Budskapet fra Ann-Christin Andersen i dipr.no forrige lørdag er viktig for Drammen:

«Vi må ha ny industri», sa den erfarne teknologi- og industrilederen. Hun er bekymret for at Drammen skal bli en soveby.

Den bekymringen styrkes av næringsstatistikkene. Pilene peker ikke Drammens vei for vekst i næringsliv og private arbeidsplasser.

Andersen ga en oppskrift:

Se etter problemet. Et problem er en industrimulighet.

Freber Elektronikk AS på Eikhaugen, har funnet et problem og gjort det om til en mulighet. De satser på en helt ny batteriteknologi.

Freber vet at strømforbruket vil øke. De vet at anvendelsesområdene øker. Tenk bare på overgangen til elbiler, elsykler, elsparkesykler, elbåter og elferger.

Freber vet også at produksjonen fra nye fornybare strømkilder ikke sammenfaller med tidspunktene det er størst behov for strøm. Da får vi ikke utnyttet kraften god nok.

Behovet for energilagring øker, men dagen batteriteknologi er ikke effektiv. Batterier er tunge og laget av lite bærekraftige materialer.

Her snakker vi om et skikkelig problem!

Da er det kult at Freber på Eikhaugen jobber med løsningen. De satser på at grafén-teknologien kan løse både vekt og bærekraftsutfordringer. Et modig valg, for selv om bruksområdene til grafén er hypet, så er det en ny teknologi som i liten grad er industrialisert.

På rådhuset i Drammen sitter Drammens nytilsatte næringssjef. Toril Lislien skal i løpet av 2020 snekre sammen en ny strategisk næringsplan. Hun sier at den nye kommunen vil ta et mer aktivt grep rundt næringsutvikling og Lislien vil gjerne snakke med Ann-Christin Andersen.

Hun bør også snakke med Roar Lindseth & co i Freber. De jobber med noe ganske kult for næringslivet i Drammen.

Faktisk bør hun sette av tid til å besøke en hel rekke bedrifter på Eikhaugen. Her finner hun blant annet Freber, Valeo-Siemens og Vicotee som dipr har fortalt om tidligere. Ikke minst finner hun det internasjonale elflaggskipet Eltek. Eltek er kanskje grunnlaget for spiringen fra Eikhaugen.

Jeg sitter med et inntrykk av at miljøet på Eikhaugen er ukjent for mange drammensere. Kanskje også for kommunens næringslivsstrategi.

En av grunnene til det er at de ikke lager produkter som først og fremst er rettet mot Drammen. Her tenkes det Norge, men først og fremst Verden. Jeg tror ikke ordet EKSPORT er nevnt i Drammens næringsstrategi.

Eksport er et viktig ord.

«Vi kan ikke leve av å ta vare på hverandre», skrev sjeføkonom Kjersti Haugland i en kronikk i Dagens Næringsliv i forrige uke. Vi er på vei ut av oljealderen. Det er en prosess som tar mange år, men allerede nå ser vi en brems i oljeinvesteringer. Det gjør at Norge må forvente lavere økonomisk vekst.

Vi trenger å få opp eksportinntektene for å få råd til å kunne importere mange av varene vi trenger. Da hjelper det ikke med en vekst i omsorg- og tjenesteyting. Norge kan ikke leve av å drive omsorg, klippe håret til hverandre eller lage aviser for den del.

Vi trenger å lage varer som vi kan selge til utlandet.

Otto Søberg og Ivar Slengesol fra Eksportkreditt Norge AS, det statlige selskapet som skal styrke norske selskapers konkurransekraft, fulgte opp Hauglands innlegg. De mener vi trenger en eksportdugnad, «et forpliktende samarbeid mellom næringslivet og myndighetene» for å fremme vekst i norsk eksport.

På Eikhaugen kan næringssjef Toril Lislien finne et helt kapittel til den nye næringsplanen for Drammen. Her finner hun kompetanse, ideer og gjennomføringskraft som kan sette Drammen på Norgeskartet og kanskje på verdenskartet.

Dagens strategiske næringsplan er i liten grad forankret i kunnskap om kompetansen og kapasiteten til næringslivet i Drammen. Den sier i stedet at Drammen skal vokse på helse, besøk, gründere og eiendomsutvikling.

Planen er ikke så konkret. Det har heller ikke gjennomføringen vært. Stort sett summer det opp i en del informasjonskampanjer og noen millioner i støtte til et gründerhus.

«Et hus er bare et hus. Hvilke problemer skal det løse», sa Ann-Christin Andersen presist.

Nei, vi trenger en helt annen type plan for næringsvekst i Drammen. En som tar utgangspunkt kompetansen og næringene vi har her.

Tenk på elforsyning, logistikk. Tenk kunnskapsutvikling, kunnskapsdeling, industrialisering, finansiering og eksport. Tenk Drammen i kombinasjon med andre deler av regionen. Logistikknabo Lier, sensorbyen Horten, teknologibyen Kongsberg. Bare for å nevne noe.

Drammen har muligheter, men det kan være vi ikke har sett de viktigste problemene ennå.