«For mange er det vanskelig å være skeiv i Drammen, og nå tar vi første skritt på veien mot en by preget av mer åpenhet.»

Det sa den 19 år gamle MDG-politikeren Magnus Thun til Drammens Tidende i juni 2018 etter vedtaket om at kommunen ville ta initiativ for å få arrangert Pride i Drammen. Det er langt fra Stonewall, New York, der homokampen kom ut av skapet med et smell for 50 år siden, til Drammen.

Ordene til Magnus Thun ble sittende fast i hodet mitt.

Han utfordret meg som privatperson og drammenser. Som journalist gjorde han meg nysgjerrig. Drammen er en middels stor, ujålete og mangfoldig industriby, langt fra bibelbelter og bygdedyr. Toget til Oslo går hvert kvarter. Som barn av 70-tallet føler jeg meg liberal. Det året jeg ble født, i 1972, markerte den første store seieren i norsk homohistorie. Det var det året paragraf 213 i straffeloven ble opphevet. Det var ikke lenger forbudt for en mann å ha seksuell omgang med en annen mann. Siden har seirene for den frie kjærligheten kommet tettere og tettere.

Har ikke jeg alltid vært liberal, kanskje? Var ikke vi alltid det?

Jeg tar en telefonsamtale. Den blir ganske lang.

Dag Audun Andersen er to år yngre enn meg. Han er et sånt menneske som det er veldig lett å bli glad i og veldig vanskelig å ikke bli tiltrukket av. Han er smart. Han er passe frekk og morsom. Og så er han strålende. Han er en av dem som får folk rundt seg til å kjenne trygghet og glede. Og at du aldri vil gå hjem fra den festen. For meg har Dag Audun alltid fremstått som tryggheten selv. En sjelden person som går inn i et hvilket som helst rom med rak rygg, sterke meninger og som står for den han er. Jeg visste at han tidlig kom ut av skapet og var åpen overfor sine klassekamerater og svømmekamerater om at han hadde en annen legning enn flertallet. Jeg har, antakelig ubevisst, tenkt at Dag Auduns trygghet i sin identitet som homoseksuell mann har vært et bilde på den byen jeg vokste opp i. At min tid har vært sånn. Liberal. Og åpen. Foreldregenerasjonen vår hadde kanskje en del gammelmodige holdninger, men vi, vi var kule og rause som bare det.

Når Magnus Thun, 30 år etter at Dag Audun kom ut av skapet i Drammen, forteller i lokalavisen min at det er vanskelig for mange å være skeive her, måtte jeg ringe Dag Audun.

Han klarte å stå der så sterk og trygg for 30 år siden. Hvordan kan det fortsatt være så vanskelig for folk å åpne skapdører i Drammen?

«Har du snakket med psykologen min?»

Dag Audun ler.

Han forteller at han gikk til psykolog en gang i uken da han var 15-16 år gammel. Det hadde vært tøft lenge. Foreldrene så at han trengte hjelp. Han gikk glipp av en trening i uken og måtte forklare svømmevennene hvorfor. Det var mest av alt derfor han fortalte det til noen utenfor familien.

Dagen etter visste hele Drammen videregående skole at Dag Audun var homo.

Når han tenker tilbake føles det som om det ikke var en dag da han gikk i gangene på skolen at en eller annen person sa «homo» i det han passerte. Av og til ropte de. Som regel ble ropet etterfulgt av knising fra dem som sto rundt. En eller annen ung mann bare måtte presse det over leppene. Der går han. «Homo».

Dag Audun forteller om å vokse opp i en altoppslukende ensomhet. Ingen av dem han så rundt seg var som ham. Han var «the only gay in the village». Han følte det sånn lenge før han bestemte seg for å komme ut med det. Lenge før han egentlig visste det selv. Utenpå var han blid. Inni ham var det mørkt. Hvem var han, egentlig?

Noen minner sitter som støpt.

Som den gangen sex og samliv sto på timeplanen og naturfagslæreren på ungdomsskolen inviterte hele klassen til å skrive ned spørsmålene de måtte ha på en lapp, og legge dem anonymt i en boks dagen i forveien.

«Men - jeg vil ikke ha spørsmål om pedofili, homofili og andre perversiteter», formante læreren før han forlot klasserommet.

Ensomheten vokste seg bare større og større. Samfunnet rundt ham sidestilte pedofili og homofili. Gutta på Øren hørte på Iron Maiden, Mötley Crue og spilte fotball. En gutt med lys latter, som likte best å danse, befant seg for langt unna normene til å være en av dem.

Han skilte seg såpass mye ut at andre satte merkelappen på ham lenge før han gjorde det selv.

Han forteller om den gangen, i keramikktimen på Kiøsterud ungdomsskole, da en velmenende klassevenninne utbasunerte at i Oslo var det helt vanlig å være homofil. Han burde dra dit. Hun kjente Anders Rogg. Selveste Leon Latex i Tramteatret, en av åttitallets store barnehelter fra dramaserien NRKs Halvsju. En av Norges få åpent homofile menn.

«Du burde ringe ham», sa hun.

Dag Audun lette opp Anders Rogg i telefonkatalogen. Han mannet seg opp til å ringe. Flere ganger. Fra fasttelefonen i Underlia. Ring ring ring. Da en stemme svarte i den andre enden, klarte han ikke få frem et ord. Han bare pustet tungt og la på.

Vi ler begge to. Gud vet hvor mange rare telefonoppringninger Anders Rogg må ha fått i årenes løp.

Historiene Dag Audun forteller meg, får meg til å forstå at hukommelsen min er det siste jeg skal stole på når jeg skal forsøke å fange noen glimt av skeive Drammen.

1 Tre plastbokser på en hylle i Bergen

Ved Universitetet i Bergen, avdeling for spesialsamlinger, ligger Skeivt arkiv. Arkivet har seks medarbeidere. Deres jobb er å ta vare på og formidle skeiv historie i Norge. I tre plastbokser på en hylle ligger Drammens skeive historie. Usortert og ukatalogisert. De venter på en arkivar som har tid til dem. Inne i de tre boksene ligger det årsmøtereferater, adresselister, brev og plakaten for «Skakk helg» i Drammen Park anno 2007.

Til sammenligning har Vestfold flere hyllemeter med materiale.

FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, tidligere Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH), har lokallag i Hordaland, Innlandet, Rogaland, Trøndelag, Telemark, Vestfold, Troms og Østfold. Men ikke noe lag i Drammen og Buskerud.

Da Buskeruds siste leder, Marius Gustavson, kastet inn håndkleet og flyttet til London i 2009, var det ingen til å overta stafettpinnen.

Skeive Drammen har ikke vært aldeles død. Det har vært noen spede forsøk på å dra i gang både ungdomsgrupper og nytt organisasjonsliv. Det har vært piketreff på Pigen. Drammen har i år en BDSM-gruppe med tiårsjubileum. Men noen bred politisk organisasjon, med skolebesøk, kontaktpersoner og talspersoner, det har ikke Drammen hatt siden 2009.

Skeivt Arkiv i Bergen kan heller ikke hjelpe meg med innsyn i det politiske arbeidet frem til 2009. De tre boksene er ikke sortert, og av hensyn til personvernet kan de ikke åpne dem for meg. Det er materiale der som går tilbake til 1993. Homofil bevegelse hadde et lag i Buskerud som var aktivt før den tid også. Laget hadde adresse Kongsberg.

2 Et kirkebryllup utenom det vanlige

Det som ser ut til å være det første skriftlige sporet av skeiv historie i Drammen, kan du finne i kirkeboken for for Strømsø menighet i 1781. Da giftet Anne Kristine Mortensdotter og Jens Andersson seg i Strømsø kirke.

«Ekteskapet skal ha vore harmonisk, heilt til brura kom til presten med oppsiktsvekkande nyhende: Brudgommen var visstnok ei kvinne, noko «medisinske» undersøkingar stadfesta», skriver Runar Jordåaen om saken i Skeivt arkiv.

Jens var født i Gran som Marie. Da han kom til Strømsø i 1778 giftet han seg med den unge veversken Anne Kristine. Jens ble fengslet og avhørt. Han ble spurt om han var mann eller kvinne, og svaret var: «Hand troer at kunde henhøre til begge Deele.»

Jens rakk ikke bli dømt, hverken for sodomi eller noe annet, før Anne Kristine døde. Myndighetene klarte ikke bestemme seg for hva som var riktig tiltale. I mellomtiden rømte Jens Andersson. Historien forteller ikke hvordan det gikk med ham.

Lørdag 25. august 2018, 240 år etter at to kvinner giftet seg på Strømsø, viet prosten i Drammen det første homofile paret her, i Bragernes kirke. Det skjedde etter at Kirkemøtet gjorde sitt historiske vedtak om at homofile skulle få mulighet til kirkelig vielse. Det gikk ikke med ekspressfart. Et år og åtte måneder tok det fra liturgien ble tatt i bruk for første gang i Norge til det skjedde i Drammen.

3 Å være «En sånn»

Skeive personer er ikke så lette å få øye på når lokalhistorien skrives. Men til alle tider, også før ordet homoseksualitet ble tatt i bruk, har det eksistert mennesker som har elsket utenfor konvensjonene og som har valgt å bryte med samfunnets forventninger til kjønn.

De var «sånn».

Gerd Brantenberg, en av Norges fremste forkjempere for fri kjærlighet kan huske fra da hun var et ganske lite barn, at moren pekte på en mann som passerte huset deres hjemme i Fredrikstad.

Han var «en sånn».

Hvis du spør folk blant Drammens eldre garde, vil du høre om «sånne». Mennesker som det ble snakket forsiktig om, som «alle» visste var «sånn». Noen av dem var godt kjente drammensnavn. Felles for dem alle var at ingen kunne være riktig sikre på at de faktisk var «sånn». Det ble aldri sagt eksplisitt. Selvsagt ikke, «det» var tross alt forbudt ved lov frem til 1972.

Noen gikk lenger enn andre i å utfordre datidens normer.

En av dem var «dameskredderen» på Danvik, Ole Stubberud. Han beskrives som en synlig, men svært privat person. Skolebarna som ventet på bussen i Styrmoes vei om morgenen så ofte en eldre mann ikledd dameklær i hagen. Damene som besøkte skredderen møtte en mann som ofte var kledd i lange, flagrende gevanter. Neglene husker de. De var alltid lakkerte.

Som skredder var han viden kjent for sitt håndverk. Han draperte stoffene på kundens kropp og tryllet frem de lekreste kreasjoner i tyll, ripssilke og stoffer med håndtrykte blomster. Ingen i Drammen sydde kjoler som ham.

Ole Stubberud lever ikke lenger. Men det gjør kjolene hans. Og minnet om en mann som utfordret datidens normer bare ved å kle og te seg annerledes enn alle andre. Hele Drammen kjente til Ole Stubberud. Men de kjente ham ikke.

4 Cruising Drammen. Møtestedene - og en dom som forteller

De alle fleste steder i verden, også der det har vært forbudt, har stjålne, seksuelle møter mellom mennesker, særlig menn, funnet sted på bestemte steder til bestemte tider. Drammensdistriktet har også hatt sine cruising-steder.

«Cruising» er et begrep som, ifølge Wikipedia, beskriver hvordan homofile og biseksuelle menn opp gjennom historien har kunnet møtes og ha sex uten noen stor risiko for å bli tatt av politiet eller oppdaget. Over hele den vestlige verden har typiske cruising-steder vært parker, toaletter og offentlige bad. Forutsetningene for disse treffene har vært diskresjon. Denne møtekulturen er derfor ytterst sparsomt dokumentert. Cruising kan spores tilbake til 1600-tallet, men det er ingen grunn til å tro at ikke disse møteplassene var levende før den tid også. Drammen har også hatt sine cruising-områder- og møteplasser. Men det har ikke vært mange av dem.

I et Blikk fra 1997 anbefales Spiralen og Damtjern. I tillegg var det et par steder til som mange visste om, men som ikke sto i bladet: Herregarderoben på det gamle Badet og toalettet på jernbanestasjonen.

Badene, toalettene og parkene har gitt menn en sårt tiltrengt mulighet til å leve ut sine seksuelle behov uten noen stor risiko for å bli tatt. Den klare ulempen er at disse stedene ikke nødvendigvis har kunnet tilby gode og trygge rammer for en ung mann på søken etter seg selv.

En dom fra Drammen forteller en slik historie. I 1992 ble en 52 år gammel mann dømt for flere tilfeller av «utuktig omgang» med en 14 år gammel gutt.

I byrettsdommen står det om gutten:

«På den tid hadde han kommet i tvil om sin seksuelle legning, uten at det var noen han kunne snakke med dette om. Han visste imidlertid at homofile menn traff hverandre på toalettet på Drammen jernbanestasjon. I et temmelig hjelpeløst og lite gjennomtenkt forsøk på å avklare sine følelser bega han seg derfor dit om formiddagen 22. april».

Den 52 år gamle mannen han møtte der, kunne gjerne prate. Men han ville mer enn det. Han utsatte 14-åringen for flere seksuelle overgrep, både på jernbanestasjonen og i et forretningslokale utenfor byen. Det etter en kjøretur 14-åringen måtte overtales til å bli med på.

Den 52 år gamle mannen erkjente straffskyld i retten. Han hevdet at han ikke kunne vite at gutten var under 16 år.

Overgriperen ble dømt til 120 dagers fengsel, men anket straffeutmålingen til Høyesterett. Der ble anken hans tatt til følge. Høyesterett mente det var riktig at han slapp å sone.

Dommeren begrunnet avgjørelsen med at det var gått lang tid og at mannen hadde hjertesykdom, angstnevrose og «lett klaustrofobi». Den unge gutten som fortsatt var preget av saken og hadde gjennomgått «depressive perioder med selvmordstanker», ble tilkjent 15.000 kroner i erstatning for «ikke-økonomisk skade».

Når du ikke har noe sted å gå og en dør å ringe på, kan de mørke rommene bli ganske mørke. Marius Gustavson, den siste LLH-lederen fra Drammen, sier det slik om situasjonen for skeive da han engasjerte seg på midten av 90-tallet:

«Drammen hadde ingenting».

På nittitallet begynte homokampen virkelig å bære frukter i Norge. Partnerskapsloven ble vedtatt i 1993. I 1996 ble Norges første dokumentarfilm om homofil ungdom, «Jeg elsker hvem jeg vil», vist på NRK.

Da Marius kom ut av skapet og inn i organisasjonslivet samme år, var det LLHs ungdomsgruppe i Oslo som først ble redningen. Organisasjonslivet i Drammen var preget av menn «godt over 40». LLH hadde mistet lokalene sine da Teaterkvartalet ble rustet opp. Marius og en håndfull andre ungdommer startet opp med ukentlige møter på Café Picasso. Det ene tok det andre, og snart ble det etablert en ungdomsgruppe i Drammen, og Marius hadde fullt opp.

5 Nei, dere får ikke leie her

Marius Gustavson jobbet for homosaken i 13 år. I 2010 var han ganske mett av det lokale søkelyset. Han følte at han måtte passe på alt han sa og gjorde. Da arbeidsplassen hans tilfeldigvis ble lagt ned, bestemte han seg for å prøve lykken i London. Der er han fortsatt. Han har tatt pause fra all skeiv politikk, men har jobbet frivillig ved London Pride. Han har fortsatt noen gamle Blikk-blader og plakater fra drammensårene, på kontoret faktisk.

Når Marius ser tilbake på årene som LLH-leder i Drammen, er det en sak han husker spesielt godt. Den ble viktig både for arbeidet de gjorde og for homosaken lokalt. En negativ hendelse skulle vise seg å få positive konsekvenser. I 2003 var LLH og ungdomsgruppa på jakt etter et fast tilholdssted. De var i samtaler om å leie lokaler i Tollbugata på Strømsø, men da utleieren fikk vite hvem som skulle leie lokalene hans, snudde han på hælen. Han ville ikke å leie ut til homofile.

Drammens Tidende skrev flere saker om det. Huseierens holdninger vekket sterke reaksjoner i lokalsamfunnet. LLH vurderte anmeldelse, men droppet det etter at huseieren beklaget. Det ble et «shake hands»-møte – også det i avisen. Alle avisoppslagene ga lokalforeningen mye å gjøre i de nye lokalene i Hotvetveien.

Verden utenfor hadde oppdaget at LLH fantes. De fikk en strøm av henvendelser. Ofte handlet det om mobbing, spesielt på ungdomsskoletrinnet.

En av de store oppdagelsene Marius og kollegene gjorde, var at «ja, det er homofile innvandrere i Drammen også». Mange av dem befant seg mye lengre inni skapet enn Marius Gustavson noen gang hadde gjort.

Det ble starten på en omfattende skolekampanje. Målet var å besøke flest mulig skoler og vise Buskeruds skoleelever, ikke minst dem med innvandrerbakgrunn, at det ikke var farlig å ta kontakt med andre.

Det var ikke bare i innvandrermiljøene i Drammen at LLH opplevde at det var et sterkt behov for informasjon. I rapporten fra kampanjen i 2007 er det fremhevet at arbeidet i Hemsedal var spesielt vanskelig «… med problematikk hvor helsesøstrene ikke fikk lov av kommunelegen å uttale seg offentlig om homofili».

Mye har endret seg siden 2007. Samtidig er det mye som er det samme. «Homo» er fortsatt det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder. Marius er fornøyd med å ha stått på barrikadene i 13 år. Men han synes det er trist at Drammen ikke har en aktiv forening i dag.

«Det er kort vei til Oslo. Men Drammen trenger noe eget», mener Marius.

6 En trykkbølge av kjærlighet i Bragernes kirke

Når Drammens skeive historie skal skrives, er det en institusjon i Drammen som må være med: Attic dansestudio.

Det er mang en skeiv gutt og mann som ikke har følte seg hjemme noe annet sted, som forteller at han har følt seg hjemme på Attic. Wenche Brun blir glad når hun hører dette. Det var det hun ønsket da hun åpnet dørene i 1987. Attic skulle være et sted der hudfarge, religion og legning var uvesentlig. Et fristed.

«Jeg har også følt meg annerledes. Det å føle seg annerledes har ikke vært så lett i Drammen. Det har vært mye jantelov her, men det er forhåpentlig mye bedre nå. Det har jeg stor tro på», sier Wenche.

I dansesalen er det klare regler, forklarer hun:

«I dette rommet er alle venner. Her er det ingen konkurranse. Det er et slikt sted jeg ønsket å skape. Det hadde jeg ikke selv i Drammen. Det var en arena jeg savnet selv som ung».

Det var neppe tilfeldig at diakon Cato Thunes i Bragernes menighet ringte danselærer Wenche Brun i 2006 da han bestemte seg for røske opp i kirkens holdning til skeive menn og kvinner. Cato ler litt på telefonen. Akkurat nå er han i ferd med å gå Norge på langs, men stående alene midt i fjellheimen husker han begivenhetene glassklart. Han har litt dårlig samvittighet. Men bare litt. Han kapret rett og slett Bragernes menighet og gjorde Bragernes kirke til en arena for homokamp.

Han jobbet på denne tiden med ungdommer i kirken. Det gjorde inntrykk å møte unge mennesker som slet med sin egen seksualitet. Det plaget ham at kirken ikke omfavnet dem.

«Det er ikke slik jeg kjenner min Gud og kristendommen», tenkte Cato.

En dag han satt og lyttet til radioen, hørte han en kjent stemme. Den tilhørte barndomsvennen hans, Olav Wendelborg. Wendelborg uttalte seg som ungdomsleder av Forbundet av 1948. Cato falt sammen på stolen der han satt. I løpet av noen veldig korte sekunder, innså han at bestevennen hans i barne- og ungdomsårene var homofil. Og at han aldri hadde følt at han kunne snakke med Cato om det. Det sved.

«Hva slags kompis har jeg vært, når det ikke var rom for å snakke med meg om dette», spurte Cato seg selv.

Radioprogrammet utløste over tid tre handlinger. Først ringte han sin gamle venn. De hadde en veldig god prat. Senere skrev han et brev til barne- og familiedepartementet og søkte om 100.000 kroner i støtte til å sette opp en forestilling i kirken. Han ville løfte frem alle de bibeltekstene som brukes for å trykke homofile ned. Han ville vise hvor menneskefiendtlige de var. Han ringte «mor Attic», Wenche Brun, og spurte om hun ville bidra. Wenche tente på ideen med en gang. LLH Buskerud var også med.

Så ringte han avisen.

Alt dette gjorde han uten å konsultere menighetsrådet. Det var ganske bevisst. Han ønsket ingen diskusjon.

«Jeg prøvde å vinne terreng. Jeg var den svake part i dette spillet. ‘Hvis DT skriver positivt og pengene står på konto, er det vanskelig å trekke seg’, var strategien. Det var ikke helt rent trav, men sånn gjorde jeg det den gangen», sier Cato. Han legger til:

«Jeg er blitt mer diplomatisk med årene».

Han er fortsatt takknemlig for at Bragernes menighetsråd «ikke dro i brekket». Han fikk litt kjeft for måten han gjorde det på. Det skjønner han godt. Men målet helliget middelet.

«Det var veldig fint å være med på. Det var banebrytende. Vi gikk noen skritt til.»

Danseforestillingen «Ansikt til ansikt» fylte Bragernes kirke til randen den 1. desember 2006, på den internasjonale AIDS-dagen. Cato hadde stressutslett i hele ansiktet der han sto og betraktet alle menneskene som satte seg på trebenkene. Unge. Eldre. Tilreisende fra Oslo. Damer fra Bragernesåsen med lilla skjær i håret. Han mener han så ansiktet til Jonas Fjeld før mørket senket seg og musikken spilte opp.

Foran alteret i Bragernes kirke, under blyglassvinduene og statuene, uttrykte to mannlige dansere likekjønnet kjærlighet med kroppene sine mens bibeltekster ble lest opp og menighetens hån ble spilt ut. Det gamle testamentet ble satt opp mot det nye. Var det en dragqueen de så? Eller var det kanskje en av apostlene? Eva danset med Eva.

«Det var så vakkert! Det var skjørt, sårt, sterkt og vakkert», minnes Cato.

«Alle var så intenst fulle av ønsket om å formidle denne sårheten», sier han.

Wenche Brun husker spesielt to ting fra den kvelden. Det ene er tårene fra flere av ansiktene i salen. Det andre er trykket fra publikum da de reiste seg for å applaudere.

«Det kom en bølge mot oss fra publikum, en bølge som jeg aldri har opplevd verken før eller siden. Det var en trykkbølge av kjærlighet som gjorde at vi nesten mistet balansen», forteller Wenche fra kontoret sitt på Sundland, 13 år senere. For Wenche var timingen mer enn spesiell. Sønnen hennes hadde akkurat fortalt henne at han var homofil. Hennes følelser preget arbeidet med forestillingen.

«Jeg var en løvinne som forsvarte sønnen min mot alt», sier hun.

Wenche har skapt et fristed, men også hun har også opplevd fordommer. Spesielt fordommene som rammer mannlige dansere, uansett legning. Selv om hip hop’en har gjort at flere gutter strømmer til danseklassene hennes, hender det fortsatt hun møter på skuffende holdninger blant en del mennesker. Det har hendt at hun har dekket kursavgiften for unge, mannlige dansere som ikke har fått penger hjemme.

«Det er generelt gutter som ennå kan være litt redde for at det er for feminint å danse, hvis du ser bort fra hip hop. Det er nok enklere for både far og sønn å forholde seg til fotballbanen som de kjenner til selv. Der håper jeg holdningene endrer seg enda mer», sier Wenche som mener fotball og dans er en glimrende kombinasjon:

«Du får mer rytme, balanse og kontroll på føttene gjennom dansen. Det er mer vanlig i mange andre land at gutter danser».

7 En åpen muslimsk, homofil far fra Drammen

Den fins en åpen, muslimsk og homofil pappa fra Drammen. Han heter Adam og lever på arkene mellom fire permer i bokhyllene. Ayse Koca har funnet ham opp. Det var ikke Ayses plan fra starten at Adam skulle være homofil. Men pappaen til Yoko måtte ha en grunn, en veldig god grunn, til å forsvinne helt fra det opprinnelige miljøet sitt. En åpen homofil muslim i et parforhold var grunnen hun lette etter.

«Mange vil kanskje si at det ikke er supertroverdig. Men det er fordi vi kjenner så få mennesker med muslimsk bakgrunn som faktisk er homofile», sier Ayse.

Drammens nærhet til Oslo fører til en vedvarende lekkasje av unge mennesker som føler seg annerledes. Det gjelder ikke minst i byens mange minoritetsmiljøer. Tre av ti drammensere har innvandrerbakgrunn. Innvandrermiljøer utgjør ofte små samfunn i samfunnet, landsbyer der folk har god oversikt over hverandre. Det gjør det enda vanskeligere for en skeiv ungdom å vokse opp og være seg selv.

«Drammen er bygda vår», sier Ayse med både varme og oppgitthet i stemmen.

Hun er drammenser, tyrker, lærer og forfatter. Da hun utga sin første roman i 2014, introduserte hun 13 år gamle Yoko Onur. Bok nummer to kom nå i vår. Yoko og venninnen Kara kan beskrives som to hverdagens superhelter for ungdom. Det er feelgood-bøker med dødsens alvor pakket inn i store doser humor.

For den som kjenner Ayse er det ingen tvil om at bydelen hun skildrer er Fjell. Og at innholdet er inspirert av hennes egen oppvekst der og hennes tyrkiske og muslimske bakgrunn. De gode, varme og sprø elementene. Og de mer destruktive. Var det et politisk valg fra Ayse side å skrive inn en homofil, muslimsk far?

Ayse drar litt på det.

«Jeg vil jo egentlig ikke være politisk. Men jeg merker jo at jeg ikke klarer å la være å legge inn noen stikk hele veien», sier hun og ler.

Hun liker å utforske det hun beskriver som en dobbelthet i muslimsk kultur. Hun mener det gjelder mange temaer i samfunnet, også homofili.

«Vi vet at det skjer. Men så lenge vi ikke får det trykket opp i sansene, så vi både ser og hører og blir tvunget til å tenke, er det greit».

«Jeg tror ikke vi kommer så langt i den muslimske verden. Dessverre.»

Men barna. Dem har hun tro på. De barna som vokser opp her i Drammen i dag, som har et ben i to ulike kulturer, og med tiden skaper sin egen kultur, de såkalte tredjekultursbarna, dem har hun større tro på. Hun møter dem hver dag, i jobben som lærer, og det gir henne stor glede.

«De gir meg håp», sier Ayse.

I mellomtiden oppfordrer hun voksne mennesker i den tyrkiske landsbygda hennes i Drammen til å jobbe med holdningene sine.

«Jeg har ikke noe problem med å si at tyrkere i Drammen må jobbe med endringsviljen sin», sier Ayse.

Sadi Emeci deler den oppfatningen. Han er også født i Tyrkia. I tillegg til å være SV-politiker har han arbeidet med ungdom og kultur i Drammen i en årrekke. Gjennom jobben har han møtt flere skeive ungdommer med røtter i minoritetssamfunn. De har det ikke lett.

Han understreker at han ikke ser noen forskjell på det tyrkiske samfunnet og de andre minoritetsmiljøene i byen. Det er hysj-hysj og mye fornektelse når det kommer til skeive personer.

«Noen tror rett og slett ikke homofile mennesker fins. Det er nesten som Norge på 70-tallet», sier Sadi.

Han mener at minoritetsmiljøene må gjennom den samme prosessen som resten av Norge har vært gjennom de siste 50 årene. Og at det eneste som virkelig vil gjøre en forskjell, er at noen går foran.

«Noen må stå frem. Det vil selvsagt være tøft for dem det gjelder. Men først da tror jeg det løsner. Og jeg tror ikke det er lenge til», sier Sadi.

Han mener at det er ytterst viktig at organisasjonene og lederne i minoritetsmiljøene viser sin støtte når unge, skeive personer viser ansikt lokalt. Han nevner Buskerud Innvandrerråd og Drammen Minoritetsråd som eksempler.

«De gjør mye bra og gir sin støtte til arrangementer, fester og festivaler. Men de må også ta tak i det som kan være vanskelig. Buskerud Innvandrerråd og politikere med minoritetsbakgrunn bør gå i Pride-toget i Drammen», sier Sadi.

Det at Dag Audun Andersen viste ansikt i Drammen i 1992 kom med en kostnad. Den var høyere enn han forutså den dagen han valgte å være åpen på svømmetreningen.

Dag Audun gjorde etter hvert som så mange andre skeive drammensere, han flyttet til Oslo.

Som ung student ble han raskt aktiv i homomiljøet, blant annet i helseutvalget og med Stopp AIDS-kampanjen. Da var han godt ute av skapet. Homotog gikk han i tidlig på 90-tallet.

«Vi var ikke så mange som gikk da», minner han om.

Han husker godt den gangen han deltok syklende i lakk og lær på en rickshaw, med to drag queens bakpå. En dame på morens alder som sto og så på, ga ham huden full. Han var pervers. Han promoterte en dårlig livsstil. Hun ble dårlig av å se dem.

Dag Audun har skeive bekjente som i dag synes det er forkastelig å gå i homoparade. «Kan vi ikke bare vise at vi er like normale som andre folk?» «Hvorfor må dere seksualisere det så jævlig?» Noen av dem synes Pride er et vulgært karneval som er ødeleggende for saken.

Dag Audun mener den debatten har en del med skam å gjøre. Han mener det vulgære og det ekstreme er en naturlig reaksjon på ekstrem undertrykkelse. Han synes ikke det er noen seier for homosaken om skeive personer på død og liv skal fremstå som så «normale».

«Det er falskt, synes jeg. Vi hadde aldri kunnet insistere på å være så normale i dag om det ikke hadde vært for at noen har valgt å være mer ekstreme i perioder. Vi som har vært ekstreme og synlige er også normale. Hvis homofili skal ligne på et glansbilde av heteroer, har vi ikke kommet noen vei», sier Dag Audun.

«I det å være homo og lesbisk følger det med en del bagasje. Du har følt på et veldig stort utenforskap. De fleste av oss har vært gjennom en stor personlig krise. Jeg tror ikke de som finner ut at de er homo i dag synes det er det artigste de har oppdaga ved seg selv de heller.»