Det sies at det går fortere og fortere med alt mulig og at gamle strukturer og meningsfellskap brekkes opp og settes sammen på nytt, og igjen på nytt (for det er jo det vi har sosiale medier til). Dette kan vi vel ikke være imot, for dette er jo dynamisk, flytende og kontinuerlig omformbart, og i våre digitale, populistiske tider må vi være fremoverlente for å kunne henge med. Jo, det er tøft å følge med nå, når til og med gamle partistrukturer kollapser, partier vi trodde var avleggs blåser seg opp og bruser med fjærene og nye aksjonsgrupper danner én-sakspartier eller de går i tog.

I Drammen kan slike tog gå, for eksempel, over bybrua. Og det er bybrua dette skal handle om.

I Drammen er Bybrua et begrep. Holmenbrua, Landfalløybrua, ikke engang Ypsilon og Øve Sund bru, og i hvert fall ikke Motorveibrua, kan måle seg med BYBRUA, som vi snakker om i bestemt form entall. Denne spesielle posisjonen er det mange gode grunner til. Først av dem – som jeg kommer tilbake til – er at den er del av vår kulturarv. Dette er kanskje det viktigste spørsmålet vi må tenke over. Men bybrua, som ble åpnet i 1936, og tegnet av mesterfunksjonalistene Blakstad og Munthe-Kaas (som også står bak mesterverk som Haugesund Rådhus i nyklassisk stil og selveste Kunstnernes Hus i Oslo, i streng klassiserende funkis) er også rik på opplevelseshistorie.

Bybrua binder sammen – med mulighet for biltrafikk og både rask og sakte gange - torget på Bragernes og torget på Strømsø. Det er flotte skulpturer ved broenden på Bragernes og på Strømsø ble Skogerbygget (1962) formet på nesten genialt vis av våre egne store modernister Nilsen og Grenager. Deres høyhus ble integrert i bruas avslutning slik at det var godt å bevege seg til fots ned til gateplan og til bussterminal og forretninger og videre bort på jernbanestasjonen. Denne situasjonen er dessverre endret nå. Til og med honnørbrygga og fotgjengerundergangene på Bragernes og de offentlige toalettene på Strømsøsiden var planlagt med forståelse for en bybefolknings skiftende behov. Den jevne stigningen opp brubakken fra torgene på begge sider og den elegante svingen på fortauene ned mot torgene, alt dette gjorde fotgjengerens passasje over brua til en flott og minneverdig urban opplevelse (dette var før man risikerte liv og lemmer i møte med syklister, ville i blikket og nå og da helt ute av kontroll). I disig vår- eller høstvær følte man seg som nærmest vektløs og på toppen av verden når man nådde toppen av bybrua (også i bil), og når snoen fra Modum og Eiker var på det kaldeste og råeste midtvinters kjente man på nese og kjake hva de ville si å være ekte drammenser. Vi snakker ekte identitet, ekte kjærlighet, her.

Men nå skal bybrua rives og jeg har ikke registrert et lignende engasjement og leserinnlegg-ekstase for bevaring av bybrua som under aksjonen for bevaring av Marienlystanlegget. Jeg har spurt meg, hvorfor? Dette er ganske oppsiktsvekkende, for bybrua er et svært viktig kulturminne i Drammen. Den er en del av vår identitetsskapende kulturarv. Den er et hovedverk i modernistisk norsk broarkitektur. Og da brua åpnet i 1936 ble det oppfattet som en så viktig hendelse i Drammens bys historie at Drammens Tidende trykket en spesialutgave om brua og alle dem som hadde vært med å gjøre den mulig. Ikke bare er det meg og titusenvis av andre som kan kjenne seg igjen i den korte beskrivelsen jeg akkurat har gitt om bybruopplevelsen. Denne begivenheten, denne brua, er også endel av Drammens «immaterielle kulturarv». «Immateriell kulturarv» er in nå, og det er mye snakk om dette i kulturplaner og festtaler. Jeg vet ikke om man har sikret seg lydbåndopptak av folk som kunne berette om den skjellsettende opplevelsen det må ha vært å være med på åpningsdagen og gå over den ny, brede, moderne bybrua i Drammen for første gang. Jeg har hørt mange slike beskrivelser av mennesker som var med den gang, men som er borte nå.

Så hvordan kan det ha seg at dette liksom blir godtatt som om det var en nødvendig følge av menneskeskapte klimaendringer, at bybrua må gå nå, for den kommer uansett til å gå i storflommen. Og om ikke bybrua går i storflommen, vil i hvert fall ikke togene kunne gå fra Drammen jernbanestasjon (noe vi vel er godt vant med allerede, men, allikevel, det er forskjell på forsinkelser, innstilte tog og buss-for-tog, og full nedleggelse). Men, altså det er togsikringsmessige og teknolgiske årsaker til at bybrua må gå.

Synes vi at vi har hørt akkurat den regla før? At sykehus må rives, skoler må rives, tinghus og Nasjonalgallerier må fraflyttes for det er ikke lenger forsvarlig å bruke dem og det er altfor dyrt å reparere dem. Til dette har jeg simpelthen å si: Ikke godta disse argumentene uten videre, for de stemmer ikke. De stemmer faktisk ikke. Strømsø skole, et lokalt mesterverk lik Bragernes skole som ble revet for å gi plass til nytt sentralsykehus, kunne ikke lenger brukes til skole (jeg hadde selv seks lykkelige år på fabelaktige Bragernes skole i Dronninggata, så jeg vet hva jeg snakker om). Men når et tilstrekkelig antall millioner kommer på bordet kan Strømsø skole brukes av mennesker allikevel (og den ser helt praktfull ut nå).

At moderne sykehus nødvendigvis må rives stemmer heller ikke. Utvides og utbedret, ja, men rives, nei. Ett eksempel: Alvar Aaltos verdensberømte Paimio Sanatorium i Sør-Finland ble bygget som sykehus i 1929-1933 og ble inntil nylig fremdeles brukt som sykehus! For bare få år siden kunne man ta en tur dit og oppleve et modernistisk mesterverk i verdensklassen, som fremdeles ble brukt som sykehus og alt det vesentlige var bevart, trapper, håndløpere, smalt funkispanel, til og med lampene i restauranten. Og vårt eget Nasjonalgalleri kan som vi vet ikke brukes til å huse kunst, mens kunst av enda større, uendelig mye større, kulturell verdi og utenkelig høy pengeverdi kan fremdeles etter århundrene vises i Uffizigalleriene i Firenze, en bygning som ligger helt ut mot fuktigheten fra Arnoelven som renner gjennom byen. – Nå diskuteres det igjen om ikke Nasjonalgalleribygningen allikevel kan brukes til å vise kunst, og det er veldig godt å høre.

Dette må vi huske hver gang disse «teknokratiskbyråkratiske, konsulentutarbeidede bestillingsverkpåstandene» (jeg tar copyright på den bokstavraden) kommer. De stemmer ikke; det er bare et spørsmål om penger. Når noen først vil ha et nytt museum i Oslo til å huse bl.a. Nasjonalgalleriets samlinger, står det som vi vet ikke på millionene. Nei, hva er det jeg skriver, det står ikke engang på millardene, i bestemt form flertall.

Så bybrua i Drammen MÅ ikke rives. Jeg har ikke tenkt å starte en aksjonsgruppe eller eget parti for å redde bybrua og jeg har ikke tenkt å melde meg inn i Senterpartiet, selv om det kanskje kunne hatt en virkning. Jeg benytter denne usigelig triste situasjonen til å reflektere over hvor uklare, uforpliktende og frittflytende dagens pop-begrep som «kulturarv» og «kulturminne» er når de flagrer rundt bordene når vi skal snakke om den nasjonale og lokale kulturen. Så tøyelige er disse begrepene at de ikke engang greier å fange opp noe som er så viktig for lokal kulturarv som bybrua i Drammen og kulturminnene som er knyttet til nettopp den. Jeg tror – og kan kanskje argumentere for – at den manglende aksjonsgruppa har å gjøre med at dette er kulturarv og kulturminner som ennå ikke er allment erkjent som viktig.

Den senmoderne arkitekturens skjebne i byer som Drammen – og for all del, også i Oslo og andre byer – viser et stygt ansikt. Og nå skal de til og med rive Y-blokka i regjeringskvartalet i Oslo. Den brutalismen er jo stygg, vi vet vel det? Det er en skjebnens ironi at denne påminnelsen som du leser her hos noen vil bli sett på som bakstreversk og fremskrittsfiendtlig. Det er jo litt latterlig, er det ikke, at de som påpeker at modernismens sentrale verk er bevaringsverdige – modernismen som er selve fremskrittets uttrykk – skal kunne anses som bakstreverske, eller enda verre, som «elitistiske»?

Den som vil følge denne spalten vil kunne lese mer om hvordan og hvorfor vi har havnet i en situasjon hvor vi river kulturminner på høylys dag. Og også om hvordan populismen vender om på om ikke alle, så temmelig mange, verdier. For populisme er ikke noe de har i Amerika eller i Øst-Europa, den har en stund nå tatt bolig her, midt iblant oss.

OM SPALTISTEN: Åsmund Thorkildsen er, foruten å være drammenser, en anerkjent kunsthistoriker og skribent. I over 30 år har han ledet norske kulturinstitusjoner, blant dem Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley-museet. Han var også kritiker i Drammens Tidende fra 1986 til 2000. I dag er han direktør ved Drammens Museum, men skriver her i dipr.no som privatperson.