Blokkene på Fjell utgjør en hel bydel med tusenvis av drammensere bosatt i moderne, lyse, lettstelte leiligheter. Etter alt å dømme er Fjell et vellykket boligprosjekt, på samme måte som blokkene på St. Hansberget og i Kobbervikdalen, på Strøtvet og på Åssiden er det.

Men sånn er det ikke overalt: de såkalte svenske tilstander utspilles i moderne blokkbydeler. Vi får nå og da melding om at negative ting skjer i de franske forstedene utenfor Paris og andre storbyer, og både Bærum og Oslo har vel sett problemer i slike bydeler. Vi vet fra nyere arkitekturhistorie at prisbelønte boligblokker i USA og England sprenges i filler eller knockes brutalt ned så betongstøvet står som en røyksky rundt de forvridde rester av armeringsjern.

Hvorfor er det slik, at det noen steder går bra, mens det andre steder slett ikke går bra med disse utopiske og i den store sammenhengen unike og svært verdifulle måtene å skape boliger til mange mennesker på?

Jeg vil hevde å kunne uttale meg med en viss autoritet om Fjell siden jeg bodde i en stor fireroms (pluss kjøkken) leilighet der oppe fra pionértiden på slutten av 1960-tallet og i 14 år av min ungdom og unge voksne liv. Jeg holdt kontakten med Fjell så lenge foreldrene mine levde der. I denne første tiden var alt svært positivt, det lå en dåm av fremskritt og modernitet over Fjell den gang på slutten av 1960-tallet. Jeg husker jeg stod i skolegården på Fjellheim ungdomsskole og visste at vi skulle inn i tiende etasje i den første høyblokka (den første av stjerneblokkene) som steg opp fra stillasene og tilslutt sto der rank og fri som en vertikal bauta innhyllet i sommerdagens soldis. Et synlig og himmelstrebende symbol på fremskritt og velstand.

Livet i «sosialblokka»

Fjell var planlagt som en ABC-city, et fenomen som fikk internasjonal oppmerksomhet etter at det ble satt ord på i det i svenske blokkbyene rundt Stockholm: bokstavene stod for Arbete, Bolig, Centrum. På Fjell ble det aldri særlig med arbeidsplasser (dumt kanskje?), men det var sentrumsfunksjoner, bank, post, shoppingsenter og ganske raskt skole. Så kom bydelshus, bibliotek, kirke og moské. Pionérungdommen slapp jo sosiale medier og var svært fornøyd med lange ettermiddager med fotball på jordene og bordtennis og andre ungdomsaktiviteter i kjellerens bomberom, og rett bak lå jo fabelaktige joggestier og skimuligheter i Strømsåsen. Leilighetene hadde smarte, effektive grunnplaner, og noen hadde gjennomlys og balkong, eller som i vår leilighet to balkonger med den beste utsikten som er mulig å finne i vår del av landet: Solbergåsen, hele drammensdalen og selve byens sentrum, Lier mot Holsfjorden, Nordbykollen og Kobbervikdalen til langt ut i Skoger lå i et sammenhengende utsyn på mer enn 180 graders vinkel. Jeg satt der og skrev vitenskapelig avhandling om tolkningsproblemer i resepsjonen av amerikanske etterkrigsmaleri, og jeg var svært klar over og glad for at jeg bodde i det engelskmennene kalte en New Town, for byplanlegging var jo pensum på kunsthistoriestudiet. Jeg tok med stor ro at kamerater av meg – som bl.a. bodde i brakker nede på flata i byen – med et smil på leppene kalte det «sosialblokka». Det var noe sant i det, for de funksjonalistiske boligblokkene er en del av det vi kan kalle sosial boligbygging.

Moderne boligblokker, med utgangspunkt i Siemensstadt i Berlin og Britz sør for Berlin ble anlagt allerede fra slutten av 1920-tallet av og det ble videreutviklet etter krigen. Det er også kjente boligkomplekser som Karl Marx-Hof i Wien og mange andre praktfulle blokkbyer vi kan tenke på. Deler av dette er i dag på verdensarvlisten og disse områdene er verdt et besøk. Etter hvert kom de såkalte Projects i amerikanske storbyer og omfangsrike New Towns i England og mange andre steder. Felles for alle disse områdene er at de er tegnet av tidens beste arkitekter, navn som i dag er pensum på kunsthistorie- og arkitekturstudiet over store deler av verden. Hva var det med disse nye blokkene som gav et slikt viktig løft inn i en bedre hverdag for menneskene? Før jeg forsøker å svare på det, la oss se på hva som var den sosiale bakgrunnen for blokkbebyggelsen.

Ved f.eks. å lese Friedrich Engels beskrivelse av boforholdene for industriproletariatet i Manchester rundt midten av 1800-tallet, skjønner vi at slike boforhold var uverdige for mennesker. Det var slum overalt i deler av de raskt voksende byene på 1800-tallet. Folk ble rett og slett brutt ned av å bo slik: trangt, mørkt, kaldt, fuktig, og mugg, søle og ekskrementer blandet seg i en uskjønn forening. I England fikk man havebyidéen og Arts & Crafts-bevegelsen som et svar på den utfordringen. Det nye slagordet ble Hygiene, og det gjaldt både å få daglys, rene rom med lyse, slette flater, linoleum og skikkelig sanitærforhold med porselen, rørsystemer for innlagt vann og avløp og keramiske fliser inn i de nye boligene. Problemet var bare at disse utmerkede tiltak ikke hadde kapasitet til å huse store mengder mennesker i de raskt voksende industri- og administrasjonsbyene. Og der det ble brukt kvalitetsmaterialer og arbeidet ble utført av mesterhåndverkere ble det simpelthen for dyrt å bygge, selv for den øvre middelklassen.

Bolig tilpasset moderne familier uten «pike»

I store byer i USA hadde man etter engelsk mønster allerede på 1800-tallet bygget gatenett med fire og femetasjes mursteinbygninger, arrangert i relativt små kvartaler og med små plasser og parker, såkalte «Squares». Og industribyene i Englands Midlands hadde lange, lange rekker med bolighus i kjede. Men i en by som Drammen var det mye trehusarkitektur i koselig dimensjon, men ikke alltid like moderne bokvalitet. Jeg husker at noen bodde slik at det var utedo utenfor husene, som ble tømt med jevne mellomrom – ja, man skulle nesten ikke tro det, men dette hang igjen til et stykke utpå 1960-tallet.  

Da de moderne boligblokkene kom i Tyskland, tegnet av stjernearkitekter som Walter Gropius (direktør for Bauhaus og senere med stor karriere i USA) og Hans Scharoun (byplansjef i Vest-Berlin og mester for kulturbygg som Berliner Philhamoniker, Statsbiblioteket og Kammermusikkhall rett ved Postdamer plass i sentrum av Berlin) ble det satt en ny og moderne standard for bokvalitet. Dette var arkitekter som benyttet nye materialer, smarte grunnplaner uten for mange ganger og korridorer, for pga. trang økonomi og materialmangel i mellom- og etterkrigstiden måtte det bygges for «eksistensminimum». Alt det pionérarkitektene førte inn er realisert på Fjell og andre blokkområder i Drammen: Frankfurterkjøkken, vinylgulv, store sprosseløse vindusflater, betongvegger og etasjeskiller, sentralfyr, slette vegger, glatte flater, minimal med belistning, separat WC og bad, god sirkulasjon mellom rommene osv. Og i kjelleren og den høyloftede inngangsetasjen var det søppelrom, boder, møterom, fryseskap, sykkelstall og fellesvaskeri.  Slike leiligheter er tilpasset moderne familier uten «pike» og der både menn og kvinner var yrkesaktive.

Stilen var den funksjonalistiske og rasjonelle som kalles «Den internasjonale stilen», for man anså mennesker over hele kloden å tilhøre en felles menneskehet, med de samme behov og ønsker. Det var ikke mye snakk om kos, hygge og lokal identitet. Helsingfors, Sao Paulo, Marseille, New York City, Newcastle, Moskva, Øst-Berlin eller Drammen: samme folka, samme stilen. Den førende ideologi var den teknologiske, demokratiske (eller totalitære) sosialismen (som inntil våre dagers New Left alltid har vært internasjonalt orientert) med dens klokketro på at man (planleggingseksperter) kunne designe gode liv for mennesker. Dette var en måte å tenke på der planøkonomer utførte sosial ingeniørkunst til folks beste. For noen av oss, selv de av oss som er individualister, liberalt vestlig og internasjonalt orientert, passet dette veldig godt. Det ser også ut som om dette med den internasjonale stilen fungerer utmerket i dagens Drammen, for nå er jo Fjell en bydel med mange beboere med bakgrunn fra hele verden, altså den internasjonale stilen for en verden av mangfold i Drammen.

Den førende ideologien var også preget av en biologisk rasjonalisme, at mennesker trenger å bruke ikke bare sinn, men også kropp for å trives. Kroppene var ansett å være organiske maskiner som trengte store friområde i det grønne, med plass til sol, luft, bevegelse og lek. Alle vellykkede blokkområder fra ca. 1930 til ca. 1970 har store gressplener og trær mellom de store bomaskinene. Fjellområdet, som er bygget i eplehagen til Malmkvist, ligger på en bred hylle i landskapet og fyller alle disse kriteriene for en vellykket boligansamling for tusenvis av mennesker. Så hvis det ikke går bra på Fjell i fremtiden kan vi i hvert fall ikke klage på arkitekturen, beliggenheten eller helheten i anlegget.

Alt stemmer altså på Fjell. Men hva med folks smak og visuelle ønsker? Har den moderne, abstrakte, tekno-rasjonelle stilen virkelig truffet hjertene til alle? Eller er det bare gammelsosialister og akademikere som liker – og identifiserer seg med – den moderne, nakne, ornamentsløse og effektive byggestilen? Og hva med forholdet mellom menneskene som bor i husene og dem som tegnet dem? Er det alltid balanse her? For der det skjer negative ting, der folk mistrives, der de som ikke var kriminelle, blir kriminelle av å bo i blokkbyene, er det jo tydelig at noe ikke stemmer. Er det sånn at arkitektene alltid her rett og beboerne alltid tar feil? Det har kommet ganske krass kritikk mot denne type blokkbebyggelse, selvfølgelig etter at de negative erfaringene ganske raskt begynte å strømme inn noen steder. Det blir tema for neste spalte, der vi skal se på noen av de tilfellene der moderne, berømt og prisbelønnet arkitektur blir revet. Og vi skal se på et par av dem som tydeligst har stilt spørsmål ved hvor vellykket denne utopien har vært. Det eneste jeg kan huske har skjedd på Fjell var for noen tiår siden da man la på koselige silhuettprofiler på de rene, horisontale flater for å gjøre det litt mer tradisjonelt ved bryte ned dimensjonen slik at det ble mer «menneskelig», selv om stilens særpreg dermed ble svekket. Fortsettelse følger...

OM SPALTISTEN: Åsmund Thorkildsen er, foruten å være drammenser, en anerkjent kunsthistoriker og skribent. I over 30 år har han ledet norske kulturinstitusjoner, blant dem Kunstnernes Hus og Astrup Fearnley-museet. Han var også kritiker i Drammens Tidende fra 1986 til 2000. I dag er han direktør ved Drammens Museum, men skriver her i dipr.no som privatperson.