I byen Lustenau i Østerrike ligger et helt spesielt hus. Akkurat nå er kanskje dette verdens mest fremtidsrettede og bærekraftige nybygg. For mange er det bygget grenseløst provoserende, mens for andre som har besøkt det er det et praktfullt eksempel på pionerarbeid innenfor miljøvennlig arkitektur og samfunnsutvikling. 

Før arkitektene Baumschlager Eberle fikk tillatelse til å oppføre denne bygningen på en nedlagt industritomt i utkanten av sentrum, måtte de signere en oppsiktsvekkende kontrakt med kommunen. Arkitektene måtte forplikte seg til å rive hele bygget og tilbakeføre tomten hvis det skulle vise seg at huset ikke oppfylte prosjektets ambisjoner. Borgermesteren i den lille byen var redd for at bygget skulle påføre stedet skam og sette Lustenau på kartet av lite ærefulle årsaker. Et flertall av bygningsrådgivere tok sterk avstand fra prosjektet fordi det bryter kraftig med både regelverk og vedtatte konvensjoner for moderne byggeteknikk.

Grunnen til at det er verdt å fortelle om dette huset i Østerrike er at det har satt en ny standard for bærekraftig arkitektur. Navnet på bygget er 2226. Det skal vi komme tilbake til, men først må vi snakke litt om bakgrunnen for hvorfor dette huset er så spesielt og viktig.

For hundre år siden bygget vi husene våre med et utvalg av ca. 50 materialer og komponenter. I dag er tallet oppe i over 20.000. Moderne bygg består av lag på lag med materialer fra utallige kilder i en kombinasjon som gjør at bygningsdelene er vanskelige å ta fra hverandre og reparere eller bruke på nytt. 

Mens vi tidligere bygget med tanke på lang varighet og enkelt vedlikehold er det i dag fokus på effektiv produksjon og innsparing i arbeidstid. 

Hvis noe går i stykker i et nybygg blir bygningsdelen ofte kastet og erstattet med en ny.

Fokuset på energieffektivitet har ført til at de klimavennlige nybyggene våre utformes som helt lufttette konstruksjoner, ofte med store mengder plast i veggene. Regulering av inneklima i nybygg er derfor helt avhengig av mekanisk ventilasjon. Problemet er at de mekaniske installasjonene står for hele 1/3 av byggekostnadene, de utgjør en enorm materialmengde og fyller et stort areal som ellers kunne vært utelatt eller frigjort til annen bruk. Samtidig har slike anlegg en kort levetid på mellom 10 og 30 år. Uten kontinuerlig utskifting og vedlikehold av anleggene vil mange av nybyggene våre etter få år være utsatt for fuktskader og dårlig inneklima og i ytterste konsekvens bli ubrukelige.

Arkitektene bak 2226 mente at noe er alvorlig galt når dagens byggemåte krever at vi bruker store ressurser med begrenset levetid for å oppnå en tilsynelatende miljøgevinst. Slik de så det er løsningene for ensidige fordi de hovedsakelig fokuserer på energisparing. Vi bygger ressurskrevende, kompliserte hus og gjør oss avhengige av sårbare systemer.

En tilbakevendende problemstilling for oss arkitekter er at den langsiktige gevinsten som følger av gode materialvalg og gjennomgående høy kvalitet i utformingen alt for ofte må vike for dårligere løsninger grunnet begrensninger i byggets økonomi. 

Jo mer komplekse byggene blir, jo mindre ressurser blir igjen til arkitekturens grunnleggende elementer som fasader, dører, trapper og gulv og det blir mindre rom for gode, fleksible planløsninger og volumer.

Dagens byggeforskrifter stiller krav til energiregnskapet ved bruk av bygget men sier lite om byggets egenskaper i et perspektiv som er lenger enn 30 år. Med utgangspunkt i disse problemstillingen ønsket arkitektene bak 2226 å arbeide med en mer helhetlig tilnærming til forholdet mellom arkitektur og bærekraft. Arkitektenes visjon var å skape et moderne miljøbygg basert på en kraftig forenklet byggemåte helt uten mekanisk ventilasjon. Målet var å redusere ressursbruken til et minimum. De ville bevise at et slikt bygg allikevel kunne ivareta alle gjeldende krav til energireduksjon, komfort og inneklima. For å vise til et målbart resultat ble det satt som et krav at byggets innvendige temperatur alltid skulle ligge stabilt mellom 22 og 26 grader uavhengig av årstid, bruk og personbelastning - derav navnet 2226.

Men aller først stilte arkitektene seg følgende grunnleggende spørsmål: Hva er det aller viktigste elementet i bærekraftig arkitektur? 

Svaret de kom frem til er skjønnhet.

Byggebransjen står for 40 prosent av verdens uttak av ressurser. Det aller mest miljøvennlige er det vi ikke bygger. Selv om nye bygg forbruker mindre energi tar det over 50 år å kompensere for CO2-forbruket som går med til utvinning og produksjon av bygningsdelene. Det å rive et bygg er noe av det mest ressurskrevende vi gjør både fordi et bygg inneholder en stor materialmengde og fordi disse materialene oftest ender opp som avfall. 

Hvis vi bygger robuste og fleksible byggverk som også er vakre vil en lang levetid være sikret ganske enkelt fordi man ikke vil ha ønske eller behov for å rive slike bygg. I tillegg vil skjønnhet tilføre en verdi i form av økt kvalitet i samspillet mellom arkitektur og mennesker.

Målet med 2226 var ikke bare å lage et lavteknologisk og ressursbesparende bygg, men også et vakkert bygg.  I 2226 er den tredjedelen av budsjettet som ble spart inn ved å utelate mekaniske installasjoner lagt inn i en usedvanlig høy kvalitet i alle bygningsdeler. 

I dette bygget er det en presis og gjennomtenkt geometri, en sofistikert og nærmest gammeldags byggemåte i kombinasjon med en bevisst bruk av bærekraftige materialer som gjør at bygget ikke bare innfrir alle energikrav og brukskrav, men også overgår dem.

Byggets form er en kube. Nest etter kulen har denne formen minst overflate pr areal og er dermed den mest ressursbesparende. Bygget har tykke yttervegger av massivt tegl som både absorberer og avgir varme etter behov. Veggenes tykkelse gjør at behovet for bærende vegger inne i bygget reduseres og gir åpne og fleksible etasjeplaner som kan innredes til variert bruk som kontor, næring og boliger. På denne måten rommer bygget skiftende behov og vil kunne tilpasses endret bruk over tid. Rommene er luftige med rene overflater. Høye og smale vindusåpninger gjør at dagslyset flommer inn samtidig som vindusnisjenes dybde skjermer mot sol. Lett skålformede vindusbrett av sandstein fanger regnet og reflekterer himmellys inn i rommene ved gråvær. Den eneste teknologien som er lagt inn i huset ut over normal strømtilførsel er et datasystem som registrerer luftkvalitet og temperatur og åpner lufteluker i fasaden ved behov. Bygget består ellers bare av et fåtall materialer som tegl, tre, kalkpuss og betong.

Gjennom en reduksjon av bygget til kun de nødvendigste elementene har man ikke bare redusert ressurs- og energibruken, men også oppnådd et bygg som er godt å være i og som er vakkert å se på. 

Det at vegger, tak og gulv i bygget er umiddelbart forståelige, det at man kan se, lukte og føle hva veggen er laget av, gjør opplevelsen av å være i bygget både sanselig, meningsfylt og behagelig.

Når vi skal bygge fremtidens bærekraftige bygg og byrom må vi gå fra en endimensjonal tankegang til et helhetlig syn på sammenhengen mellom bygg, ressurser, levetid og mennesker. Det er ikke godt nok å kun vektlegge energiforbruket når vi vil bygge miljøvennlig. Vi må også bygge enklere med færre og bedre materialer og ikke minst sørge for at alt vi lager blir så vakkert, robust og meningsfylt at det vil være relevant også om 200 år. 

Vi må bygge de husene og byrommene i dag som vi vil ønske å bevare i fremtiden.

Det er vel ikke nødvendig å si at borgermesteren i Lustenau i dag tar med alle prominente gjester og besøkende til 2226 for stolt å vise frem et bygg som viser en ny retning for bærekraftig arkitektur i det 21 århundre. 

Og ikke minst fordi alle som går inn i bygget opplever en begeistring som gjør at de får lyst til å bli værende der lenge.

Siri Ulrikke Høye er hjemvendt drammenser og arkitekt. Hun er dypt engasjert i diskusjonen om utviklingen av Drammen og er medlem av Miljøpartiet De Grønne. Til daglig jobber hun i arkitektfirmaet MAD i Oslo. Hun bor på Bragernes i et verneverdig funkishus sammen med mann og to barn.