Byplanlegging er vanskelig, svært vanskelig. Ikke bare må man forholde seg til et konglomerat av forskjellige grunneiere, det er topografi, eksisterende bebyggelse, tilstedeværelsen av investeringsvillige utbyggere (eller mangel på sånne) og selvfølgelig behovet for bevaring av verneverdige hus og deres umiddelbare bymessige omgivelser. De nære omgivelsene må alltid tas med i vurderingene. Noen ganger er omgivelsene helt avgjørende for hvorvidt man skal bevare eller tillate store endringer i eksteriør - eller til og med gi rivningstillatelse.

Bare for å ha sagt det: når jeg skriver om temaer jeg har interesse for og greie på, er det aldri et angrep på enkeltpersoner eller myndigheter (som kan tenkes å føle seg truffet, men det er ikke meningen). Byplanleggere og vernemyndigheter har jo mer enn nok å stelle med, og jeg er ikke engang en aksjonsgruppe.

Jeg skriver heller ikke om disse spørsmålene for å få politisk innflytelse, bortsett fra når det er helt kritisk og det trues med å rive enestående bygninger.

Jeg driver ikke med politikk.

Jeg er uenig i slagordet: Alt er politikk! Det er et utsagn med ideologisk slagside og som ikke kan gjøre krav på allmenngyldighet i vår sivilisasjon.

Jeg skriver om disse spørsmålene i håp om at det kan virke oppklarende og bidra til en opplyst debatt. Men jeg tillater meg å drive gjøn og harselas og skrive tvetydig og ironisk. Dette selvfølgelig for å få mange lesere og for at ulike lesere kan finne forskjellige nivåer i det jeg skriver. Og det må jo være litt underholdende, for ellers er det rett over på en annen kanal. Folk må også få lov til å bli irriterte. Det er jeg vant til. Jeg skrev tross alt kunst- og arkitekturkritikk i Drammens Tidende mellom 1986 og 2000.

I over 20 år har jeg vært professor II i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Oslo. Kurset mitt går over ett år og jeg starter alltid med å si at kunstteori har ingen egenverdi eller mening uten at begreper og tankemodeller settes i forbindelse med kunstverk i spennet fra malerier, bygninger, byplaner, assemblage installasjoner, performance og video til fotografi.

Derfor vises det godt over 1000 lysbilder i løpet av året. Dette skriver jeg for å minne om at det jeg skal ta opp i den spalten du leser akkurat nå må vise til noen faktiske eksempler for at det jeg skriver skal ha noen mening. Jeg tar opp tre eksempler på situasjoner i Drammen som er så spesielle at vi må ta i bruk magi for å kunne finne ut av det.

Derfor altså Harry Potter i overskriften.

Det er selvfølgelig den tette murveggen mellom plattform 9 og 10 på Kings’s Cross Station jeg tenker på. Hvis plattform 9 ¾ skal kunne tas i bruk på den helt spesielle toglinjen som bare bruker den «plattformen», må den sandgule teglsteinsveggen forseres. Det sier seg selv at foran en slik oppgave, å komme igjennom en murvegg uten at man «møter veggen» som det het for noen år siden, må man ty til det overnaturlige.

Og med litt magi: vipps så er man igjennom og ikke engang smilet til The Cheshire Cat i Alice’s Adventures in Wonderland henger særlig lenge igjen. Kjenner vi noen nylig oppståtte situasjoner i Drammen by som minner om dette, at Ting blir borte (skjult for synet) og at man beveger seg langs det nærmeste en by kommer en jernbanestasjonsplattform, nemlig et bredt anlagt fortau som ender i en ugjennomtrengelig steinvegg?

Grunnen til at jeg bruker ordet «situasjon» om de tre eksemplene som nå følger, er at «situasjoner» i akademiske historiske studier, i høy grad viktig også i kunst- og arkitekturhistorisk forskning, alltid har en logikk. Fagfolk kaller dette «situasjonens logikk», som simpelthen betyr viktigheten av å se et fenomen i dets større sammenheng. Tings betydning i sin spesielle sammenheng.

Når vi skal forstå en stein- eller murvegg må vi altså se den i dens sammenheng. Når vi skal se en flott bygningsfasade må vi nesten være i en situasjon der det er mulig å se den. Og skal et hus bevares er det viktig at det fremdeles er synlig i gatebildet, selv når vi beveger oss litt ut i boligstrøkene.

Vi møter veggen i ren bokstavelig forstand rundt svingen i Tomineborgveien bak gamle Fjellheim skole. Det er lagt et bredt – svært bredt – nyasfaltert fortau i nedre del, men så rett rundt svingen er det BOM stopp. Vi får bare håpe at vi ikke får høre på nyhetene at 7 kykelikokos-kamerater på hver sin elektriske sparkesykkel har kappkjørt fortauet oppover som om de var jagergruppen i et lagtemporitt på sykkel, og så, PANG! For her kan det bli mye brukne bein og blod.

Jeg har ikke sett slike ritt i Drammen ennå, men i hovedstaden har jeg flere ganger sett en perlerad av el-sparkesykler kjørt av unge, slanke menn med baseballcap, kort hår, velpleiet skjegg og smale fløyelsbukser eller chinos fare i god fart bortetter vei og fortau. (Kykelikokos - jeg copyrighter denne nybruken av ordet, for nå begynner de som lærte kildesortering på barne-TV å bli voksne. De har fått seg el-sparkesykler og de trenger en generasjonsbetegnelse.)

Det er her i Tomineborgveien jeg føler magien må til, for her har vi en vegg så bastant at de magiske formularer må hentes innerst på øverste hylle i tryllekunstnerskapet. Mulig det går bra med kykelikokosene, for de er vel også helt inne i Harry Potter-universet og vet hvordan de bare kan fare gjennom…

Vi møter også veggen foran hovedfasaden på Brandengen skole, den som vises (altså inntil ganske nylig) ut mot Rundtom og Bjørnstjerne Bjørnsons gate. Og dette er en vakker teglsteinsfasade tegnet av selveste Arnstein Arneberg og ferdig bygget i 1914. Denne skolen – sammen med Fjellheim skole tegnet av Arneberg sammen med Andreas Bjercke på samme tid – er noen av det mest verdifulle arkitektoniske verk Drammen har. Det er internasjonal klasse over begge disse to skolene.

Arneberg tegnet også Vikingskipshuset på Bygdø og Rådhuset i Oslo sammen med Magnus Poulsson. Bjercke var assistent hos Ragnar Østberg i Stockholm (1906-1910) i perioden han tegnet det viden kjente Stockholms Stadshus (der Nobelprisene i litteratur og vitenskapene deles ut). I samme periode tegnet Østberg og hans kontor Østra Real på Østermalm i Stockholm, en praktfull, monumental teglsteinsskole som er det direkte forbildet for Fjellheim og Brandengen.

Men dette med fabelaktig byggekunst er tydeligvis ikke nok, for allidretten og ballspillet måtte få sin hall også i denne delen av byen. Selvfølgelig måtte Bangeløkka, Fjellsbyen, St.Hansberget og området ned mot Tangen få et godt aktivitetstilbud til barn og unge.

Den nye flerbrukshallen er et flott tilskudd til byens idrettsarenaer og den er særlig på sin plass i denne bydelen som er så rik på barnefamilier. Gratulerer!

Det har alltid vært mye ball-lek i dette området, og på den etter forholdene store gress-sletta «Teggern» er det mange av oss som har slitt støvleknottene i yngre år. Men var det helt nødvendig å stenge for en av byens flotteste fasader og la være å lete grundig etter en annen plass i området? Jeg undres om «situasjonens logikk» der nede har vært skikkelig undersøkt med tanke på å finne en annen tomt. (Jeg vet at det skal bygges ny skole, som også trenger plass, så dette har ikke vært lett.) For, dette går jo ikke an…. med mindre man har et magisk blikk som på trylleformularet hokus pokus filiokus evner å se den flotte fasaden allikevel.

Siste eksempel: verneverdig murvilla bevares. Men… denne nette villaen med mansardtak og halvvalm hadde mye av sin kvalitet takket være at den lå øverst på en skrent i Strøtvetveien der den møter Hanna Winsnesgate.

Stein-, blomster- og staudehaven lå i naturlige og irregulære «hyller» nedover i den relativt bratte bakken. Her utgjorde huset og haven «én situasjon», der huset ble synlig for folk som vandret i området, som kronen på verket. Den mest karakteriske opplevelsen av kvaliteten på dette huset/denne haven er nå dekket av et nytt leilighetsbygg. Ikke et vondt ord om det nye leilighetskomplekset. Det ser ut til å bli et flott hus med fine leiligheter som mange beboere kan glede seg over i generasjoner fremover. Arkitektene har tatt hensyn til gatehjørnet og gjort så godt det er mulig på denne tomten.

Poenget mitt er at i mangel av magiske evner må jeg nesten stille spørsmålet om hva det er som har skjedd her. Var det riktig å redde dette huset – som nå har mistet mye av sin verneverdi – når det allikevel ble tillatt å bygge et nytt kompleks så tett innpå at det ved det bevarte huset oppstår en bygningstypologi som er ganske ukjent i dette strøket?

En bygningstypologi der en sammenhengende fasaderekke mot gaten er brutt opp av smug, slik vi ser langs Bryggen i Bergen og i eldre deler av sentrale Drammen og mang andre norske kystbyer.

Jeg har intet ønske om å felle noen dom her. Uansett ville det vært for sent. Ved å tillate rivning av huset hadde boligkomplekset kunnet huset enda flere familier. For det er ikke alltid man kan få i pose og sekk.

Jeg kommer tilbake til Bergen for en sammenlignende analyse av hvordan trehus og murhusarven er forvaltet der, i forhold til Drammen. Den analysen blir litt mer edruelig i formen enn dagens spalte.

For hva er det egentlig vi må ta vare på?

OM SPALTISTEN: Åsmund Thorkildsen er, foruten å være drammenser, en anerkjent kunsthistoriker og skribent. I over 30 år har han ledet norske kulturinstitusjoner, blant dem Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley-museet. Han var også kritiker i Drammens Tidende fra 1986 til 2000. I dag er han direktør ved Drammens Museum, men skriver her i dipr.no som privatperson.