Året var 1984. Det sto juni på kalenderen. Uken i forveien hadde hele Drammen vært inspirert av Rio i et kjempestort karneval. Tormod Walberg hadde blikket rettet et helt annet sted. Mot Bronx, New York. Klokken var mellom 03.00 og 04.00 og Drammen var dødsens stille. Han var ute på sin faste morgenrute med avisene på Bragernes. I tillegg til alle avisene var mopeden hans, en Honda Camino, denne natten lastet med spraybokser. Han hadde planlagt det nøye. Han brukte ikke noe særlig mer enn en time på jobben.

Disse fire bokstavene, ‘Cole’, i gult, rødt og oransje, hadde i sommer 35-årsjubileum. De har stått der på veggen siden 1984. Norges kanskje aller eldste, eksisterende graffiti-verk danner kulisse for myke og harde trafikanter i Engene hver eneste dag.

Det er september 2019. En 52 år gammel mann står på en parkeringsplass i Drammen og ser på sin egen signatur. Han smiler halvt stolt, halvt flaut. Bedriftslederen og familiefaren, nå bosatt Røyken, var en gang en av Drammens og Norges første hiphopere. Tormod Walberg er ‘Cole’.

«Jeg var ikke noen stor kunstner…», konstaterer han.

Selv om han ler litt av de tekniske ferdighetene sine i dag, var han rimelig fornøyd den gang. Både med verket og plasseringen.

«Jeg var ekstremt stolt», sier han.

«Det er morsomt at den har stått så lenge. Det må være den eneste veggen så sentralt i Drammen det ikke har skjedd noe med, som ikke har vært malt en gang, siden 1984», sier Walberg. De gamle gutta har pratet om det. Det føles nesten som om det har vært skjebnebestemt. ‘Cole’ skulle få stå.

Antakelig er det bare en graffiti-piece på en vegg på Lindeberg i Oslo som kan konkurrere om å være eldre. Og den konkurransen er hard. Og pågående. Etter en lang runde i graffiti-kretser, i gamle minnebøker og i diskusjonstrådene på alskens Facebook-grupper, kan jeg foreløpig konkludere med at Drammen slår Lindeberg med noen få uker. Tormod Walberg og kompisene var tidlig ute.

Det er bare et fåtall mennesker i Drammen som i dag har kunnskap til å verdsette ‘Cole’. Det vil graffiti-kunstner og drammenser Eric Ness Christiansen gjøre noe med.

Han mener graffiti en del av kulturarven som vi ikke riktig forstår ennå. I en by som har gått fra nulltoleranse til å verdsette og identifisere seg med sin graffiti, mener han bevaring er neste steg:

«Graffiti er en del av vår kulturarv som det er viktig å ta vare på», sier han.

‘Cole’ ble til sommeren 1984. 10. juli det året hadde ‘Beat Street’ premiere på kino i Norge.

«...for tilskuerne var filmen som et grunnfag i hiphop», skrev journalist Øyvind Holen en gang om filmen og tiden.

Det var en gjeng på mellom 10 og 20 unge menn som tok grunnfag i hiphop i Drammen det året. Byens aller første hiphopere hadde en kort og heftig periode midt på 80-tallet da de tok med seg musikken, dansen - og graffitien fra film og ut i bylivet. De møttes på tvers av bydelene og foretok nattlige utsmykningstokt til Galterud skole, Brakerøya stasjon, Strømsø stasjon og andre passende vegger som sto der og ropte på litt dekor. I 1986 var første bølge brått over. Da var gutta russ. Bare musikken tok de med seg videre inn i studietilværelsen. Det eneste synlige minnet etter dem er en falmende ‘piece’ på en unnselig vegg i Engene. ‘Cole’ har stått der, ‘i sol, og vind og regnevær’. Gjennom byfornyelser og kalde vintre. Riktignok er den blitt noe blekere om nebbet de siste årene, men ‘Cole’ har nektet å dø.

Eric Ness Christiansen er en av dem som har gjort at Drammen i 2007 nullet ut nulltoleransen og de siste årene er blitt en stolt graffiti-by. Han mener at ‘Cole’’s skjebne ikke kan overlates til skjebnen lenger. ‘Noen’ må ta ansvar før det er for sent.

Det at ‘Cole’ teknisk sett ikke er noe mesterstykke, og at Tormod Walberg selv ikke er stolt av håndverket sitt, feier han glatt bort.

«Det er ikke den kuleste graffitien i historien. Men det er ikke et argument!

Det blir det samme som å si at de eldste helleristningene i Norge ikke er så mye å ta vare på heller», sier Eric med et smil.

Han følger med på veggen i Engene nesten hver eneste dag. Han fikk hjertet i halsen en dag da det plutselig sto en gravemaskin der. Det viste seg at det bare skulle legges asfalt på parkeringsplassen. Christiansen mener Drammen har en sjanse til å sette en standard. Han kjenner ikke til at graffiti er blitt vernet før:

«Vi kan sende et signal til resten av verden om at vi verdsetter historien», sier han.

Han har pratet om ‘Cole’ i flere år, til alle som har villet høre. Byråkrater og politikere. Han forteller at han har nevnt det for ordføreren også. Til nå har responsen uteblitt. Og for hver dag som går blekner ‘Cole’.

«Den kommer ikke til å få noe verdig liv i Engene. Det sier seg selv. Det kuleste Drammen kommune kunne gjort, var å ta den ned og sette den opp på nytt et annet sted i det offentlige rom», sier Christiansen.

Tone Ulltveit-Moe er påtroppende virksomhetsleder for arena, kultur, idrett og friluftsliv i nye Drammen kommune. Hun synes Eric Ness Christiansen og ‘Cole’ reiser en interessant problemstilling. Hun mener at ‘Cole’ kan regnes som et fortidsminne fra nær historie og at et mulig vern kan begrunnes med at graffitien er en del av kulturarven. Hun forteller at spørsmålet om bevaring av graffitiverk aldri har vært reist tidligere. Drammen kommune har altså ingen policy på dette området. Dessuten befinner ‘Cole’ seg på en vegg kommunen ikke eier.

«En eventuell bevaring vil måtte diskuteres politisk, da dette er ganske prinsipielt», skriver kultursjefen i en e-post. Hun vil ta spørsmålet med seg inn i den nye kommunen.

«Kulturbyen Drammen har banet vei for kunstarten tidligere, da nulltoleransen ble opphevet og la til rette for graffitikunst på flere måter. Drammenserne er stolte av all graffitikunsten! Kanskje kan slike spørsmål og avgjørelser danne et nytt kapittel i Drammen», skriver Ulltveit-Moe.

Ståle Sørensen er politiker i Miljøpartiet de Grønne og kommende varaordfører i nye Drammen. I tillegg til å være politiker er han billedkunstner. Han synes det er kjempeinteressant å høre at Engene huser det som ser ut til å være Norges aller eldste graffiti-piece.

«Det er en typisk ting som skulle vært i kulturminneplanen, som er utelatt», sier han. Han vil vurdere å følge opp graffitien i Engene politisk, for eksempel med en utvidelse av den eksisterende kulturminneplanen. Han understreker at graffiti i utgangspunktet er et kunstuttrykk som ikke skal bli stående.

«Men så hender det at noe blir stående, at noe overlever mot alle odds. Og da blir det interessant», sier han.

«Du har materiell kulturarv. Og så har du immateriell kulturarv. Dette faller mellom de to. Det er et tema i seg selv som bør tas opp», sier han. Han ønsker seg en faglig vurdering av ‘Cole’.

En slik faglig vurdering er det ikke lett å få tak i. Men en som gjerne snakker om gatekunst, kulturarv og byrom, og forbindelsen mellom dem, er forsker Laima Nomeikaite:

«Jeg har alltid tid til å snakke om graffiti. Det er mitt favorittemne», sier hun.

Laima Nomeikaite er forsker, samfunnsgeograf og byplanlegger. Hun er ansatt i NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning).

Hun mener at nulltoleransen fortsatt dominerer synet på illegal gatekunst og graffiti. Det gjelder ikke bare i Norge, men verden over. Når det gjelder bevaringen av gatekunst, eksisterer det sosiale ulikheter mellom legal og illegal gatekunst, tagging og veggmalerier. Den formelle kulturminneforvaltningen har ofte fokus på bevaring av legal gatekunst og veggmalerier. Bare av og til når illegal gatekunst opp, da er den ofte utført av en kjendis, som som for eksempel Banksy, eller Dolk i Norge. Andre former for gatekunst eller kunstverk utført av mindre kjente kunstnere blir sjelden tatt i betraktning. Og den generelle oppfatningen fra kunstverdenen er at «gatekunst ikke er skikkelig kunst», sier Nomeikaite.

Bevaring av graffiti er derfor et vanskelig og omdiskutert tema.

«Når det gjelder bevaring, er det ikke et enkelt svar på det», sier Nomeikaite.

Og forklarer.

Et plexi-glass formaliserer gatekunsten. Det vil mange mene er å gjøre urett mot graffitiens uformelle natur. Men det finnes andre måter å tenke bevaring på, forklarer samfunnsgeografen.

Naturlig bevaring, for eksempel. Det vil si at en ‘piece’ blir malt opp igjen eller laget på ny.

Hun nevner et par kjente eksempler i Norge. Et av de mest kjente eksemplene er en såkalt ‘stencil’ på Møhlenpris i Bergen. Stensilgraffiti er utført med en sjablong, gjerne skåret ut i papp, og kan derfor relativt enkelt lages på nytt. Da en ansatt i Bergen kommune malte over en slik ‘stencil’ i 2014, ble mange av naboene på Møhlenpris opprørte og protesterte. De hadde knyttet følelser og identitet til verket. Gjennom de lokale mediene oppfordret naboene kunstneren Argus om å male stensilen på nytt. Det gjorde han. På denne måten ble stensilen bevart.

Et annet, og ganske annerledes eksempel på naturlig bevaring, er taggene ‘Sædfuck’, ‘Bowie’ og ‘Kniv’ ved T-banestasjonen på Bøler, ‘Sædfuck’ er fra 1986. Til tross for flere forsøk på å male over, dukker den alltid opp igjen. Da Bølerbrua skulle rehabiliteres for en tid tilbake, ble et sterkt engasjement vekket for å bevare ‘Sædfuck’.

Det er i møtet mellom mennesker og gatekunst at følelser oppstår og et verk får en verdi. Laima Nomeikaite mener at den formelle, tradisjonelle kulturminneforvaltningen baserer seg på systemer som ikke fanger opp disse møtene. Og derfor ikke alltid egner seg til å avgjøre hva som skal bevares for fremtidige generasjoner.

Laima Nomeikaite forklarer at det er mye mer komplisert å restaurere graffiti eller gatekunst enn klassisk kunst. Det krever en forståelse av håndverket. Og dessuten: Lokal kunnskap.

Hun synes det er spennende å diskutere hva som kan være riktig måte å bevare for eksempel ‘Cole’ på, men understreker at hun ikke har svaret. Svaret mener hun finnes nettopp i Drammen.

«Den lokale konteksten er viktig. Graffiti er komplekst, kunstnerne har praktisk erfaring helt fra barndommen. Hver by har sitt eget miljø, sin egen stil. Graffiti i Bodø er forskjellig fra graffiti i Oslo som igjen er forskjellig fra Bergen.»

Og dermed spiller hun ballen tilbake til Eric Ness Christiansen. Hun er begeistret over Drammen og det Christiansen har fått til. Hun mener han er den rette til å ta tak i dette:

«Eric kjenner miljøet. Han kan gjøre dette», sier hun.

Ballen er tilbake i Drammen og lander altså rett foran føttene til Eric Ness Christiansen. Han ler. Og er forsåvidt positivt innstilt til å bidra. Han mener fortsatt ansvaret bør kjennes hos andre enn ham selv.

«Jeg kan legge til rette. Men jeg skriver ikke søknader.»

Ness Christiansen kommer ikke til å få noen drahjelp fra eieren av veggen.

Ole Andreas Fevang, daglig leder i Fevang, eier mange eiendommer i Drammen. Også den veggen 'Cole' står på. Det er helt nytt for ham at det er en gammel graffiti på den veggen. Han mener prinsipielt at det å ta seg til rette på annen manns eiendom er en uting. Han forteller at selskapet hans har brukt mange tusen på å fjerne «griserier».

«Tagging og graffiti er to sider av samme sak for meg. Jeg har ikke lagt merke til den», sier han.

Fevang mener graffitien i Engene står på en dårlig Leca-vegg.

«Om noen ønsker avfotografere den eller få den plassert et sted, så må de gjerne gjøre det. At noen ønsker å bevare noe sånt noe, det er spesielt», sier Fevang.

Eric Ness Christiansen kunne ikke vært mer uenig. Han mener ‘Cole’ antakelig må tas ned fra veggen. Det er den eneste måten han tror den kan overleve på. Han ser for seg ‘Cole’ i en rundkjøring i Drammen. Eller midt på Torget. … eller midt i skauen innenfor Spiralen.

Drammen kommune må ville noe med ‘Cole’, mener han:

«Hvis Drammen gjør det, gjør vi noe kult for hele Norge. Da markerer Drammen seg som en skikkelig graffiti-kommune», sier Eric Ness Christiansen.

Tormod Walberg smiler nesten beskjemmet over at hans lille nattarbeid fra 1984 blir tillagt en sånn verdi. Han la bort sprayboksene for godt i 1985, men hiphopen lever fortsatt inni ham et sted. Buskerudmesteren i Electric Boogie og nattarbeideren fra åttitallet følger interessert med på dagens hiphopere. Både dansen og graffiti-kunsten. Han er full av beundring for teknikken.

«Det er på et helt annet nivå enn det vi drev med», sier han.

Han fulgte også godt med på debatten i den lange perioden med nulltoleranse mot graffiti og tagging i Drammen. Det gleder ham at graffitien er blitt verdsatt og har fått en større rolle i bybildet.

«Jeg er stolt av at Drammen har tillatt dette her», sier han.

***

10 dager etter at denne artikkelen ble publisert ble veggen 'Cole' sto på malt over. Du kan lese min kommentar om akkurat det her.