I romjulen meldte Union Rock oppbud. Rockeklubben går i minus og legger ned. Klubben som grunnla Union Scene har ikke råd til å være der lenger. 

Dermed ble det ingen lykkelig slutt på historien om rockeklubben som bygde en rockeby.  

Da jeg begynte på min løpebane som journalist i Drammen, var det som kulturjournalist i den tabloid-møkkete lillebroravisen Fremtiden. En avis som gikk inn i 2000, men som i 1997 holdt seg med intet mindre enn to kulturjournalister. 

Vi snakker altså pre-ypsilontiske tider her. Før Papirbredden. Før bilene ble forvist fra elvebredden og før Bragernes Torg ble lagt på nytt. Lenge før noen snakket om den stygge andungen som ble til en svane blant byer. 

Et tilbakevendende tema for oss kulturjournalister på den tiden var Drammens elendige posisjon som konsertby. Norske band og artister som turnerte hele Norge for fulle hus, trakk lite folk her. 

Det var danseband for alle penga. 

Årsakene ble analysert til bunns. Drammen manglet konsertkultur. Åpenhet. Nysgjerrighet. Og studenter.

Akkurat på den tiden var det noen få folk som fant ut at en av de nedlagte industrihallene på Grønland egnet seg fint som konsertarena. I et område der folk flest unngikk å ferdes, spesielt nattestid, kastet en håndfull ildsjeler inn noen gamle loppemarkedmøbler og lagde en klubb og en scene. 

Noen av de folka het Tore Narverud, Tore Moss og Erik Løvgren. Klubbens leder ble Tove Mette Søderholm. Det som i dag heter Union Eiendom var en viktig, oppmuntrende aktør. Folkene som utgjorde stammen i Union Rockeklubb var fra 17 år og opp til 40-og-noe.  

For å gjøre en lang historie uanstendig kort: Union Rockeklubbs frivillige skapte en scene, en stemning og en kompetanse på ruinene av gammel industri. 

En scene som igjen ble et tyngdepunkt i utbyggingen av Union. Der gamle haller og teglstein ble bevart side om side med det nye i glass og betong. En vinner på den nasjonale byutviklingsarenaen. 

På denne veien ble den nye scenen profesjonalisert på alle vis. 

I 2005 åpnet den som en profesjonell scene, med branngodkjenning, skikkelige toaletter og drift med offentlig støtte. I dag fins det et helt lite kultursentrum på Union: teater, kunstsenter og kulturskole.

Det er jammen et rockehotell der også. 

Alt dette med utgangspunkt i en liten, undergrunns rockeklubb.

I dag er det bare noen få som (av gammel vane) sutrer over konsertbyen Drammen. Det er det ingen grunn til. Konsertbyen Drammen er så bra at vi antakelig tar den aldeles for gitt. 

Drammen Scener, med Teatret og Union, har et program som denne våren spenner fra Astrid S til Wyclef Jean. Vi har Drammen Jazzforum. Vi har Bragernes menighet som arrangerer store og små musikalske begivenheter året rundt. Vi har Sacred Music Festival. Vi har Blåkkfestival. Vi har Johan Halvorsen Musikkfest. Vi har Drammen Jazzforum. Vi har Interkultur som drar bosniske og tyrkiske stjerner til byen. Og vi har tre frivillige sjeler i Romfarer United som arrangerer små konsertperler når du minst venter det. På steder der du minst venter det.

Og vi har fortsatt danseband.

For et drøyt år siden intervjuet jeg sjeføkonom i NHO, Øystein Dørum. Temaet var den labre næringsveksten i drammensdistriktet. Sjeføkonomen kjente ikke Drammen spesielt godt, men fortalte at han hadde besøkt byen noen ganger for konsertopplevelser de siste årene. Konsertopplevelser som han kun fikk i Drammen. Da hadde han i samme slengen både spist og drukket på restaurantene i byen. Sjeføkonomen, som strengt tatt ville holde seg til makroperspektivet, lurte på om ikke denne unike konsert-posisjonen måtte være et fortrinn for Drammen. 

Faktisk er konsertene, og utelivet i Drammen, en grunn til at folk besøker byen.

Som konsertby har Drammen klart å befeste sin posisjon som regionhovedstad, noe byen sliter med på veldig mange andre fronter.  

Den kjipe konsertbyen er en saga blott. Drammen er en helt annen by i dag. 

Det er selvsagt mange grunner til det.

Men rockeklubben er en veldig viktig del av den historien. 

Det er vanskelig å se for seg hvordan Drammen hadde vært i dag om ikke en gjeng frivillige rockere hadde utnyttet potensialet på Union, fått leie nesten gratis og kastet inn noen gamle stoler og bord. Og brukt enorme mengder tid og engasjement for å få opp en scene og et miljø som gjør at store navn, og publikum, vender tilbake hit. Til Drammen Rock City. 

Det er vemodig at rockeklubben ikke lenger har råd til å være en del av Union. 

Det er trist at det ligger en konflikt i lufta i avskjeden. Kjente rockestemmer som Tore Narverud og Daniel Stamnes er bekymret for rockens fremtid i Drammen. 

Vi får håpe de bekymrer seg uten grunn. At Drammen Rock City lever videre uten mora si. 

Spenningen mellom rockeklubben og det etablerte har alltid vært der. På en måte har også den spenningen vært en drivkraft. 

Avisarkivene husker de gjentatte bønnene om mer penger fra kommunen. Den gangen Union ble stengt på grunn av brannforskrifter og alt sto i fare for å dø, men gjenoppsto som en bedre scene. Og konflikten mellom Union Scene og Teatret som ble gravlagt i en felles organisasjon: Drammen Scener. 

Rockeklubben holder i sitt avskjedsinnlegg på Facebook døren åpen for at den gjenoppstår. I en annen form. Et eller annet sted. 

Kanskje rockeklubben kan være med å utfordre og forme Drammen på ny.

Uansett er det verdt å sende Union Rock noen varme, takknemlige tanker nå i inngangen til 2020. Ikke bare for alle de rå konsertopplevelsene. Men for at rockeklubben var med å gjøre Drammen til en bedre by. På alle måter.  

Takk til Erik Løvgren for lån av bilder fra romjulsrocken i 2006.