I helgen kjørte Aftenposten en stor og undersøkende artikkel om tenåringer som overnatter på muslimske “SFO”-er i Drammen, Oslo og Mjøndalen.

Artikkelserien handler først og fremst om “Det islamske Kultursenter”, også kalt Süleymanci. Det er en konservativ religiøs bevegelse fra Tyrkia som har vært i medias søkelys flere ganger tidligere.

Flere ganger har det handlet om nettopp ‘muslimsk SFO’ eller ‘koranskole’, religiøst funderte fritidsordninger der barn overnatter eller tilbringer mye fritid.

Bevegelsen eier ifølge Aftenposten eiendommer for 101 millioner kroner og utvider stadig antall SFO-er.

I 2016 publiserte Drammens Tidende en artikkel fra fagbladet Fontene og fulgte opp med flere saker. Den gang var utgangspunktet en bekymringsmelding fra politiet i Drammen.

Oppslagene skapte politisk engasjement og i ettertid ble det holdt noen møter. Siden er det blitt ganske stille.

Slik det er blitt så mange ganger før.

I mai i år tok Frps Jon Helgheim opp koranskolene i Drammen. Da lanserte Frp et forslag om å opprette og føre tilsyn med koranskoler i Norge. Koranskolene i Drammen ble nevnt som et skremmende eksempel.

Undervisningsdirektør i Drammen, Lillian Eilertsen uttalte den gang at hun ikke kjente seg igjen i Frps fremstilling. Etter hennes syn var de mediesakene Frp henviste til var overdimensjonerte. Hun sa også til avisen Vårt Land at:

“Vi mener vi har god oversikt over det som skjer i kommunen. Skulle det være noe så har vi et godt samarbeid med politi og barnevern, sier Lillian Eilertsen.

Noen rene koranskoler har byen ikke, men både kristne, muslimer og sikher arrangerer ettermiddagstilbud for barn, med matservering, leksehjelp og ­religionsundervisning.”

Det vanskelige med Frp-vinkelen er at den retter seg mot en religion, og putter alle muslimske trossamfunn i den samme sekken.

Det islamske kultursenter er et trossamfunn som skiller seg skarpt fra de fleste andre muslimske trossamfunn. I tillegg fins det flust av andre konservative religiøse miljøer i distriktet som på hver sin måte er like lukkede.

Kunnskap trenger vi uansett. Og vi kan gjerne begynne her. Med kartleggingen. Hvor mange av Drammens barn tilbringer fritiden sin i religiøse samfunn. Hvor mange timer tilbringer de der? Hva skjer der?

Det er fint at Aftenposten setter koranskoler på dagsorden igjen.

Det er mange koranskoler i Drammen. Også utenfor det islamske kultursenter.

Det islamske kultursenter er heller ikke det eneste trossamfunnet som har skapt negative medieoppslag de senere årene.

De er vanskelige, de sakene. De skaper et stort engasjement der og da, men lite skjer etterpå. I grunnen sitter vi ikke igjen med så mye mer kunnskap, hverken journalistene, politikerne eller byråkratene, ser det ut til.

Det er antakelig en grunn til at det blir så stille etterpå.

Kommunen har mange og krevende lovpålagte oppgaver.

Så lenge det handler om brannsikkerhet, er det en enkel sak. Men når det handler om barn og foreldres rett til å bestemme over sine barns liv, blir det fort litt vanskeligere.

Dette er ikke uten videre en barnevernssak.

Det er heller ikke uten videre en politisak.

Så hva slags sak er det da?

Det gjøres garantert mye godt arbeid i skolene i Drammen. Men akkurat i denne saken er det ingenting som tyder på at Eilertsen hadde den oversikten hun ga uttrykk for i Vårt Land i mai i år.

Eilertsen uttrykker litt mer bekymret nå, etter at Aftenposten har begynt å jobbe med saken.

Den lukketheten som stadig omslutter koran-skolene, er et sikkert tegn på at det må bankes hardere på dørene.

Det er ingen enkel jobb å banke på den døra. Men noen bør gjøre det.

Dette gjelder viktig kunnskap og en bekymring om at noen av kommunens barn har mindre rom for utvikling og vekst enn andre. Og at det er satt i system.

Det trenger vi, av hensyn til både barna og samfunnet, mer kunnskap om.

Da må det bankes. Høyt og tydelig.

Lillian Eilertsen sa til Vårt Land tidligere i år at det at trossamfunn mottar kommunale midler gjør at de kan følges opp av kommunen. Det er kanskje det som er inngangen.

Den største sjansen for at noen vil åpne opp, er at politikerne i Nye Drammen velger å sette denne saken høyt på dagsorden. Ikke bare i et møte. Eller i et avisintervju. Her må det bestilles saker.

Når vi først snakker om politikk, har det islamske kultursenter nettopp sterke armer inn i politikken.

I drammenspolitikken har tre personer som tilhører nettopp det islamske kultursenter vært en del av bystyret de siste årene. Arif Erkøk i Arbeiderpartiet. Mustafa Unsal i Høyre. Og Haydar Özbal, nå Miljøpartiet De Grønne, tidligere Arbeiderpartiet og Drammen Byliste.

Det er et paradoks at et av de trossamfunnene i Drammen med flest representanter i politikken er et av de aller mest lukkede.

Kunnskap om lukkede mini-samfunn i samfunnet er alltid interessant, enten det er en losjepreget herreklubb med overrepresentasjon i et parti, eller det er et religiøst parallellsamfunn med forbindelser til flere partier.

Når det gjelder barn og deres oppvekstmiljø, bør engasjementet være stort.

Foreldre har stor frihet til å oppdra sine barn i sitt religiøse bilde.

Norske barn har også rett til fritid. Og likestilling. Å kunne drømme om en proffkarriere på fotballbanen. Eller en stjernerolle på scenen.

Og kunne koble ut etter at skolehverdagen har forsynt seg av sitt.

Det er det dette til syvende sist handler om.