For vi har «gitt bort» en god del, gjennom rivning eller mer eller mindre kunnskapsløse og billige ombygginger.

Vurderinger omkring kvalitet og kriterier for hva som er kulturarv og hva som bør skrives inn i arkitekturhistorien skjer med full bevissthet om alle praktiske og økonomiske vurderinger som alltid trekkes inn når en endring skjer.

Dette må imidlertid motsies av faglige vurderinger av hva som er kulturhistorisk viktig. Utsikten fra elfenbenstårnet er den beste når det gjelder å peke på kulturverdi, så rapportene derfra må høres. Også hensyn til langsiktig byplanlegging er vesentlig, for kunstnerisk kvalitet på bygg gjelder ikke bygninger isolert, men den situasjon de ligger i, det natur-, park-, have- og bygningsmiljø bygget er reist i.

Dette siste syndes det noen ganger grovt mot også i de tilfeller der en bygning faktisk vernes. Det spørsmålet kommer jeg tilbake til i en senere spalte. At byplanmessige hensyn skal kunne veie tungt i bevaringsspørsmål, forutsetter at det finnes en langsiktig, omfattende og helhetlig plan for hele byrommet. Et slikt potensielt byrom som i Drammens tilfelle strekker seg fra Tangen og Brakerøya til Mjøndalen og Solbergelva.

Alt som kan ses fra høydedragene som omkranser dette ikke fullt utbygde «byrommet» teller med i en slik sammenheng. Det kan hevdes at i vår tid hvor alle prosesser skal «forankres lokalt» nærmerst på nabolagsnivå og alle innspill skal legges i vektskålen, så er ikke den gammeldagse autoritære, sentralstyrte byplanen hverken mulig, eller ideologisk (les: populistisk) ønskelig å utarbeide eller å gjennomføre. Vi får holde det i det enkle og ta litt her og litt der, hjørne for hjørne, kvartal for kvartal.

Jeg tar ikke her noen stilling til denne siden av saken her, men minner bare om at uten den sentralstyrte type planlegging – med all dens brutalitet, men som historisk sett har vært så vellykket – ville vi ikke hatt dagens Roma, Oslo, Kristiansand, Chicago, New York City, Barcelona, – eller Paris, for bare å nevne noen av de viktigste.

Husk dette neste gang helgeturen går til en av disse byene, at disse superurbane opplevelsene hadde vi IKKE hatt uten noen få sterke menn. (Pave Sixtus V, Kong Christian IV, Ildefons Cerdà, Daniel Burnham, New Yorks rutenettplan av 1811, Harald Hals, Robert Moses - og Baron von Haussmann.)

I slike byer der det gjelder visse standarder og kunnskapsnivået er høyt, har man også ofte evnen til verdifull fornyelse, fordi det ligger så mange høykvalitets forpliktelser når noe rives og noe nytt skal komme at gode arkitekter og deres myndigheter tar hensyn til den eksisterende situasjon. Men selv i slike byer har det skjedd uheldige ting, så det gjelder å følge med, og si ifra.

Siden vi i Drammen har revet, omkalfatret og latt forfalle viktige kulturminner fra mellomkrigstiden og etterkrigstiden må vi huske én ting: Modernistisk arkitektur har en formstandard og stiltrekk som er like viktige som detaljering, struktur og proporsjoner og dekorasjon i klassisk og romantisk arkitektur.

En kjennskap til og evnen til å peke ut og navnsette det som gir en moderne bygning et særpreg, er en forutsetning for en rasjonell, grundig og faglig diskusjon av hva som er mest bevaringsverdig og som følgelig gir bygget og dets urbane situasjon en kulturminnestatus. Bare noen ting som er vesentlig for funksjonalistiske bygninger: Fritthengende balkonger, geometriske grunnvolumer, slette ornamentsløse fasader, sprosseløse vindusflater, asymmetrisk vindusplan (bestemt av indre funksjonsbehov i forhold til romstørrelse og type, beskyttelse mot innsyn, utsikt og lys), ingen vindus- eller døromramning, som regel flate tak, presis dybde inn mot vinduskarmen i forhold til fasadeliv, knappe gesimser, og der det er utstikkende tak, nøye gjennomtenkt slankhet og dybde på takutstikket (slik at vektløshet symboliseres, noe som er vesentlig verdi i moderne arkitektur, helt motsatt den klassiske som skal vise bæreprinsippene og gi uttrykk for materiell tyngde).

I gode senmoderne bygninger er fargesetting, bruk av moderne platemateriale i glass, plast, metall eller naturbetong, alle overganger og utstikk bevisst komponert i harmoni med hele bygningskroppen. I dag hvor man gjerne etterisolerer slike bygg, er det vesentlig for verneverdige bygninger at man under rehabilitering tar hensyn til bredde, dybde på vindusomramninger (i stål, messing eller aluminium) og vindusplassering i vegglivet, om det er flush eller hvor langt inn fra fasadehuden vinduene er lagt, osv. Det er slike ting i eksteriøret, og materialbruk, overflatebehandling og dekormønstre i interiøret, som det er avgjørende å bevare.

Som vi vet utfra den klassiske arkitekturens strenge regelkrav, er det også for modernismen slik at djevelen ligger i detaljene. Og vi ønsker vel å bevare flotte 1900-tallsbygg i Drammen slik at Djevelen holder seg unna?

La oss ta en kort statusgjennomgang og bare se bygning etter bygning hvor mye vi har «gitt bort» av det vi engang hadde. Dette er ikke noen fullstendig liste:

Filtfabrikken og Tyri fabrikker (begge tegnet av Nilsen & Grenager) er revet. Begge var praktfulle, lave, hvitmalte industrianlegg og var funksjonelle til sitt bruk. Begge disse bygningsmiljøene hadde flotte haveanlegg.

Forsikringsselskapet Norge (også Nilsen & Grenager) hadde et fabelaktig interiør, noe vi kan se i fra publiseringen i tidsskriftet Byggekunst på midten av 1950-tallet. Dette var et sjeldent eksklusivt interiør som noen av oss husker som en skjellsettende opplevelse av det vi senere lærte het «moderne arkitektur». Hele dette interiøret er rasert og kjørt bort, «gutted» som amerikanerne sier, og det for å gi plass til en kjedebutikk. Det oppsiktsvekkende neonlysskiltet på taket, som speilet seg i elven og som viste flammer som steg og sank over neonordet NORGE, er borte. Også den forseggjorte fasaden er «restaurert», men uten de smale teaklistene som dannet det smekre rutenettet oppå de hvite flatlistene som deler inn den blå fasaden i ruter. Jeg vet faktisk at disse var der. Ikke bare har jeg fått det bekreftet av Ragnar Ankel Nilsen selv, den gang han nærmet seg hundre år og satt og så at hans og Arne Grenagers livsverk ble borte eller demaskert. Jeg har også tilbrakt noen uker i en stillas som maler hos H.B. Motzfeldt & Søn og skrapt, pusset og satt inn disse listene med benarolje. Vi snakker nineteenseventies her, før postmodernismen tilslutt slo inn i små skvulp også hos oss.

Latinskolen, også kalt Drammen Gymnas og Drammen videregående skole (Ree og Buch) er bygget ut et par ganger og dermed ble den fine og åpne fløyskolen fra 1954-60 tettet igjen. Og Torvhallen (også Nilsen & Grenager) er blitt omgjort, nye detaljer har gjort bygningen mer klumpete og den åpne passasjen gjennom hele bygget, trappen via snackbaren Tille opp til terrassen ut mot torvet, er tettet igjen. Fine, rare, moderne byopplevelser er dermed forsvunnet. Hvor mange, den gang på 60-tallet, unge drammensere har ikke løftet kneet på de vinkelrette glasshjørnene inne i passasjen og sett en fin figur dukke opp i speilingen? Jeg skal ikke falle for fristelsen til å mimre altfor mye, så beretningen om rulletrappopplevelsen i Emil Jensen & Co og det lyse, åpne supermarkedet på Austad med hyller, selvplukk American Style og kasser ved utgangen, kommer ikke. Ikke så farlig dette her, kanskje, og heller ikke at elegante, slanke fritthengende betongtak over varerampen i industribedrifter bokses inn med prefab metallkasser helt ute av dimensjon og uten arkitektonisk mening. I samme slengen kan et smalt, fasadedekkende vindusbånd med smale, vertikalt inndelte ruter få brede, større ruter, antageligvis for å spare tid og penger (Lasterampe Nøsted bruk, også Nilsen & Grenager). Da forsvinner også arkitektonisk mening. Vi får også bare akseptere at Tille, Melkebaren, Isbaren og Pete’s Drive In er borte og at det nå ikke er flere klassiske, «infill» pølseboder igjen i Drammen.

Av moderne eneboliger som er revet er selvfølgelig Villa Gleditsch (C.F. Arbo) en skandale nå helt opp i nyere tid, en skandale som daglig kan bevitnes i det hullet i bakken som er det eneste som står igjen.

Dette med eneboliger er en litt kinkig sak, for det bor jo familier i disse husene og folk bør ha stor råderett over egen eiendom og vi må vise respekt for privatlivets fred. Interiørene er det vel ikke så godt å kunne bry seg med, det er vel ikke engang meldepliktig å male koreapanelet, eller var det eik, nøttetre eller Oregon Pine som gikk under latexrullen med Jotaplast 07 hvit? Men mennesker som er så heldige at de eier eneboliger som er høyst verneverdige og som vil bli viktigere og viktigere som deler av byens kulturarv jo lengre tid som går, burde tenke at fasaden er en del av byens ansikt og at det følger visse forpliktelser med å eie et slikt hus. Jeg tror de fleste som i dag bor i slike hus i Drammen er klar over dette og at de er de viktigste vernere av alle, men hvem vet hva en senere eier ønsker?

Men, hva har vi igjen? Hva er ennå ikke endret og heller ikke «modernisert» (lol)? Punkt én: Å male råbetong er vandalisme! Og det må erkjennes som et FAKTUM. Alt annet er Fake News: Å male på råbetong er vandalisme! Så la Idungården (Lindaas og Øiseth) fremdeles være ubehandlet betong. La Forretningsgård for Johs. Christensen på Torgeir Vraas plass (Ljøterud og Ødegård) få beholde sin naturbetong. Gode blokkområder på Strøtvedt og på Brantenborg (Robert Bjørka og Ljøterud & Ødegård) må bevares. Det gamle Fylkeshuset på Gamle Kirkeplass (Bjarne Thinn Syvertsen) er i så god stand at det nok er reddet. Ibsen bilforretning (Ljøterud og Ødegård) er bevart og fått et ganske stort, men stilriktig uttrykk rett ved. Men de som er unge i dag bør holde et øye med disse godt bevarte bygningene. Graffitien får holde seg unna gode bygninger og ikke bli for stueren. Turnhallen (Alf Bugge) er også godt bevart, og godt er det. Men Bugges flotte slaktehus på Grønland er for lengst pakket inn på en ikke særlig smukk måte.

Globusgården har vi greid å redde og den er i ferd med å bli en maskot og stadig flere har fått sansen for den gule raringen på Strømsø torv. Fasaderenovering der blir litt av en utfordring, men den utfordringen MÅ tas. Etterisolering må skje inne i bygningskroppen. Jeg er stygt redd for at de som ennå synes Globusgården er «stygg» bare får bite det i seg og innse at det slaget er tapt. Globus blir ikke revet.

Og så har vi greid å hindre rivning av Drammens kvinnelige tjenerhjem i Dronninggata, tegnet som banebrytende sosial boligbygging av Bjarne Thinn Syvertsen i 1932, og fremdeles står bygningen ganske støtt på egne ben godt skjult bak store trær. Det skal bygges nytt sykehus et annet sted så vi trenger ikke lengre plassen til denne slitte og slitne juvelen med dens flate funkisplen og nettinggjerde, til parkeringsplass for 16 biler. Men Drammens kvinnelige tjenerhjem vil ende som ruin hvis den ikke ganske snart blir rehabilitert på antikvarisk vis og brukt som hybelhus, f.eks. for studenter.

Folk i Drammen synes å være så opptatt av «arbeiderkultur» og sosiale spørsmål. Derfor er det underlig at dette bygget med 8 hybelleiligheter for enslige kvinner, pensjonerte såkalte «Piker», ikke blir sett på som et sosialdemokratisk kulturminne av dimensjoner her i vår ganske lille by. Under det smale takutstikket er fremdeles rester av den opprinnelige okergule mineralittmalingen godt bevart. Trapperommet er slitt, men har fremdeles de opprinnelige fargene, sort, terrakottarødt og lys okergult. Jeg har mast meg inn der og krabbet inn via stige og litt ekstra innsats (på helt lovlig vis) og fått tatt noen bilder. Det var som å komme inn i en tidslomme, der 1930-tallets utopiske idéer om sosial boligbygging fremdeles har utsagnskraft.

Var det noen som sa KULTURMINNE? - La oss ikke «gi bort» mer nå.

OM SPALTISTEN: Åsmund Thorkildsen er, foruten å være drammenser, en anerkjent kunsthistoriker og skribent. I over 30 år har han ledet norske kulturinstitusjoner, blant dem Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley-museet. Han var også kritiker i Drammens Tidende fra 1986 til 2000. I dag er han direktør ved Drammens Museum, men skriver her i dipr.no som privatperson.