Påtalelederen lente seg fremover, trakk hendene opp over ansiktet, tok tak i håret og trakk i det. Så hardt at jeg kunne se øynene vide seg litt ut. Så sa han: «Dette er en uhyre komplisert sak».

Det samme skjedde på hvert teammøte gjennom en intensiv tre-måneders periode. Det var i tiden jeg jobbet i Kripos på 2000-tallet og sendt ut på en bistand et helt annet sted. Gjennom tre måneder kunne jeg følge håret tynnes og mannen eldes.

Det var en komplisert sak, men ikke i nærheten av så vanskelig som den saken Cold case-teamet nå har arbeidet med i nærmere to år.

De har gått løs på en 31 år gammel savnet-sak. I 15 av disse årene har saken stått stille, mens politiet etterforsket Sture Bergwall.

3. juli 1988 ble Therese Johannessen meldt savnet.

I 1996 startet etterforskningen av Sture Bergwall. 15 år senere, i 2011 ble han frikjent for drapet på Therese.

«Vi tar henleggelsen til etterretning. Men vi tror fortsatt at Bergwall var den rette mannen. Vi mente det i går, og vi mener det i dag. Vi endrer jo ikke mening over natten. Men det er tydelig at det ikke lar seg bevise», sa politimester Christine Fossen til Drammens Tidende da frikjennelsen kom i mars 2011.

Det var i slutten av februar 1996 at kommisarie Stellan Söderman ved Rikskrim i Sverige tok kontakt med Kripos. En 46 år gammel mann ved navn Sture Bergwall, som i den perioden brukte navnet Thomas Quick, hadde begynt å snakke om et drap på ei lita jente i Norge i 1989. Navnet hennes var ‘Theres’, og jenta skulle ha bodd i nærheten av Drammen.

Sture Bergwall fortalte at han hadde drept vesle Therese. Han hadde også drept to utenlandske "poiker". Den ene hadde han truffet på et asylmottak i Oslo. Den andre et annet sted i byen.

Søk blant savnede personer viste at to asylsøkere var meldt savnet. Det skjedde med en ukes mellomrom og begge to bodde på Skullerud asylmottak i Oslo.

I april 1996 ble det satt ned en etterforskningsgruppe fra Drammen, Oslo og Kripos. Hovedmålet var å «avklare hvorvidt Thomas Quick har begått kriminelle handlinger i Norge slik som forklart til svensk politi.»

Samme måned ble det foretatt en «vallning» i Sverige. En en slags befaring der Bergwall skulle vise hvor han hadde begravet de to guttene. Underveis skulle han vise veien til åstedet og gi en forklaring.

Mens ‘vallningen’ foregikk fikk de norske etterforskerne som var tilstede vite at de savnede guttene levde i beste velgående. For å teste Bergwall gjennomførte de en fotofremvisning med ham. Han plukket ut begge de to guttene på bilder og kunne bekrefte at det var de to han hadde drept.

De to asylsøkerne var kommet til rette. Saken var på vei mot en henleggelse. Men det kom nye opplysninger frem i avhør og i samtalene mellom Bergwall og hans terapeut. Det var spesielt to ting som ble utslagsgivende:

  1. Utgravningene i Ørje

  2. Detaljer om Therese som kun en gjerningsmann eller politiet kunne vite - for eksempel om Thereses ‘flammande flekker’

Tidlig i etterforskningen hadde Bergwall pekt ut Ringen-tjernet som hvor hvor han hadde plassert Therese. Tjernet ble tømt i en møysommelig politioperasjon. Det ble ikke funnet noe som kunne settes i sammenheng med Therese-saken.

I nye avhør og terapi-samtaler ble etterhvert Ørje-skogen plukket ut. 11. juni 1997 gjennomførte politiet en ny ‘vallning’ i Ørje. Utgravninger i et grustak avdekket det som ble tolket som menneskelige beinrester.

Politiet hadde fått en bekreftelse. De trodde de hadde funnet et lik på anvisning fra Bergwall. Det var imidlertid ikke noe bevis for at beinrestene tilhørte Therese. Jakten fortsatte i avhør, samtaler og terapisamtaler med Bergwall. Etterhvert kom den flere bekreftelser som gjorde at Bergwalls tilståelse ‘måtte være sann’.

Bergwall ga for eksempel helt unike opplysninger om Thereses eksem på innsiden av albuene. De ble beskrevet som 'flammiga flekker '.

Opplysninger som kun en gjerningsmann og politiet kunne vite om.

2. juni 1998 ble Sture Bergwall dømt for drapet på Therese Johannesen. Det var ingen opplysninger som med noen sikkerhet kunne knytte Bergwall til noen av de tallrike observasjonene som var dokumentert i etterforskningen. Det var detaljene i tilståelsen som ble avgjørende.

Til sammen ble Bergwall dømt for åtte drap. Tre av dem i Norge.

I 2011 ble Sture Bergwall frifunnet for drapet på Therese fra Fjell. Han hadde trukket tilbake samtlige tilståelser i en svensk tv-dokumentar. Beinrestene viste seg å være forkullede rester av flis og lim. I årene som fulgte, ble de åtte sakene der Bergwall var dømt, gjenåpnet, og han ble frikjent i alle.

Kommisjonen som gransket Bergwall-saken kritiserte måten avhørene av Bergwall ble gjort på og den spesielle måten forklaringene hans skulle tolkes på. Det som norsk politi kalte ‘den svenske nøkkelen’.

Det var den ‘svenske nøkkelen’ som forklarte at politiet skulle akseptere at Bergwall ga opplysninger som avvek fra sannheten. De kalte det ‘medvetne avvikelser’. Det var for angsfylt for Bergwall å forklare seg sant. I stedet ble sannheten porsjonert ut i gjentatte forklaringer. Selv om de inneholdt motstridende opplysninger. Til slutt satt politiet igjen med en forklaring som var i overensstemmelse med bevisbildet i saken. Det var den som gjaldt.

Men da hadde de generert en falsk tilståelse, mente kommisjonen.

Den norske evalueringsrapporten har gjennomgått hvert steg av etterforskningen. Den viser på en detaljert måte hvordan innholdet i Sture Bergwalls forklaringer hadde utviklet til de stemte med bevisbildet. For eksempel hvordan Thereses eksem i forklaringene forandret seg fra et arr på en arm, til kraftig eksem, til det Bergwall omtalte som ‘flammiga flekker’ på begge albuer. Når en av politietterforskerne gjennomførte en samtale med legen til Therese, kom han ut igjen med ordene som var nesten helt like Bergwalls: «røde flammende merker i huden».

Om det var legens ord eller politietterforskerens, er ikke mulig å spore.

Norsk politi avhørte aldri Bergwall.

Kritikken som er rettet mot norsk politi er ikke at de ikke stilte kritiske og gode spørsmål til svensk politi. Det gjorde de. De var derimot ikke kritiske nok til måten avhørene og bevisinnhentingen fra Bergwall ble gjennomført på.

Fremdeles er det sentrale personer fra etterforskningen som er overbevist om at Bergwall drepte Therese Johannesen.

Senest i september dukket det opp et leserinnlegg i Drammens Tidende. Der rettet to tidligere etterforskere sterk kritikk mot filmen om Sture Bergwall. Deres påstand er fremdeles at opplysninger fra avhørene fremsto som unike i den forstand at ikke andre enn gjerningspersonen – og eventuelt politiet – hadde kjennskap til dem.

Tittelen på leserinnlegget var «Den kompliserte sannheten har overlatt plassen til den lettvinte løgnen.».

Saken jeg fortalte om i begynnelsen, om den hårtrekkende juristen, var en komplisert sak. Den handlet også om en komplisert ‘sannhet’.

Vi satt med en kilde som stadig justerte og tilpasset sin forklaring. Han kom med nye opplysninger som av og til var kontrollerbare. Og av og til riktige. Opplysningene kom frem gjennom uformelle kildesamtaler. Det var umulig å vite hvilke opplysninger han hadde fått underveis i dialogen med politimennene som gjennomførte samtalene.

Dersom vi kunne avkrefte opplysningene han ga, justerte han forklaringen og kom med en plausibel årsak. Påstandene han kom med var så alvorlige at vi ikke kunne se bort fra dem.

Det var en enkel sak sammenlignet med Therese-saken. Problemstillingen derimot, er akkurat den samme:

Menneskets enestående vilje til å å bekrefte sine hypoteser.

Er Bergwall-saken en skandale?

Nei, ikke etter min mening. Det er fortellingen om hva som skjer i politiet, journalistikken og samfunnet hver eneste dag. Bare satt helt på spissen. Fordi vi er mennesker. I den sammenheng er Bergwall-saken et lykketreff. Det er en anledning til å lære.

Politiets evaluering (Riksadvokatens publikasjon 3/2015) av politiet er en skremmende lesning. Det er 535 sider med detaljer som demonstrerer hvordan en falsk sannhet kan utvikle seg.

Det er fortellingen om Sture Bergwall alias Thomas Quick og en sannhet som varte og preget Drammen i 15 år. For noen er det en sannhet som fremdeles eksisterer.