Årsaken til denne assosiasjonen er ikke likheten, men forskjellen mellom de to. For mens Alf Prøysens og hele Norges snekker Andersen gjør sitt ytterste for å gjøre andre mennesker til lags, synes murer Andersen stort sett å gjøre det han selv har størst utbytte av.

Under den såkalte «jappetiden» på midten 1980-tallet jobbet jeg som næringslivsjournalist i Drammen Tidende, og etterpå med samme stoffområde i Dagbladet. Da måtte banker og andre finansinstitusjoner blø for å ha gitt nærmest fritt leide til mange forretningsdrivende som ikke selv hadde noen klar formening om hva som var rett og galt.

Noen drev direkte lovstridig og måtte bøte med fengsel for sine ulovlige disposisjoner. De fleste sørget for å holde seg akkurat på kanten av loven, så de aldri kunne bli tatt for en enkelt gjerning. Summen av deres handlinger, og som påførte andre enorme tap, tegnet likevel mye av det samme mønsteret som trer fram av Dipr’s historie om sameiet Arbeidergata 34 i Mjøndalen: Alt som ikke er direkte ulovlig eller straffbart, er «innafor».

Og skulle det være noe som er mer enn tvilsomt og kritikkverdig, så gjelder ingen forretningsetiske regler. Da er ifølge sameiets styreleder og advokat Petter Holmen, domstolene neste stopp. God butikk det også. I alle fall for advokatene.

Noen år etter at norsk bankvesen og næringsliv var kommet på beina igjen, hørte jeg et foredrag om forretningsetikk av filosof Henrik Syse. Han sa blant annet: «Hvis du har lyst til å ta noen snarveier eller gjøre noe som er litt på kanten, så ikke tenk på hva det gjør med dem det går ut over. Det er ikke sikkert at de merker det en gang. Men hva gjør det med deg?»

I sameiet i Mjøndalen er det heller ikke mange som direkte har merket noe særlig til Dag Andersens forretningsmetoder, bortsett min gamle svigerfar Einar Stueflaten som både internt – og nå gjennom Dipr – lenge har hevdet at både vedtekter og andre forhold er direkte lovstridige. Flere juridiske eksperter på området gir ham full støtte i dette. Det gjør langt på vei også sameiets forretningsfører som flere ganger har vurdert å si fra seg oppdraget.

Når Dag Andersen hevder at han og jeg er enige om å være uenige i hva han har lovet å rette opp av kritikkverdige forhold i Arbeidergata, er det delvis riktig – sett fra hans side. Han merker trolig ikke lenger at det som gjennom flere utbyggingsprosjekter er blitt helt naturlig for ham, er i strid med den alminnelige oppfatning av hva som er god forretningsskikk.

Jeg sikker på at hvis murer Andersen begynner å gjøre som snekker Andersen da han byttet jobb med julenissen, og tenker hvor mye han kan gjøre for at alle skal bli fornøyde – i stedet for det motsatte, ja – så vil han få minst like glade beboere i sine sameier, som alle barna i Prøysens lille juleeventyr.