng har kapasitet til å ta de besøkende med på den 500 meter lange togturen inn i berget, til den drøyt 200 m2 store fjellhallen, flokker til stedet.

Besøkshungeren er del av en større trend.

Bonne Terre Mine i Missouri, USA. Slate Caverns i Snowdonia, Wales. Salina Turda i Romania. Wieliczka Salt Mine i Polen. The Eden Project i Cornwall, England. På mer hjemlige trakter, Sølvgruvene i Kongsberg og Olavsgruva på Røros som begge kan skilte med besøkstall opp mot 20.000 i løpet av høysesongen.

Av verdens totalt 1,32 milliarder internasjonale turistankomster i 2017 kom en stadig økende andel fra denne markante turisme-trendsetteren for vår tid. Fenomenet har for lengst fått sitt eget navn, «Mining Tourism».

Mine your own business, med andre ord.

På det meste var nærmere 400 mennesker sysselsatt ved Konnerudverket. Til disse ble det reist boliger, det ble etablert sosiale ordninger, og etter hvert ble det også bygget skole og kirke.

I byens midte finnes det altså en slumrende attraksjon hvis innhold så til de grader treffer tidsånd-planken. Hvor alt fra skinnegang og togsett, til sikkerhetsgodkjenninger og driftstillatelser er i orden.

At Drammens turistmyndigheter, øvrige besøksbransje eller for den saks skyld investormiljøer eller kombinasjonen av alle tre ennå ikke har fått øynene opp for faktumet, fremstår som et stort mysterium.

1.januar 2020 starter en ny tidsregning for den kommende storkommunen Drammen. Med severdigheter som Portåsen i det ene geografiske ytterpunktet og Fossekleiva Kultursenter i det andre, og midt imellom disse en bukett drammenske og omkringliggende historie, kultur – og naturattraksjoner som ikke står tilbake for noen, jeg gjentar for noen:

Vil datoen samtidig markere starten for en ny æra for Drammen som reiselivskommune?

Monica, Ståle, Anders, Simon og Rune, nå har dere muligheten. Til å utvise fremsynt politisk lederskap. Til å bli husket som politikerlederne som kickstartet Drammens reise inn i den moderne opplevelsesøkonomien.

Egen markedsorientert og kompetansespekket visit-organisasjon, med dertil tilhørende reiselivssjef.

Fremoverlente og visjonære lokalpolitikere, et handlekraftig og investeringsvillig lokalt næringsliv.

Det starter der.

OM SPALTISTEN: Ole Petter Diseth jobber som selvstendig konsulent, innenfor feltet strategisk markedskommunikasjon. Han har også bak seg en mangeårig lederkarriere i store, globale merkevareselskap. Barneskoene tråkket han i Mjøndalen. I dag er han imidlertid drammenser på sin hals. Hjertet derimot, altså fotballhjertet, er så brunt som du kan få det.