Det er så mangt man kan velge å gjøre de 63 000 timene et gjennomsnittsmenneske er på jobb i løpet av et liv. Man kan for eksempel velge å bruke dem på å snekre, gå på ski eller reparere biler. Man kan bruke dem på å skrive, lede et program på tv eller styre et fly. Man kan passe på barn, produsere mat eller gjøre syke dyr friske. Man kan dyrke korn, selge boliger eller forsøke å forutse aksjekursen. Elisabeth Hagen valgte ikke noe av dette. Hun valgte å fylle dagene sine med barnebortføring, menneskehandel, tvangsekteskap, arveoppgjør og vold. Blant annet.

Det var en augustlørdag i fjor at den 22 år gamle bærumsgutten Philip Manshaus tok seg inn i en moské i Bærum med våpen. Samme kveld ble hans 17 år gamle stesøster funnet død. Nå er Manshaus siktet for drapet på stesøsteren og for å ha begått en terrorhandling. Rettssaken skal behandles i Asker og Bærum tingrett i mai. Der vil også Elisabeth Hagen befinne seg. Hun er bistandsadvokaten til stesøsterens mor.

Det er ganske nøyaktig 30 år siden hun startet. Den gangen var de tre kvinnelige advokater på kontoret i Drammen. Etter at de to andre pensjonerte seg, er det bare Elisabeth igjen. Brorparten av disse tre tiårene har hun tilbragt i en rettssal. Som bistandsadvokat har det vært hennes jobb å ivareta offeret i en rettssak, som regel i saker som omhandler voldtekt, overgrep, barnevern eller tvangsekteskap. Sånne ting «som ikke skjer deg», med andre ord. I tillegg er det gjerne bistandsadvokaten som krever erstatning og som er offerets stemme i media.

Det er ikke de lyseste sidene av livet hun fyller dagene med. Elisabeth Hagen har hjulpet ofre for 22. juli, hun bisto offeret i den såkalte «Hemsedal-saken», og i mai skal hun altså bistå offeret i nok en rettssak med stor medieinteresse, når saken mot Philip Manshaus kommer opp i Asker og Bærum tingrett.

Håret i suppa

En gang følte hun seg som håret i suppa. Nå holder de lange hårstråene seg unna rekesmørbrødet hun har på tallerkenen foran seg. På kafeen i Drammen, et meglersteinkast unna det sentrumsnære huset hun bor i, det hun deler med den 14 år gamle katten Buddy, forteller hun ærlig om oppstarten som bistandsadvokat. Da Elisabeth trådte inn i yrket i 1989 var ordningen med bistandsadvokat bare åtte år gammel. Med tanke på at rettsvesenet er en tradisjonstung institusjon, med røtter helt tilbake til 1200-tallet da Magnus Lagabøte innførte de første landsdekkende lovene i Norge, er det kanskje ikke så rart at domstolene brukte litt tid å venne seg til disse nye folka som plutselig var tilstede under rettssakene. Men å være et hår i suppa er ikke det eneste hinderet bistandsadvokat Elisabeth Hagen skulle møte på sin vei. Hun er jo kvinne også.

Hun er født her i Drammen. Men Elisabeth var ikke mer enn seks måneder gammel da familien flyttet fra byen. Hun vokste opp i Kristiansund. Og i Drøbak. Og i Drammen. Og i Hardanger. Faren til Elisabeth var jurist og fikk stadig nye jobber, både som sorenskriver og som politiadvokat. Hver gang han takket ja til ny jobb medførte det store konsekvenser for familien, som med ujevne mellomrom måtte si farvel til venner, skole og lokalmiljø.

«Den første flyttingen jeg husker, er da vi flyttet fra Kristiansund til Drøbak. På skolen i Kristiansund var vi oppdelt i jente- og gutteklasser, men i Drøbak var det blandet. Det var selvsagt spennende. Også er Drøbak en veldig, veldig hyggelig by.»

I barneårene var Elisabeth av den tilpasningsdyktige typen. Det tok henne én uke å slå over fra nordmøre-dialekt til østlandsk. Men etter bare ett år i «sørlandsbyen» ved Oslofjorden, fikk faren ny jobb i tingretten i Drammen. Da var ikke flyttingen like positivt ladet.

«Nei, da hadde jeg nok gitt opp det med å få venner. Jeg hadde gode venner både i Kristiansund og i Drøbak, men nå så jeg ikke lenger noe poeng i å bygge relasjoner. De kom jo til å forsvinne uansett.»

Familien Hagen bodde først i en leilighet på Fjell, og Elisabeth begynte på barneskolen på Åssiden. Den fortsatte hun på etter at familien flyttet til enebolig på Bragernes.

«Jeg tror ikke skolemiljøet var så godt. Så de årene i Drammen var ikke særlig stas.»

Fra Drammen til Hardanger

Til tross for helt passelig trivsel i Drammen, jublet ikke Elisabeth for beskjeden hun fikk tre år senere: Familien skulle flytte, igjen. Denne gangen til Hardanger. Fra hovedstadsnære Drammen med flere titusener av innbyggere, til en vestlandsk bygd med noen få hundre mennesker, klemt inn ved en fjellside i en smal, avsidesliggende arm av Hardangerfjorden. Der skulle Elisabeth begynne på ungdomsskolen. Det kunne blitt en humpete start på tenåringsårene. Det kunne blitt kultursjokk, dialektsjokk og bygdesjokk. Men overgangen gikk over all forventning.

«Det var ingen av oss barna som ville det. Og det var kjemperart å komme dit. Det var liksom et helt annet samfunn. Men det ble faktisk en veldig fin tid. Det var annerledes så klart, men jeg ble del av en så veldig fin gjeng.»

Mens ungdomsskoleårene besto av bussing til skolen i Kinsarvik, ble det for langt å dagpendle til videregående i Odda. Løsningen ble å flytte på hybel i industritettstedet helt innerst i fjordarmen, tre mil unna hjemmet. Storebror Ole bodde også i Odda. Og storesøster Randi studerte i Bergen. I helgene dro de som regel hjem til foreldrene og lillebror Arnulf.

«Om vi hadde et tett og nært forhold? Tja, hva skal jeg si. Du snakker med en advokat som har jobbet med mange triste familiesaker, så det er nesten litt vanskelig å vite hva jeg skal sammenlikne med. Men joda, vi ungene var sammensveiset. Vi har alltid vært lojale mot hverandre og hatt mye moro sammen», sier Elisabeth.

Juss, juss og juss...

Hvorfor velger tre av fire søsken det samme yrket i livet? Og attpåtil det samme yrket som faren sin? Mens minstemann Arnulf gikk sin egen vei og ble ingeniør, ble de tre andre Hagen-søsknene alle jurister. Var det under skiturene på Hardangervidda fascinasjonen for rettssystemet ble født? Var det mangelen på fritidsaktiviteter i oppveksten («det var ikke så mye annet å gjøre i Hardanger»)? Var det fraværet av juss-diskusjoner rundt middagsbordet? Det manglende presset fra foreldrene?

Hun begynte på jussen rett etter videregående. Egentlig var hun mest opptatt av å komme seg til Trondheim, derfor søkte hun på arkitekthøyskolen i trønderhovedstaden. Men det var jo ikke arkitekt Elisabeth Hagen skulle bli. Hun ville studere økonomi. Eller juss.

Det ble juss. I Oslo. Det var strafferetten hun falt for.

«Jeg ble ikke ordentlig tent på jussen før vi begynte med prosess (selve gjennomføringen av straffesaker, journ.anm.). Da hadde vi hatt så mange ulike fag, men det var først da vi kom til den juridiske metoden at jeg så de røde linjene.»

Etter hvert peilet hun seg inn på olje- og petroleumsrett. Hun ville jobbe med kontraktsrett. Det er et lite stykke unna det hun endte opp å jobbe med, som bistandsadvokat for mennesker i en vanskelig situasjon.

«Det er jo litt sånn at livet blir til mens man går. Jeg hadde ikke en nøye uttenkt plan da jeg studerte.»

Elisabeth ble uteksaminert fra juridisk fakultet i 1983 og fikk jobb i Miljøverndepartementet. Så fikk hun jobb i politiet i Tromsø. Deretter som dommerfullmektig i Vesterålen. Og så som politifullmektig i Oslo. Høres det kjent ut? Hadde Elisabeth arvet både juristinteressen og rastløsheten til sin far?

Hun landet til slutt. I Drammen.

Nå har hun bodd her i over 30 år, omtrent like lenge som hun har virket som bistandsadvokat. Men hun er ikke lenger håret i suppa.

 «I starten var vi virkelig det, hår i suppa. Vi var den som dommeren ikke presenterte. Og det var omtrent bare damer som var bistandsadvokater, så du kan jo tenke deg. Nei, det var helt jævlig.»

Glemmer aldri den første saken

Hvordan hun ble bistandsadvokat? Hun ble spurt. En eks-kollega «skulle i lagmannsretten til uka og hadde behov for en bistandsadvokat». Kunne Elisabeth stille?

Det kunne hun. Den første saken klarer hun ikke å glemme.

«Det var ei ung jente som hadde blitt seksuelt misbrukt av fosterfaren sin. Fostermoren jobbet i barnevernet. Alle hadde egentlig sett hva som foregikk. Eller de burde ha sett det. Det var helt...»

Elisabeth blir stille igjen, som hun så ofte blir. Men denne gang er stillheten annerledes. Hun leter ikke etter ord, hun ser mer ut til å fordøye jævelskapen.

Det ble seier på første forsøk. Fosterfaren ble dømt og fosterdatteren fikk erstatning.

«Første gangen jeg møtte henne var det som å se karikaturen av et skadet barn, både i kropp og holdning. Hun var så skadet. Heldigvis fikk hun et godt beredskapshjem. Jeg møtte henne mange år senere også. Da hadde hun fått barn, hadde investert i bolig og klarte seg godt. Det var veldig fint å se.»

Siden den gang har det blitt mange skjebner.

«Jeg husker de fleste klientene mine. Sakene jeg jobber med er som regel noe som berører meg personlig. Dessuten er sakene alltid utrolig viktig for klientene mine, og derfor gjør de selvsagt også inntrykk på meg. Jeg får også veldig ofte sansen for klientene mine.»

Hun stopper opp litt, før hun presiserer at forholdet kun er profesjonelt:

«Det er ikke sånn at jeg får et personlig forhold til dem, vi blir ikke venner. Jeg gjør en jobb for dem, og er verken deres venn eller psykolog.»

Hun kan virke kald. Folk som kjenner henne sier at det er motsatt. Elisabeth bryr seg veldig om andre, også klientene sine, sier de. Hun er en advokat med hjertet på rett sted.

Men hun finner seg ikke i å bli herset med. Elisabeth er en dame som sier ifra, sies det.

Tøffheten må ha kommet godt med, for Elisabeth Hagen har ikke valgt minste motstands vei i livet. Hun har for eksempel alltid jobbet i mannsdominerte yrker. Det har hendt at hun kunne ønske at hun var 1.80 høy, med mørkt hår, svarte hornbriller og bart.

I stedet er Elisabeth 1.64 høy og spinkelt bygget. Men ordbruken, den er høy og mørk. Den fikk hun bruk for da hun jobbet som servitør på en brun bule i byen. Hun trengte å finansiere studiene, men tok ikke fem øre for å hive ut folk som ikke oppførte seg. Da bar det rett ut. Hvordan hun klarte det?

«Man trenger ikke alltid å bruke fysisk makt, man kan kaste ut folk med munnen også», sier hun.

Menns hersketeknikker har hun fått sin dose av. Hun merket det allerede under studiene.

Det var på slutten av 70-tallet, BH-ene sto i brann, strømpene ble stadig rødere. Loven om selvbestemt abort hadde akkurat trådt i kraft. Landet hadde fortsatt ikke hatt en kvinnelig statsminister. Og det var ennå fire tiår til hæsjtæggen metoo skulle bli født.

«Det var ikke så mange jenter som studerte juss den gangen, vi utgjorde bare en liten prosentandel av kullet. Noen av guttene hadde den holdningen at jenter studerte juss bare for å finne seg en mann. Det var kjempeprovoserende.»

Elisabeth tar en lang pause igjen. Hun vil finne de rette ordene.

«Jeg er vokst opp med at det ikke er noen forskjell på menn og kvinner. Jeg hadde en mamma som jobbet. Og en pappa som ikke la seg på sofaen da han kom hjem fra jobb og forventet å bli servert. Da tror jeg mamma hadde drept ham. Hehe! Han vasket og støvsugde. Og vi barna var to gutter og to jenter. Vi har kanskje ikke blitt behandlet helt likt, men forventningene til oss var like, uavhengig av kjønn.»

«Det hjelper jo ikke dem at jeg sitter og griner.»

Hun opplevde ikke hersketeknikker de årene hun jobbet i politiet, sier hun. Det var da hun begynte i advokatjobben og tilbragte dagene i rettssalen at det noen ganger ble så veldig tydelig at hun var kvinne.

«Det gjelder å gjenkjenne det som skjer, og forsøke å ikke respondere på det. Er det noen som stirrer på puppene dine, så er det viktig å kunne gjenkjenne at det er det som skjer. Etter hvert oppfattet jeg det som tåpelig, men det tok litt tid før jeg klarte det.»

I Drammen ble hun del av et kontor med tre kvinnelige advokater. Der kunne de lufte irritasjonen. Rope den ut.

«Vi hadde mange tunge saker. Når vi kom fra retten og hadde fått beskrivelser av de verste ting, var det viktig å kunne plukke det fra hverandre og få det ut av kroppen. Det er viktig å sette ord på det og få det ut av sitt eget hode. Alle vi tre hadde nok stor nytte av sånne utblåsninger.»

Noen ganger taklet de all tristessen med latter.

«Vi utviklet etter hvert en ganske bisarr form for humor. Jeg tror det er viktig å ha humor på ting, særlig når virkeligheten kan være så tragisk.»

Men hun er nøye med å holde sine egne følelser unna rettssalen, sier hun. Hennes tårer hjelper ikke klienten:

«Det hjelper jo ikke dem at jeg sitter og griner. Jeg tar det selvfølgelig innover meg, men jeg eier ikke deres problem. Det er ikke min skjebne.»

Hun var 31 år da hun ble mamma. Datteren Kaia kom det andre året hun drev advokatpraksis i Drammen. Elisabeth var relativt ung og nyetablert, og det var ikke rom for mammapermisjon.

«De økonomiske ordningene var noe helt annet den gangen, og de var enda dårligere for selvstendig næringsdrivende. Jeg opplevde det ikke som mulig å ta permisjon», forklarer hun.

Hun jobbet fullt. Hadde med Kaia på kontoret, men fikk også mye hjelp av besteforeldre til barnepass. Det første klientmøtet hadde hun to dager etter fødselen – på sykehuset. Det skammer hun seg over i dag, sier hun. Men angrer hun?

«Det synes jeg er et dårlig spørsmål. Det å angre på noe er en helt bortkastet følelse. Om jeg ville ha gjort det annerledes? Ja, kanskje.»

Å bli mor var hyggeligere enn hun trodde, forteller hun. Det overrasket henne. Nå er datteren voksen – og gjett hva hun jobber med! Kaia er selvsagt advokat. Kanskje lærte hun tidlig å argumentere for sin sak. Når store deler av hverdagen til moren din består av å støtte kvinner som har blitt misbrukt av menn, kan det jo hende at det hun var litt ekstra bekymret for tenåringsdatteren sin?

«Hva har Kaia sagt om det?»

Elisabeth er nysgjerrig på det, på datterens opplevelse av henne. Hun kan ta det helt med ro. Kaia beretter om en mor som var helt gjennomsnittlig streng. Det fantes noen jungellover, som «hvis du først skal drikke, drikk øl», «kom alltid hjem» og «la aldri en venninne være alene». En viss skepsis tar man selvsagt med seg fra rettssalen. Også har man jo vært ung selv en gang. Elisabeth husker det godt:

«Jeg fikk mye frihet, og jeg ga egentlig blaffen i innetider. Jeg var på dans før jeg ble konfirmert, ble kastet ut, men klatret inn igjen. Det gikk bra, men så var det også andre tider. Og et annet sted.»

«...så veldig urettferdig»

Livet er roligere nå. Hun jobber fortsatt mye, det har hun alltid gjort. Men det blir også tid til fisketurer i drammensmarka. Helst fisketurer der hun ikke får fisk.

«Jeg elsker å bare sitte der og kope. Kanskje med en pils. Uten telefon.»

Hun elsker også å sette seg inn i sin knallrøde Audi og kjøre opp til hytta på Nordmøre, i nærheten av der hun tråkket sine barndomssko. Men aller mest fritid bruker hun på de to barnebarna, Kaias to gutter. Hun er av den ivrige mormor-typen, hun er innom datteren, svigersønnen og de to guttene deres tre-fire ganger i uken. Det er en velkommen avveksling fra de triste familiesakene i rettssalen.

«Å være sammen med dem gjør meg tankefull. De to små gutta er vant til foreldre som gir hverandre en klem og et kyss. Og som viser barna sine at de er genuint glad i dem. Det er den basisen de får. Jeg vil anta at foreldrene deres krangler iblant, men når man sammenlikner det med barn som er vant til å se at far slår mor eller at mor slår far... eller som blir slått selv... Det er ikke urettferdig for mine to barnebarn, men så veldig urettferdig for de barna som blir utsatt for det.»

Den har alltid vært med henne, urettferdigheten. Hun har aldri funnet seg i ting, sier hun. Aldri godtatt urettferdighet. Kanskje var det ikke helt tilfeldig at det ikke ble petroleumsrett Elisabeth Hagen skulle vie sine 63 000 arbeidstimer til. Kanskje var det naturlig at det heller ble en annen rett. At det ble kampen mot urett.

Kilder: Dagbladet, Aftenposten, Store Norske Leksikon, Norges Lover.