Visste du at det finnes en julenisse som kjører deg rundt i byen eller som tar imot bøkene dine på biblioteket?

Visste du at det er en stor sjanse for at du går forbi en julenisse hver eneste dag?

En kveld i oktober sitter jeg foran pc ’en.

Jeg lager en gruppe på Facebook for mine nærmeste venner og inviterer i vei. Jeg skriver en tekst til de inviterte hvor jeg deler mitt lille hjertesukk over de små barna som ikke får nye julepresanger. Jeg oppfordrer alle til å være med dersom jeg finner noen som kan gi julegavene videre.

Morgenen etter logger jeg meg på Facebook og setter brødskiva i halsen.

Flere hundre mennesker har meldt seg inn i gruppen jeg laget kvelden i forveien, gruppen som fikk navnet «God jul, lille venn».

Og i dette øyeblikket blir dugnaden født. En dugnad som i skrivende stund har vart i åtte år.

Idéen bak «God jul, lille venn» er å samle inn julegaver til barn i familier som har litt mindre å rutte med enn andre familier. Julegavene skal være nye og gjerne upraktiske.

«Hvorfor skal julegavene være nye?»

«Hvorfor skal barna ha upraktiske julegaver?»

Dette er spørsmål som dukker opp ved juletider hvert år, og svaret er det samme hver gang: «Jo, vi ønsker at barna skal få noe de ikke pleier å få. Noe nytt og uåpnet, og noe som er morsomt!». De fleste av oss mødre, tanter, onkler, søsken, fedre, venner, besteforeldre – vi ønsker å gi noe riktig fint til våre små. De fleste av oss ønsker å gi noe nytt og morsomt, noe de kan glede seg med på julekvelden, noe de kan skryte litt av på skolen.

«Hva med miljøet?»

«Hva med all plasten og papiret som kastes?»

«Liker dere ikke gjenbruk?»

Disse spørsmålene er veldig gode, og jeg forstår så inderlig godt hvor de kommer fra, men her kommer jeg med følgende svar: Jeg forstår din bekymring for miljøet, den er viktig – men på denne ene dagen ønsker jeg ikke at vi tar den diskusjonen. Disse barna skal slippe å bli belastet av politiske og personlige meninger. De skal få en ny julegave, de også. Så kan vi konsentrere oss om miljøet de andre 364 dagene i året.

Kommunikasjonen i «God jul, lille venn» har foregått mest i sosiale medier -på godt og vondt. Det kan være vanskelig å formidle tilbakemeldinger på en hyggelig måte, men det er det viktig at vi som arrangerer dugnaden gjør. For julenisser trenger også litt hyggelig oppmerksomhet -om ikke grøt på julekvelden, så en hyggelig tilbakemelding eller kommentar.

Og det finnes mange julenisser. På selve innsamlingsdagen kommer hundrevis av mennesker inn teaterdørene og leverer lekre innpakkede julegaver. De har lagt hjerte og sjel i hver teipbit, de smiler og nikker og noen gråter og klemmer. Det er en fin stund å være vitne til, og godheten smitter.

Den har spredd seg nedover, oppover og sidelengs i landet vårt. Den har slått til i store deler av Buskerud, Oslo, Sande, Svelvik, Kristiansand, Bergen, Asker, Bodø, Trondheim og Lillehammer, for å nevne noen. I Bergen ønsket de ansatte i Grieghallen at dugnaden skulle foregå i konserthallen, Norske Kvinners Sanitetsforening har utdelt pris til dugnaden med Hanne Krogh i spissen, initiativtaker har ved flere anledninger blitt nominert til årets navn i byen vår, matbutikker ønsker å sponse dugnadene med godsaker, kinoer og offentlige bad vil gi bort gavekort, «God morgen, Norge» og et stort antall andre medier har også omtalt dugnaden.

Det kommer som en bølge. Givergleden altså. Den finnes i stor grad, selv om den kan ligge i dvale. Noen må av og til vekke den, og da våkner den med et brøl, som varer helt til den går i dvale igjen.

3000 fattige barn. Et tall som har brent seg fast i netthinna mi. Lokalavisene har skrevet mye om dette antallet, organisasjoner/foreninger/stiftelser snakker også om det. Et tall som er feil. Det finnes mørketall. Noe som betyr at det finnes flere fattige barn.

Men vet vi hva et fattig barn er? Sånn teoretisk sett så vet vi det. Det bestemmes på bakgrunn av inntekten til forsørger(e).

Men på folkemunne i skolegården – vet vi hva som skal til for å føle seg fattig der? At man lever uten iPad? At man reiser på ferie annethvert år? At man har ei billig jakke?

Det vet vi ikke. Det vet barna selv.

Men det barna ikke vet – er at det finnes julenisser overalt. De er der, de går med vanlige klær, de kjører bil og spiser is ved fontenen på torget. De snakker bare ikke så mye om det. Noen vet heller ikke at de er julenisser. Men de er det. Og de kommer hvert år, inn dørene på teateret og i andre lokaler rundt omkring i landet.

Tusen takk til alle som på en eller annen måte har tatt del i «God jul, lille venn».

Om gjesteredaktøren for november: Anikken Emilie Hjelde er mest kjent som initiativtakeren bak 'God jul, lille venn', men jobber til daglig som rådgiver i Buskerud Røde Kors. Når hun ikke henger med barna Will og Mathilde hjemme på Nøste i Lier, stjeler hun seg ofte til en god porsjon TV. Alt fra kvalitet på HBO til «møkka-TV». Hun er også glad i musikk og har faktisk et flygel som står på Villa Fridheim og venter til hun får plass til det selv.

Hver måned inviterer vi en person i distriktet til å være vår gjesteredaktør.

Utfordringen til alle gjesteredaktørene er som følger: Du er redaktør for en dag. Du skal trekke frem en sak eller etter tema som du mener er viktig for drammensdistriktet akkurat nå, og i fremtiden, og skrive om den. Er det noen spesielle utfordringer du mener vi bør ta tak i, som det bør være større bevissthet omkring? 

Tips oss gjerne om en person du ønsker deg som gjesteredaktør i dipr.no.