«En sommernatt i 1984 sprayet Tormod Walberg bokstavene ‘Cole’ på denne veggen i Engene. Nå vil en av byens graffitikunstnere redde det som kan være Norges aller eldste stående graffiti.»

Fredag 13. september publiserte vi historien om ‘Cole’.

Jeg skrev den saken, ikke fordi den graffitien var spesielt fin, men fordi de fire bokstavene var blitt en del av inventaret i Drammen. Ryktene gikk om at 'Cole' var Norges eldste stående graffiti-piece. I hard konkurranse med 'True Art' på Lindeberg i Oslo.

Etter litt detektivarbeid viste det seg at Drammen og 'Cole' gikk av med seieren. Med noen knappe ukers margin. Det var ganske kult, og interessant, å høre stemmen til skaperen av ‘Cole’, Tormod Walberg. Han tok oss med tilbake til en ganske kort og heftig periode i Drammens nære historie. Han levendegjorde en subkultur som var forløperen til dagens hiphop: kunsten, musikken og dansen.

Det var lærerikt å snakke med kultursjefen, kulturminneforskeren, graffitikunstneren og politikeren.

Alle så at ‘Cole’ faktisk var noe vi kunne være stolte av. Samtlige ønsket å se på mulighetene for å bevare den. På en eller annen måte.

Historien om ‘Cole’ er faktisk en av de sakene vi har publisert på dipr.no som har engasjert flest mennesker. Den ble delt og diskutert i Drammen. I Oslo. Og i Tyskland.

Jeg intervjuet også Ole Andreas Fevang, daglig leder i selskapet som eier veggen. Han var ikke særlig begeistret for å høre at han hadde en gammel graffiti på veggen sin. Der andre så kulturhistorie, så Fevang et 35 år gammelt angrep på privat eiendomsrett.

Mandag sørget han da også for at veggen fikk seg et malingstrøk. I kremgult.

Dermed var historien om ‘Cole’, ja.... nettopp historie.

Det var argumenter både for og mot å verne ‘Cole’. Men muligheten for bevaring satte Fevang en effektiv stopper for med kremgul maling på mandag.

Ingen kan bestride Fevang Eiendoms rett til å male veggen sin når de vil. Absolutt ingen.

Den private eiendomsretten gir Fevang retten til å gjøre mange ting med den veggen uten å spørre noen. De kan male den rosa. De kan male den blå. De kan male den i leopardmønster. Om de vil.

De valgte kremgul.

Kanskje den kremgule veggen gjør Ole Andreas Fevang glad.

Jeg tror ikke den veggen gjør så mange andre glade nå.

‘Cole’ gjorde kanskje ikke så mange glade den heller.

Men noen av oss ble faktisk glade av å hilse på ‘Cole’ om morgenen. Og selv om vi ikke var bevisste på det, så visste vi ubevisst at denne mystiske 'Cole' var en del av en annen tid. De falmende bokstavene i oransje, rødt og gult sang en gammel vise om åttitallet. Om bråmoden hiphop. Ungdomsopprør. Og nær historie.

Fevang valgte å male over 'Cole' på mandag.

Det var ifølge daglig leder Ole Andreas Fevang en planlagt oppussing.

Kanskje den var planlagt akkurat på mandag. Kanskje det. Uansett oppleves det som en ganske humørløs maktdemonstrasjon akkurat nå.

En handling som sier: «Jeg eier denne veggen. Jeg gjør hva jeg vil med den.»

Ja. Det er riktig. Ubestridelig korrekt. Og nå tydelig demonstrert.

Av en betydelig aktør i en bransje som har temmelig stor innflytelse i Drammen.

Ole Andreas Fevang og familien eier dusinvis med eiendommer i Drammen og verdier for hundrevis av millioner kroner. De sitter ved alle de rette bordene og får invitasjon til alle de riktige frokostmøtene. Når familien Fevang mener noe, blir de lyttet til. Fevang utvikler eiendom. De utvikler dermed byen. De sitter i førersetet.

De små stemmene som dristet seg til å foreslå at en gammel graffiti i Engene kanskje kunne bli noe fint og positivt for byen, har ikke den gjennomslagskraften.

Det er lett å føyse bort en gammel graffiti. Hvem bryr seg, liksom?

Saken er den at alle byer har kremgule vegger og teglsteinsfasader. Bare Drammen hadde ‘Cole’. Noe av det som gjør Drammen til Drammen, er de mange små tingene.

Det kan være en gammel overlevning etter byens første hiphop-miljø i Engene. Det kan være en skeiv brostein midt på Torget. Eller ostedippen på Picasso, for den sakens skyld.

Ingenting varer evig. Og ingen har krav på å bevare fortiden.

Men på veien inn i fremtiden er det lurt å ta med seg noe av det som er unikt. Der det gamle møter det nye, er fremskrittet aller vakrest. Derfor liker vi oss på Union. Og på Bragernes Torg. Av samme grunn skynder vi oss gjennom de blanke, glatte gateløpene som helt mangler historie.

Man kan like eller ikke like graffiti. Man kan bry seg om historien, eller gi blaffen i den. Summen av holdninger og avgjørelser i dag, skaper morgendagens Drammen.

Veggene som utgjør Drammen bys ansikt er eid av noen få. Men jo flere som får bli med på diskusjonen og får føle eierskap, jo bedre blir både diskusjonen og byen.

At ledelsen i Fevang ikke kunne ta seg tid til en aldri så liten diskusjon om hva ‘Cole’ kunne bety og bli for Drammen, er intet annet enn bedrøvelig.

Det var såvisst ikke min intensjon å gjøre Drammen mindre unik. Gråere. Eller mer kremgul.

Tvert i mot.

Hvis det var det som kom ut av at jeg fortalte historien om ‘Cole’, er det bare å beklage.

Beklager så mye.