«Måtte du virkelig bli 25 år før du skjønte det?»

«Ja.»

Marianne Holmquist, nå 44 år gammel, smiler sitt rolige smil og insisterer på å bli trodd der hun sitter på andre siden av bordet på Café Picasso.

Et par tungt tatoverte armer, særlig den venstre, hviler stødig på bordet over en kopp svart kaffe. Fengselsbetjenten og fotballdama fra Lier. Hun mener det virkelig var sånn. Hun ble 25 år uten å tenke tanken en gang.

Marianne ler og mener det kan henge sammen med hennes generelle ubesluttsomhet og trygghetssøkende innstilling til livet. Hun beskriver seg som litt «happy go lucky». Det som skjer det skjer.

Og så skjedde det.

Det kom en ny jente på laget. Keeperen på Liungen ble forelsket.

Dette var følelser som befant seg i en helt annen kategori enn noe hun hadde følt før. Og de meldte seg med en styrke som gjorde det umulig å ignorere dem. I 1999 var Liungen et norsk topplag. De hadde etablert seg i førstedivisjon og skulle snart ta steget opp i Toppserien.

«Vi trivdes i byen, da», sier Marianne med et smil.

Stammen av gode venner fra Lier, blandet med erfarne toppspillere utenfra, skapte et trygt og åpent miljø som var hakket mer liberalt enn samfunnet utenfor. Det var flere spillere på laget som var åpne om sin skeivhet. Det var ikke noen fordommer å snakke om i fotballmiljøet. Damenes, vel å merke.

Utenfor var ikke verden like fordomsfri. «På den tiden var det ikke så enkelt som det er i dag å være skeiv», minner Marianne om. Gunn Nyborg var en av dem som kom til Liungen og gjorde en forskjell. Hun var et ikon, en som gikk foran, både som skeiv og som fotballspiller. I dette miljøet tilbrakte Marianne seks av ukens syv dager. Hun tror fotballmiljøet bidro til å mørne hennes indre, naturlige motstand mot å åpne øynene.

Ja, for en viss motstand var det.

«Jeg syntes det var skummelt», sier hun.

«Ganske skummelt» var det altså å innrømme det for seg selv. Men forelskelsen var gjensidig. Og jenta hun var forelsket i hadde ingen problemer med å være åpen. De ble kjærester og var det i godt over et år. Det tok likevel litt tid før Marianne fortalte de nærmeste om sin oppdagelse.

Da hun omsider fortalte det til venninnene på laget, ble de nærmest irriterte. Noen av dem følte det som et lite svik. Ikke fordi hun var skreiv. Men fordi hun ikke fortalte det før.

«De hadde skjønt det i lang tid. De ville at jeg skulle fortelle det sjøl», sier Marianne.

Brikkene hadde omsider falt på plass. Hun skjønte hvorfor hun ikke hadde fått det til å fungere med guttekjærestene.

Hun hadde bare ikke tenkt på det før. Alle hadde jo guttekjærester. Det var normen, og ikke feil for Marianne.

«Der og da føltes det helt riktig», sier hun.

Det som skjer det skjer. Det tar bare av og til litt tid.

Hun var skeiv. Og det var omtrent like greit som å ikke være det. I alle fall når hun fikk fordøyd det. Og fortalt det hjemme.

Hun visste at de ville ta imot den informasjonen med knusende ro. Og forståelse.

Hjemme var hun innprentet at alle mennesker var like mye verdt.

Moren og faren til Marianne var unge foreldre. De giftet seg nyttårsaften 1974. I april ble Marianne født.

«Jeg var ikke planlagt, men veldig ønsket», sier Marianne og smiler.

«Jeg er heldig. Jeg vokste opp i et hjem som var trygt og godt.»

Drammen er byen. Lier er bygda. Engersand er stedet. Marianne er liung i sinn og skinn. Far vokste opp på «gårdane», de gamle arbeiderboligene langs veien, mens mor vokste opp på Linnesstranda.

Hun bor på Spikkestad i dag, men det er bare to kilometer til barndomshjemmet. Og en rask kjøretur til jobben i Kriminalomsorgen i Drammen.

Perfekt for en hjemmekjær type som Marianne.

Oslo har aldri lokket hardt nok.

«Jeg føler meg bortkommen i Oslo», sier hun.

«Jeg har så mange streite venner, og det er ikke lett å dra med dem på skeiv bar. Jeg har savnet et større skeivt fellesskap, det har jeg. Men venner og familie betyr mer for meg», sier Marianne.

Hun har ikke blitt utstyrt med mange fordommer i livet. Det har hun vært takknemlig for mange ganger, og særlig etter at hun begynte å jobbe i bransjen for straff og soning. Marianne har 16 år «bak murene». Først i lukket avdeling på Ringerike, deretter Hassel fengsel i Øvre Eiker. Nå følger hun opp de som soner med fotlenker.

Hver eneste dag møter hun mennesker som har vokst opp i hjem som er veldig annerledes enn det hun hadde på Engersand.

«Noen mennesker snakker om at du alltid har et valg. Du velger å rane den banken. Men det er jo ikke sånn. Jeg hadde alle forutsetninger for å ta riktige valg. Alle har ikke det», sier Marianne ettertenksomt.

Hun takker for rausheten hjemme. Og for rausheten i fotballgarderoben. Som gjorde det lett å velge å komme ut av skapet.

«Hadde jeg vært gutt, hadde det vært mye vanskeligere», sier Marianne.

Hun har et håp om at enda mer åpenhet skal gjøre det rausere i herregarderobene også.

Garderobekulturen til gutta er et hinder for en rausere verden, mener Marianne. Frykten for å bli utstøtt fra fellesskapet blir for stor.

Hun husker veldig godt at en av fotballgutta på Liungen på begynnelsen av 2000-tallet undret seg over at damelaget hadde flere spillere som var åpent skeive. Han spurte en lagvenninne av Marianne om det ikke var litt kjipt i dusjen, liksom?

Venninnen svarte kontant:
«Blir du forelska i alle damer du ser?»

Marianne mener menn og kvinner har en nokså ulik forståelse av seksualitet.

Som kursleder for humanistiske konfirmanter i Røyken ser hun det hvert eneste år. Når de kommer til dette temaet på programmet, pleier Marianne å skrive ordet “Sex” på tavla. Hun ber konfirmantene skrive ned det første de tenker på når de ser ordet. Når de får alle assosiasjonene opp på tavla, er det ganske klare forskjeller mellom kjønnene.

Gutta går ofte rett på sak. Det er penetrering og kjønnsorganer for alle penga.

Jentene kommer gjerne opp med ord som «kjærlighet», «nærhet», «bli elska» og «bekreftelse».

Denne kjønnsforskjellen gir 14-15-åringene noe å tenke over og snakke om hver eneste gang.

«14-åringer i dag er rause», slår Marianne fast.

Men hun ser jo at det ikke er like lett for alle å være seg selv.

«Selv om jeg har hatt det lett med min legning, er det mange som ikke har det», sier hun.

Da hun leste i avisen at det skal arrangeres Pride i Drammen, kjente hun at det var hennes tur til å gjøre noe.

«Det skjer jo aldri noe i Drammen. Det har aldri vært noen utesteder her, det skjer ingenting. Jeg tenkte jeg at nå kan jeg ikke sitte på gjerdet lenger».