Noe av det mest oppløftende de siste årene har vært at stadig flere er opptatt av bygningsvern. Dette er et resultat av de synlige tegn på at bygninger er kulturuttrykk som står ute om natten, og i vårt skiftende klima der det i århundrer har vært årstider med radikalt skiftende miljø for en bygnings trivsel. Dette gjentar seg hvert år. Mye regn, snø, store temperaturskifter, sol og vind, alt dette påvirker og bryter ned bygningers fysikk. I tillegg krever byutvikling og endringer i samfunnsstruktur og livsform at bygninger må skifte funksjon (fra gedigen privatbolig til kontorer, fra fabrikk til restaurant eller shoppingsenter, fra skolestue til barnehave osv.). Eller at byutviklingen simpelthen krever at det rives for å gi plass til en mer ordnet eller funksjonell bystruktur. Disse funksjonsendringene gir nødvendigvis ikke negative resultater, noen ganger vil fabrikkeierens hjem gi pondus til advokatfirmaet eller regnskapsbyrået som flytter inn og da brukes både penger og kunnskap til oppussinrfgen.

Denne spalten skal handle om privatboliger, i tre og mur. Privatboliger er som regel private, det vil si at de eies av de som bor der eller leier ut. Det er vanskelig å ha noen mening om hvordan folk innreder husene sine, men fasadene er en del av det offentlige rom og er derfor et ansvar eier må ta av hensyn til byens skiftende ansikter. Og byens skiftende ansikter møter oss alle og det er disse som gir brukerne av byen de stemninger som gir kvalitetsopplevelser, eller mangel på slike. Derfor har vi regler for fasadeendringer, naboers klagerett ved endringer av volum, gestalt og fasade, og bygningsmyndighetene og politikerne har siste ord i tvistetilfeller.

Drammen er arkitekturhistorisk og byplanmessig en småby, preget av strøk og den byen som møter oss i dag er relativt ny sammenlignet med andre norske byer med spor av bevart middelalderarkitektur og bygninger fra renessanse og barokk. Drammen har også gjennomgått vesentlige endringer, ikke bare som resultat av bybrannen i 1866, men også av funksjonsendringer eller rivning og nybygg rundt om i byen. Bolighus finnes i form av eneboliger i stor og liten målestokk i egen hage, av leiegårder i kvartalsstruktur og som sammenhengende bygningsrekker langs gateløp og med portrom mellom enhetene. Noen steder dannes det strøk med utgangspunkt i én overordnet formfølelse, som Strømterrassene, Fjellsbyen, deler av Landfalløya, Øren, Nybyen, Hamborgstrøm, Hans Hansens vei og Heieaterrassen, Havebyene Øren Haveby (populært kalt Jerusalem) og Seebergløkken haveby for bare å nevne noen. Strøk som Toppenhaug, Sommerfryd og Strøtvedt hører også selvfølgelig med. Jeg skriver ikke her om nyere villastrøk og forsteder (Konnerud, Gulskogen og Åskollen). Og blokkbebyggelsen kommer jeg grundig tilbake til med en grundig analyse av forholdet mellom smak, sosialkonstruksjon og ideologi (boligpolitikk) og ulike beboeres trivsel, med utgangspunkt i Fjellområdet.

For å finne ut av hva vi skal ta vare på, hvordan det skal tas vare på og hvorfor, må vi starte med en kjølig analyse. Hvis vi ser på Drammen i dag, i forhold til hvordan den var fra slutten av 1700-tallet, og særlig etter bybrannen, vil vi se at byens boligstrøk med visse hederlige unntak, mangler sammenhengende uttrykk. Den stemning vi opplever vil selvfølgelig måtte være individuell, for vi føler og verdsetter ulikt og vi legger vekt på ulike kvaliteter. Den bevaringsideologi som utviklet seg på slutten av 1800-tallet var delvis et resultat av den såkalte historisismen, en periode som startet på slutten av 1700-tallet med The Greek Revival. Dette var en lang periode med enorm utvikling av arkeologifaget og arkitekturhistoriske studier ved universitetene og der arkitekter satte seg svært grundig inn i stilhistorien og tegnet bygninger i alle ny-stilene. Neo-klassisismen (med empiren), nygotikken, ny-renessansen, ny-barokken, sveitserstilen og tilslutt ny-klassisismen. Ny-klassisismen strekk seg helt til langt utpå 1920-tallet og ble avløst av den radikalt nye funksjonalismen, brakte inn i norsk arkitektur av arkitekter som ofte startet som ny-klassisister. Bybruas arkitekter Blakstad og Munthe-Kaas er et svært tydelig eksempel på dette skiftet på slutten av 1920-tallet. Christian Fredrik Arbo hos oss er et annet godt eksempel, som gikk fra romantisk ny-klassisisme og nybarokk til funkis.

Med bakgrunn i kunnskap og en romantisk interesse for stilenes formspråk og budskap mente den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl i en liten bok fra 1903 at menneskers interesse for bevaring av bygningsarven er preget av forskjellige «verdier»: bruksverdi, aldersverdi, nyhetsverdi og historisk verdi. Mye av dette oppleves som sagt forskjellig som stemninger og det er egentlig den historiske verdien som krever kunnskap og refleksjon over bygningsuttrykks historiske bakgrunn og mening. Alle disse verdiene spiller inn når bevaring diskuteres og vurderinger settes opp mot hverandre. Aldersverdi er en følelse som kan oppleves uten noe begrep om stil. Det kan være nok at det er fra gamle dager, at husene er lave og ligger tett og at det føles som noe fint fra fortiden. Man kan reflektere litt mer over denne følelsen og se at et helt nabolag eller strøk har en aldersverdi, f.eks. som en følge av det er bevart et småhuspreg og at gamle gateløp er bevart. Det er slike verdier som kan gi mennesker en følelse av lokal identitet og den følelsen behøver ikke være basert på historisk kunnskap om stilenes formkrav og visuelle særpreg.

Hvis vi ser på hyggelige og vennlige strøk med småbypreg, vil vi i Drammen se at den historiske verdien ofte er lite ivaretatt. Det er mange grunner til det. Økonomi, personlig smak, praktiske hensyn for å hindre forfall og så videre. Dette gir byen vår et inntrykk av stor variasjon, ikke formmessig helhet. Det er mye godt å si om denne brogetheten. Mange eier egen bolig og de gir gladelig uttrykk for sin private smak. Vi er en nasjon av stolte individer, like stolte uansett hvilken kunnskap vi måtte ha om bygningers stil og historiske forankring. Og vi vil ha oss frabedt at noen andre skal fortelle oss hva som er et flott hus. Har denne individualiteten noen betydning for byens samlede bygningsmessige kvaliteter? Ja, den har den pris at vi har bevart for få sammenhengende historisk meningsfulle strøk.

Heldigvis har vi noen unntak. Noen villastrøk har en variert, men god bebyggelse (Hamborgstrøm og Toppenhaug, Løkkebergene, Sommerfryd), vi har Biedermeierstrøket i Øvre Storgate, Strømsgaten, deler av Tollbugata rundt Gyldenløves plass, en liten del i Øvre Strandgate ved Gamle Kirkeplass. Variasjon i stil kan være et gode dersom det – som strøket mellom Sommerfryd og Strøtvedt, er bygget ut parallelt med skiftende stilarter. Verre er det med variasjon der den er resultat av «ommøblering» av et opprinnelig vakkert og harmonisk ansikt. Kroneksemplet i Drammen er Øren haveby («Jerusalem»). Hva er grunnen til at Øren haveby ikke lenger ser ut som da det var ferdig bygget etter byarkitekt Alf Bugges tegninger på 1920-tallet? Hva kommer det av at Ullevål haveby i Oslo ser ut som da det ble bygget mellom 1915 og 1922 (Hoff, Jensen, Hals) og er et svært ettertraktet boligområde? Hvorfor er ikke Øren haveby et like attraktivt boligområde?

Det er flere grunner til det, men en av dem er at i Drammen er disse flere av husene pusset opp uten hensyn til å bevare historisk, stilriktig verdi, mens det i Oslo, også i Hasle haveby og Arctanderbyen på Ekeberg, er godt bevarte bygninger og haveanlegg. Der er den opprinnelige stilen beholdt og den enhetlige fargeholdningen er bevart. Dette med det historiske koker ned til kunnskap om detaljer og sammenheng i fasadeoppbyggingen. På dette feltet har Jo Sellæg i Drammen spilt en viktig rolle og vært konsulent for en del vellykkede rehabiliteringer.

La oss for enkelhets skyld se på hva det er som kjennetegner et typisk Drammenshus: Denne bygningstypen som finnes både i halvannen- og toetasjes utgave hører til en bygningstypologi som inspirert av nordisk 1800-talls trehusarkitektur. Vi finner eksempler i Finland, Sverige og Baltikum som ligger ganske tett opp til våre hus. Den lave bygningen er mest typisk: Den har en fasade preget av rekker av høye, smale losholtsvinduer (losholt er en tverrstokk i øvre del av vindusfeltet). Noen av husene har helvalm, men drammenshusene har ofte saltak og der langfasader bare viser hovedetasjen. Denne fasaden, som alltid ligger ut mot gaten, er delt inn i to eller tre felt. Noen ganger kan hjørnehuset ha kuttet hjørne, kronet av valm eller liten gavl.

Der langfasaden er delt i tre felt, går det en brystningslist i underkant av vindusrekken og over vinduene rett under takutspringet går det en frise, ofte dekorert i relieff eller inneholdende små mezzaninglugger. Der det ikke er tredelt og brystningslisten mangler er det alltid markering av mezzaninen over vindusrekken. I finske eksempler er denne tredelingen enda tydeligere og det kan brukes liggende kledning, noen ganger med gavlfelt over vinduene. Finsk arkitektur av denne typen viser en klarere neo-klassisistisk form enn våre utgaver, antageligvis på grunn av nærheten til Russland, der neo-klassismen var av svært høy kvalitet.

I Drammenshusene er kledningen nesten alltid vertikal, men den er høvlet og sammen med vinduets gerikter og omramning gir også våre hus en følelse av klassisk form, selv om noe av ornamentikken kan være inspirert av sveitserstilen. Tredelingen viser visuelt at bygningen over grunnmur har en sokkel, en høytloftet romsuite, den etasje som i renessansearkitekturen kalles piano nobile, den edle etasjen, og øverst på veggen, en frise. Det smale, langsgående båndet over vinduene symboliserer frisen i klassisk arkitektur. Det som gir slike hus historisk bevaringsverdi er at profil på kledning og listverk, vindusåpning, karm og sprossebredde, omramningen utforming og frisens dekorative utførelse, bevares. Det som dessverre for ofte har skjedd er at det kan settes inn husmorvinduer (såkalte «høl i veggen») og at fasaden kles, ofte lektet ut, med tømmermannskledingens grove, ikke høvlede bord, som er i over- og underliggende mønster og derfor fremstår ganske fremmed i forhold til kant i kant kledningen på de opprinnelige husene. Mange terhus av denne typen, i halvannen eller to etasjer, har kledning som der bordene ligger i samme plan, bare markert med en smal, høvlet fure mellom bordene. Kledningen virker flat og kant i kant for å illuderer mur, som vi ser også på hovedhusene på Gulskogen Gård og Austad Gård, Smithestrøm og andre betydelige trebygninger i Drammen. Men i motsetning til disse har Drammenshusene svakt synlige linjer får å vise at dette tross alt er trehus. Ett av Drammenshusets forbilder er antageligvis lave neo-klassisistiske murbygninger litt øst for Norge, som igjen har blitt tolket i tre.

For den som er fornøyd med stemningen av lave, gammeldagse trehus, gjør det ikke noe om fasaden ikke lenger taler et historisk meningsfullt språk. Men hva med 1600-tallsbygninger der det er satt inn gigantiske speilglassvinduer for å vise butikkens utstillinger og der vinduer og kledning ikke viser noe av den gamle tømmerkjernen? Hva skal bevares da? Er det meningsfullt å bevare gammelt tømmer, selv om ingen får se det og oppleve det? Skjulte, tildekkede vegger gir ingen stemning og heller ingen historisk mening. Materialfetisjisme er et problem for rasjonell bevaring, rehabilitering og eventuelle nye stilriktige kopier (såkalte replikker). Personlig synes jeg materialfetisjismen, der den ikke bærer tydelige spor av en fortids formvilje slik den er synlig i håndverk og materialer, skal forbeholdes fliser fra Kristi kors og innholdet i relikvieskrinene. Ansiktsløftninger er ikke alltid av det gode, særlig på lang sikt og hvis det gjentas for ofte.

Hvordan er Drammens mur- og trehusbebyggelse bevart i forhold til Bergens? Eller for den saks skyld Trondheim og flere Sørlandsbyer. Opplevelsen av bolighus i mur i Drammen er stykkevis og delt, det er sjelden vi opplever sammenhengende murhusgater med bevart fasadeuttrykk. Selv rundt de to torvene er det stor variasjon, grunnet brann og rivning. Det ligger flere flotte murvillaer i noen villastrøk, men vi har ikke sammenhengende miljøer for staselige murvillaer. I Bergen har de trehus bevart helt fra Hansatiden og Tyskebryggen har røtter helt tilbake til Middelalderen. Dette må ha skapt en stolthet og bevissthet hos bergenserne. Dette, sammen med kunnskap om typisk vest-norsk trehusbebyggelse, spiss vinkel på taktene, liggende kraftig, høvlet kledning og passende vindusutførelser, natursteinsmurer og trapper, samt skifer på taket, gjør at man i Bergen sentrum og ut mot Sandviken kan se hele strøk med historisk godt bevart trebebyggelse. Og i sentrum er det store områder med variert, men godt bevart murarkitektur.

Jeg tror grunnen til denne forskjellen har å gjøre med det kultursosiologene kaller habitus, de vaner ulike lag av befolkningen har når det gjelder å vurdere og verdsette kunst- og kulturuttrykk. Disse er i stor grad tillærte og de fleste mener dette har å gjøre med sosial klasse, utdannelsesnivå og familiebakgrunn. Men habitus er ingen skjebne. Det er relativt lett å formidle enkel kunnskap om materialvalg, fasadestruktur og detaljering, som jeg har prøvd på her. Det beste middel til å hindre at Drammens trehusbebyggelse forvitrer eller ansiktsløftes enda mer, er at så mange som mulig ser etter og setter seg inn i hva som er det offentlige historiske uttrykket for en bygningstype.

Kultur er offentlig, ikke privat. Kultur må heve seg over smaken og stemningen hos hver og én av oss. Det er avgjørende viktig at denne historiske kunnskapen besittes av huseierne, men enda viktigere er at den besittes av bygningsmyndighetene, både byråkratene og politikerne. - Jeg kommer i en senere spalte tilbake til dette med habitus når et gjelder menneskers forhold til moderne arkitektur, særlig boligbygging i form av blokker, og da må vi også se på romplan og interiørformen.

OM SPALTISTEN: Åsmund Thorkildsen er, foruten å være drammenser, en anerkjent kunsthistoriker og skribent. I over 30 år har han ledet norske kulturinstitusjoner, blant dem Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley-museet. Han var også kritiker i Drammens Tidende fra 1986 til 2000. I dag er han direktør ved Drammens Museum, men skriver her i dipr.no som privatperson.