Jeg skulle ønske jeg kunne dratt tilbake i tid. Til den tid da det var null stress og null press. Ting bare kom som det kom. Ingen forventet noe av deg. Du var bare et lite barn. Du kunne drite deg fullstendig ut, men glemme det dagen etter. I dag må jeg ta mine egne valg og stå for dem, men det er ikke alltid det er så lett.

Det er mandag ettermiddag, kl. 12:14. Lunsjpausen starta for et par minutter siden. Foran meg er det en lang korridor. En korridor full av forskjellige ungdommer. Korridoren er ikke sånn som den var for to år siden. Det er ikke lenger sånn at alle henger med alle. Sakte, men sikkert begynner vi å gå inn i de voksnes rekker. Alle har på en måte funnet en gjeng de tilhører. Nederst i korridoren finner du min gjeng. Hun nye jenta er der. Jeg går bort til dem.

Alle de andre har tydeligvis andre planer. Noen skal hit og noen skal dit. Er det noe galt med meg? Er det noe jeg har gjort feil? Eller er det bare sånn at vi sklir fra hverandre? Det er nemlig sånn man begynner å tenke når sånne småting som dette skjer. Men det er ikke småting. Man blir nemlig lei, sliten og får dårlig selvfølelse når man i tillegg må begynne å tenke på skole, karakterer og forventningene lærerne har til deg. Det er heller ikke sånn at ting bare blir mye enklere etter å ha snakket med noen. Det virker bare som om alle har mye mer erfaring enn det du selv har. Man blir gjerne fortalt at man må ta litt initiativ selv, ikke overdrive eller overdramatisere.

«Alt kommer til å gå bra til slutt.»

«De mente det kanskje ikke sånn.»

Kanskje jeg burde høre på dem for engangs skyld? Ikke det at jeg aldri har gjort det, men kanskje jeg må gjøre det et par ganger til. Så kommer alt til å gå bra.

Du er ikke kul nok. Du er ikke smart nok. Du er ikke interessant nok. Kroppen har sluttet å skjelve av spenning. Det er nesten som om alle sommerfuglene i magen min døde. Ingenting føles rett lenger. Man vet ikke om det er rett tidspunkt for å være glad, sur, blid, lei seg eller om man skal under dramatisere eller overdramatisere. Jeg føler meg så tom innvendig. Ingenting stemmer lenger. Det er også litt sånn ungdomstiden er. Ungdomstiden kan sammenlignes med en slange. Det er en slange i stedet for sommerfuglene som kribler i magen din. En slange som kveler deg hver kveld før du legger deg. Ja, litt sånn føles det å være ungdom.

Men det finnes håp. Det finnes et lys i enden av tunnelen. Slangen er ikke en slange, den er en larve. Akkurat som ungdommer er. Vi er larver som åler oss rundt. Til slutt står vi forsteinet på stedet hvil. Vi tror vi ikke kommer oss noe sted, at vi er fanget i denne situasjonen for alltid.

Men vi skal bli voksne, vi også. Først må vi bryte oss ut av puppen som er tenårene. Vi skal bli sommerfugler vi også.

Eylül Suzan Cinar bor på Strømsø i Drammen. Hun er 13, snart 14 år. Hun liker å skrive og male og er opptatt av klimaforandringer.