I forrige spalte skrev jeg om modernistiske boligblokker, slik vi ser dem på Fjellområdet i Drammen. Og på Fjell stemmer alt – ideologi og praksis er i balanse. Men dessverre er det ikke slik alle steder. Det hjelper ikke med verdensberømte arkitekter, suverene grunnplaner og prisbelønnede anlegg. Mange ganger går det så radikalt feil, så mange ganger kolliderer arkitekter og planleggeres utopier med behovene og livene til dem skal bo der, at dynamitt og rivningskuler er eneste løsning.

Man blir tvunget til å si: Dette går ikke, riv det ned og jevn det med jorden. Vi skal se på noen berømte eksempler.

Et godt sted å begynne for å forstå dette er å se filmen Harry Brown (2009, regi Daniel Barber), der Michael Caine spiller Harry Brown, en pensjonert soldat som ser unge pøbler uten sivilisasjonsforståelse og respekt herje fritt og dødelig voldelig i underganger og smug. Filmen viser på overbevisende måte at det er folkene som gjør at det ikke går bra, ikke bygningene i seg selv. Filmen ble spilt inn i Heygate Estate i Sør-London, tegnet av Tim Tinker og bygget i 1974, samtidig med at Fjellområdet ble bygget ferdig. Allerede i 2011-2014 ble dette boligkomplekset med godt over 1000 leiligheter, revet. Men dette er ikke det første eller mest berømte eller beryktede eksemplet. Det første kjente anlegget som ble sprengt var Pruitt-Igoe i St. Louis, USA (bildet). Anlegget var tegnet av stjernearkitekten Minuro Yamasaki (bl.a. arkitekten bak World Trade Center i New York) og bygget i 1956. Dette prosjektet skulle få folk ut av slummen og inn i splitter nye leiligheter.

Kriminalitet, hærverk og rasemotsetninger

Det holdt i 16 år, men allerede etter få år begynte ryktene å gå om kriminalitet, hærverk og store rasemotsetninger mellom menneskene som bodde der. Som i Harry Brown-filmen er det altså de sosiale spørsmålene som gjør at det ikke går. Dette er det store paradokset, for en av hensiktene var jo nettopp å løse sosiale problemer gjennom design. Det kanskje høyest verdsatte arkitekturprosjektet som er revet, er Peter & Alison Smithsons Robin Hood Gardens i bydelen Poplar i London. Det ble bygget i 1972, samtidig med at Pruitt-Igoe ble sprengt i filler, og det ble nylig - mellom 2017 og 1019 - jevnet med jorden. Dette er arkitekter og bygninger som vi underviser i på universiteter og høyskoler, og Robin Hood Gardens er regnet som et så viktig kulturminne at selveste Victoria & Albert Museum i London tar vare på en boligenhet for at ettertiden skal kunne oppleve dette viktige boligkomplekset, som anses som et høyverdig eksempel på brutalistisk arkitektur.

Enorme boligblokker lagt ut i brede, nyanlagte parkområder med mye lys og luft mellom blokkene, plassert i store byer med en sammensatt og konfliktfylt sosial virkelighet, viser seg altså noen steder ikke å gå. Det er kollisjonen mellom mennesker og firkanter som skaper problemene. Det vil si det er møtet mellom den symbolfrie, nakne, rasjonelle boligrammen og empiriske subjekter, altså individer av kjøtt og blod, med sine lyster, behov, impulser og problemer, som ikke alltid går bra. Dette er et konfliktområde der ekspertisen, den arkitektoniske og sosiologiske avantgarden, møter alle dem som ennå ikke har nådd frem til en høyverdig habitus. (Habitus er et begrep skapt av franske, marxistisk orienterte kultursosiologer og ordet betyr sosialt betinget smak og kunstneriske preferanser). En moden habitus sikrer at man i likhet med bo-avantgarden kan leve og trives uten ornamenter, overfladiske symbolverdier, følelse av tradisjon, intime miljøer og hygge. Jeg har bevisst skrevet om «…..dem som ennå ikke har nådd frem…» siden det er slik alle med en marxistisk grunnholdning ser på historien. Til slutt vil alle kunne verdsette og forstå den rasjonelle og formålstjenlige løsningen, også på boligproblemet, men det ligger ennå et stykke frem i tid – etter revolusjonen.

For enkelhets skyld skal jeg nøye meg med to viktige tenkere som har sett på akkurat dette problemet: hvorfor hender det at godt planlagt boligpolitikk slett ikke fungerer? Den første er den kjente amerikanske urbanisten og bevaringsagenten Jane Jacobs (1919-2006) og den andre er den tyske ny-marxistiske filosofen Theodor W. Adorno (1903-1969). Begge tar opp problemer med den funksjonalistiske gigantutbyggelsen i store, åpne parklandskap, som bygger på de superrasjonelle idéene til den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier (1887-1965). Jacobs tar opp dette i den viktige boken The Death and Life of Great Amerian Cities (1961). Hun savner mye i de såkalte «projects» som allerede da begynte å vise sosiale problemer knyttet til rus, kriminalitet, løse familiestrukturer, stor avhengighet av trygdeytelser osv. Slike bomiljøer skaper liten stabilitet. De som greide seg sosialt og økonomisk flyttet ut og nye problemfamilier flyttet inn.

Jacobs slo et slag for den tradisjonelle new yorkske kvadraturen, med forholdsvis lave boenheter i teglstein, puss og stein, relativt små kvartaler og - viktigst av alt: et levende gateliv med butikker og kafeer, der nabolagets folk drev en effektiv sosial beskyttelse av barn og andre i nabolaget. Den daglige, vedvarende oversikten hindret også vinningskriminalitet og uprovosert gatevold. Kjennskap og nærhet skapte gode bomiljøer, mens kjempehøye boligblokker med lange avstander fra leiligheten i 14 etasje til barna 200 meter unna på en lekeplass, ga ingen mulighet for at nabokjerringa og kolonialhandelen på hjørnet kunne holde øye med det som skjedde i bomiljøet.

Hensynet til enkeltmenneskene

Adorno var som sagt ny-marxist, en av de mest kjente representanter for Frankfurterskolen, eller det som man i akademia kaller «kritisk teori». Adorno var en superkomplisert dialektiker og det tar en hel sommer å lese hans innfløkte Estetisk Teori, en murstein av en bok som ble gitt ut i 1970, året etter hans død. Adorno var en sofistikert tenker, nådeløs kritisk til annen tenkning, musikkteoretiker og lommekjent i avantgardekulturens mest esoteriske utgaver. Men som ny-marxist hadde han fjernet seg fra den massive kollektive tenkningen som kjennetegner mer dogmatiske gammelmarxister. Ny-marxistene tok opp noe fra den tidlige Karl Marxs tenkning, og i tillegg de innsikter som bl.a. Sigmund Freuds psykoanalyse brakte, bl.a. betydningen av seksualitet og driftsliv. For Adorno er det derfor viktig å ta hensyn til enkeltmenneskene, og alle enkeltmennesker er ikke kommet like langt i estetisk dannelse og kan derfor ikke forventes å ha samme høyverdige habitus (ennå), som det han og andre elitekulturtenkere og planleggere allerede har.

På grunn av forsinkelsen i folks åndelige utvikling – som for Adorno var knyttet til at den radikale samfunnsomveltningen ennå ikke hadde inntruffet – var han svært kritisk til den ornamentsløse, funksjonelle arkitekturen. Et berømt essay – egentlig et manus til et foredrag – fra 1965 har tittelen «Funksjonalismen i dag». Der kommer denne sylskarpe polemikeren med noen harde utfall mot Bauhausstilen eller funkisen, og det nettopp fordi denne kjølige og abstrakte stilen ikke tar hensyn til at befolkningen ikke alltid henger med i samme tempo som stil-avantgarden. Han kommer med følgende karakteristikker av «nysakligheten» slik denne uttrykkes i funksjonalistisk boligbygging: «Nysaklighetens fremtid kan bare virke frigjørende hvis den fjerner sine barbariske trekk. Den kan ikke lenger påføre mennesker – som skulle være det eneste mål for formgivningen – de skarpe hjørners sadistiske slag, de nakne, kalkulerte rom, trappeløp osv.» Han kaller funkisens uttrykk for «nådeløst praktisk». Og det er i denne sammenheng i 1965 (etter massiv blokkutbyggelse bl.a. i det kommunistiske Øst-Tyskland) at han kommer med disse ordene: «Tingene er ikke alltid riktige i arkitekturen og alltid uriktige hos menneskene.» Så dersom alt stemmer i arkitekturen, men ikke stemmer for dem som skal bo i den, har vi et problem.

Det problemet knytter Adorno til at menneskene under senkapitalismens umenneskelige arbeidsforhold er holdt i lenker, at deres menneskelige potensial er kvalt og at samfunnsforholdene gjør menneskene åndelig impotente. Det er i denne sammenheng han skriver: «Funksjonalistisk arkitektur representerer en rasjonell karakter som står i motsetning til empiriske subjekters undertrykte instinkter, disse enkeltmenneskene søker derfor, i det nåværende samfunn, sin lykke i alle tenkelige krinkler og kroker.» Krinkler og kroker er det stikk motsatte av funksjonalistisk formgivning og noe modernismen anså som overskredet. For en avansert kulturkritiker som Adorno er dette – at mange fremdeles vil ha det koselig og nusselig rundt seg - et «falskt behov». Han er villig til å godta det enn så lenge, men det er og blir falske behov. De som gjør at eliten mener at man allikevel må ta hensyn til dette, er simpelthen som han skriver, at: «Selv i et menneskes falske behov lever det et lite stykke frihet.»

Flotte tegninger og planer...

Helt til slutt: Den modernistiske boligblokkutbyggingen hvilte på en ideologi om at alle mennesker hadde de samme behov og utgjorde en stor, verdensomspennende Family of Man. Men som Adorno påpekte så er ikke alle individer like. I dag er modernismens homogene forståelse av en felles menneskehet avløst av et heterogent syn, der befolkningen fremstår og forståes som splittet opp i alle mulige posisjoner og identiteter. Ikke minst er familiebegrepet endret, mange lever alene, noen i store familier, fremdeles mange som kjernefamilier, og folk blir stadig eldre og får med alderen andre fysiske og følelsesmessige behov enn tidligere i livsløpet.

Derfor ser vi nå – ikke uventet – at denne tendensen til mangfold har skapt en ny arkitektur- og planleggingsideologi, nemlig å planlegge en ny type kollektive boliger. I disse tas det hensyn til at alle som skal bo der er unike og har ulike behov – og problemer. Akkurat nå – og kanskje noen år fremover – må det jo i tillegg være gress, mose og mye grønt (+ sykkelstall), men ideologien går grunnleggende ut på å bygge varierte leilighetstyper og store fellesarealer for å skape nabolagfølelse i blokka og samhandling gjennom felles aktivitet, felles måltider og hva vet jeg. Hele huset skal fungere som en kombinasjon av et pleiehjem, puben på hjørnet og klubbhus, altså.

Det er helt i starten med å bygge slike prosjekter, men vi har allerede sett dem lansert med flotte tegninger og planer. Det skal bli spennende å se om alle her er like enige som det modernistplanleggerne engang trodde om sine beboere. Vil virkelig alle som kommer hjem fra en travel dag på jobb eller en ørkesløs dag drivende rundt i byen, bytte ut den trygge, låste ytterdøra til leiligheten, med TV’n på og en enkel middag alene eller sammen med familien - med det som tilbys av fellesskap på den åpne «aktivitets- og møteplassen» i underetasjen? Spørsmålet er hvor lenge «samhandlingismen» (en neologisme jeg herved copyrigther) innen boligbygging vil vare. Hvor lang tid tar det før det kommer en ny Jacobs, en ny Adorno og analyserer hvorfor dette ikke stemte? – Eller kanskje det vil stemme, men spørsmålet blir da: for hvilken miks av enestående mennesker vil det stemme?

OM SPALTISTEN: Åsmund Thorkildsen er, foruten å være drammenser, en anerkjent kunsthistoriker og skribent. I over 30 år har han ledet norske kulturinstitusjoner, blant dem Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley-museet. Han var også kritiker i Drammens Tidende fra 1986 til 2000. I dag er han direktør ved Drammens Museum, men skriver her i dipr.no som privatperson.