Vi er hjemme fra ferie. Facebook-feeden er full. Folk har vært i Barcelona og «elsket den byen». De har vært i Berlin, «utrolig kul by». De har vært i franske småbyer, «fortauskafeer overalt <3». Og de har selvsagt vært i København, «blir aldri lei av Køben». Noen har til og med vært i Drammen, «blitt skikkelig fint der».

Det HAR blitt fint i Drammen. Men ikke fint nok, mener Siri Høye. Før du rekker å tenke at hun er en surmaget elitist, en jålete arkitekt som jobber på et hipt hovedstadskontor, en kultursnobb som har bodd i Oslo i mange år, så skal du vite dette: Siri er drammenser. Født, oppvokst og tilbakeflyttet. Hun er ekte vare.

Og hun elsker Drammen. Men, nå som hun har flyttet tilbake – etter 20 år som eksildrammenser, blir hun stadig opprørt over det hun ser i Norges femte største by. Alle utmerkelser for forbilledlig byutvikling og alle byggeskikkpriser til tross, Siri Høye mener Drammen fortjener bedre. Drammenserne fortjener bedre.

Det er en av de lovende, krystallklare junidagene. Blåblå himmel, irrgrønt gress og varm asfalt, en sånn sommerdag man drømmer om i januar. Om få timer skal landets kontorlokaler tømmes, bagasjerommene fylles opp med badetøy og ferieforventninger. Trafikken på E18 sørover har allerede begynt å tilta. Hele nasjonen er på vei inn i fire ukers sommerkoma, men Siri Høye har ikke lagt inn feriesvar på mailen, ikke ennå. Denne fredagen har hun hjemmekontor, vanligvis pendler hun til jobben i arkitektfirmaet MAD i Nydalen fire dager i uka, har hjemmekontor én. I morgen kveld skal hun og samboer, stockholmeren Felix Nyberg, ha en stor vennefest, en «ferdig-med-oppussing-fest». Innflyttingsfesten hadde de for tre år siden, den ble heidundranes. Da inviterte de rubbel og bit, også venner med adresse i Oslo. Til morgendagens fest er ikke hovedstadsbeboere invitert. De skal få slippe å ta buss for tog for å komme seg på fest i Drammen. De uinviterte vil gå glipp av minst én ting: Når Siri er engasjert i noe, hender det at hun snakker mye om det. Mye og lenge. Hva hun er mest engasjert i nå for tiden? Byen vår, Drammen.

Det begynte bra. Eller, kanskje det begynte dårlig. Da Siri fra Drammen og Felix fra Stockholm møttes en augustdag i 2002, var det lite som tilsa at de 14 år senere skulle bosette seg i Drammen.

Felix Nyberg (38), stockholmer og arkitektstudent, var ikke en drammenspositiv type. Ikke da han og Siri studerte arkitektur i Århus, ikke da de bodde i Oslo, ikke da de besøkte hennes familie i Drammen. «Jag var väldigt negativ», sier han. «Men etter hvert var det så mange av Siris venner som flyttet hjem, til Drammen. Og de skrøt sånn av det. For dem var Drammen den store metropolen, etter Los Angeles og Tokyo.»

Det overbeviste ikke Felix. «Vi skal bli boende i Oslo», tenkte han. Og Siri tenkte det samme.

De kuppet huset før visning. Med marka-turskilt rett utenfor hagegjerdet (sju kilometer til Tverken og knappe fire til Landfallhytta), med utsikt til «fantastiske landskapskvaliteter», som Siri kaller det, og med det mener hun Drammensfjorden i øst, åsene på Strømsø-siden i sør og fjellene «bak Kongsberg» i vest, og med gangavstand til sentrum, har familien Høye/Nyberg, bestående av Siri, Felix, Frank (8) og John (5), funnet sitt drammensparadis i Bragernesåsen.

Paradis kan høres ut som en overdrivelse, men det er ganske nær sannheten. Hva som fikk dem til å ombestemme seg? For Felix var det en joggetur. «For meg hadde Drammen vært huset til Siris foreldre på Gulskogen. Men nå så jeg en annen side av byen. Fine, gamle hus, hyggelige nabolag, utsikt og dagslys, en historisk tyngde.» For Siri var dette gammelt nytt. Hun hadde jo trasket gjennom disse nabolagene i hele oppveksten. Hun kjente til byens kvaliteter, men likevel hadde hun ikke sett for seg å flytte tilbake. Det var først da Felix var på gli’, at hun begynte å tenke tanken. Hvorfor ikke flytte til Drammen? De hadde uansett vært på Drammensbadet nesten hver helg denne vinteren, det hadde regnet så mye. Dessuten savnet de nærheten til marka, å ha årstidene tett innpå seg. De savnet plass, lys, utsikt. Og var ikke den sosiale sammensetningen i nabolaget deres på Oslos vestkant litt i overkant homogen?

Av de to voksne menneskene som nå bor i Villa Christoffersen, et hvitt funkishus fra 1936 beliggende skrått bak sykehuset, er det drammenseren – og ikke stockholmeren, som er mest kritisk til byen de bor i. To og et halvt år etter at de meldte flytting til Drammen, sto Siris første debattinnlegg på trykk i Drammens Tidende. Kort fortalt: Hun irriterte seg over alle de nye leilighetsbyggene i byen, de såkalte grå kolossene – i stor grad bygget for «det grå gullet», pensjonistene. Siri savner lave hus. Boliger som barnefamilier kan bo i, rekkehus og tomannsboliger. I innlegget gikk hun hardt ut mot kommunens behandling av byggesaker, og hun etterlyste høyere krav til kvalitet når nye boliger skal bygges. I februar i år stilte hun følgende ledende spørsmål i Dagsavisen Fremtiden:

«Hva slags Drammen ser vi vokse frem rundt oss? Er vi fornøyde, og ser en blomstrende og gjennomtenkt utvikling? Eller har vi en kortsiktig, profittorientert utvikling, drevet av utbyggere og eiendomsinvestorer?»

Du kan jo tenke deg hva Siri Høye mener er svaret.

Men først vil hun snakke om hvorfor dette er så viktig for henne, og da starter hun med en hyllest til sin egen hjemby. Legg merke til at ordene «unik» og «fantastisk» brukes flere ganger.

«Drammen er en helt unik by, og jeg elsker den. Drammen har så mange kvaliteter, den har en rik historie, fantastiske bygningsmiljøer, et helt unikt landskap og en fantastisk beliggenhet. Vi har alt som skal til for å bli Norges aller beste by å bo i. Og det er ingenting som gleder meg mer enn det.», sier Siri.

Hun tar et godt grep rundt kaffekoppen, men rekker ikke å drikke av den. Hun har mer drammenskjærlighet på hjertet:

«Før ble man alltid møtt med den om at det er «bedre med en dram i timen». Byen har lenge hatt det underdog-stempelet, og man må liksom alltid ha en diskusjon når man sier at man er fra Drammen. Men de ti siste årene har folk snakket om hvor fin byen har blitt, uansett om de har vært her eller ikke. Omdømmeendringen har vært helt fantastisk, og den er også godt begrunnet. Det har blitt gjort noen endringer som er veldig riktige. Drammen er en ordentlig by. Den har et relativt oppegående sentrum, den har kulturtilbud, og den har rekreasjonsområder i umiddelbar nærhet. Som småbarnsmor har jeg glede av å flytte tilbake til en by som har attraktive møteplasser i sentrum, og som funker for alle aldre. Aktivitetsparken startet jo med et lekeområde for de minste barna, fortsatte med en betongpark for sparkesykler og skateboard, og nå er det også en sansehage for eldre der, med boulebane og sitteplasser. Det er helt forbilledlig.».

Siris entusiasme stopper ikke der. Hver morgen sykler hun over Ypsilon bro, på vei til togstasjonen for å ta skinnegående transport inn til jobben i Oslo. Hun jubler inni seg når hun sykler over Ypsilon, sier hun. Hver dag. Union brygge er hun også positiv til. «De har klart å lage en blanding av nytt og gammelt som fungerer veldig bra.»

Rensingen av elva og gangveinettet rundt den, hører også til plussidene.

Men, det kommer jo et men.

«Som forelder sier du ikke til barnet ditt at det skal gå ut og ligge med den første de møter på byen. Og det samme kan vi si om måten vi bygger på i byen vår. Vi må begynne å stille krav til det som skal bygges her. Det handler om verdighet.»

Siri Høye virker litt beskjemmet over å si det hun akkurat sa, over å være så frittalende. Hun presiserer at det er en spøk. Samtidig er ikke alvoret langt unna. For hva er det som gjør henne så opprørt? Har ikke Drammen blitt en fin by? Joda. Det er ikke byrommene, det er bygningene, det er noe galt med.

«Når jeg går gjennom byen og møtes av ting som dette, blir jeg lei meg.»

Siri har funnet frem en plastmappe med bilder. Hun legger dem utover den dusgrønne duken på stuebordet, ved siden av skålene med jordbær og moreller, vannkaraffelen og kaffekannen. Alle bildene viser bygninger i Drammen, hun kan se flere av dem dersom hun snur på hodet og ser ut av det store panoramavinduet i stua. Bildene viser det Høye kaller «døde førsteetasjer», og med det mener hun innkjøringer til parkeringsanlegg, leiligheter med nedtrukne persienner, fasader med dårlig og billig materialbruk, trange gårdsrom og innglassede, nordvendte balkonger – gjerne rett ved trafikkerte veier.

Det er ikke et spesifikt bygg hun kritiserer, påpeker hun. Det er mangelen på kvalitet i altfor mange nye bygg i Drammen hun er bekymret for.

«Samtidig som vi har fått til mye bra i Drammen, eksisterer det en ukultur i måten det bygges på her. Måten vi lager nybygg på. Jeg mener at alt som bygges i en by, bør bidra med noe. Når du river noe gammelt og bygger noe nytt, skal det nye tilføre byen noe. Og når det ikke gjør det, er det veldig alvorlig. Det preger både byen og innbyggerne på en negativ måte. Og vi må leve med konsekvensene i mange generasjoner.»

Drammen kunne gjerne gjort seg litt mer kostbar, mener Høye. Ikke solgt seg så billig. Selv om Drammen har vært et mobbeoffer i mange år, og nå endelig blitt populær, burde ikke byen si ja til alle tilbud som kommer.

«Det er et fenomen man gjerne ser på små steder. En kommune er nødt til å holde hjulene i gang og man er nødt til å tiltrekke seg utbyggere og arbeidsplasser. Det at det bygges er i seg selv positivt for en by. Men jeg tror at problemet i Drammen er at politikerne er redde for at det ikke skal skje nok. Derfor mener jeg at de i for høy grad sier ja til utbygging, uten å stille krav til kvalitet.»

«Men Drammen har jo hatt behov for mange nye boliger?»

«Ja, men nesten alt som har blitt bygget har henvendt seg til folk i aldersgruppen 60 pluss. Drammen ønsker seg flere barnefamilier i sentrum, men da må vi også bygge for dem. Man må ikke ha hus bare fordi man har barn, men man har kanskje lyst til å bo i leilighet med et stort og flott gårdsrom, eller i et rekkehus. Dette er mindre lønnsomt for utbyggerne, men jeg mener vi må satse på kvalitet og ikke bare kvantitet.»

Hun trekker pusten og fortsetter:

«Det er så mange nybygg i Drammen som ikke tilfører byen noe. Her tenker jeg på grunnleggende prinsipper vi arkitekter jobber etter. Når vi tegner nye bygg, tenker vi alltid på hvordan bygget skal forholde seg til omgivelsene. Hvordan kan bygget forsterke de kvalitetene stedet allerede har, og hva nytt kan det tilføre? Vi tenker også alltid både på menneskene som skal bo der og de som skal bevege seg i området rundt bygget. Vi legger omsorg i utformingen av fasaden, vi velger bærekraftige materialer med lang holdbarhet, og vi gjør bygget godt å se på og godt å være rundt. Når jeg ser at bygninger mangler de tingene, blir jeg veldig trist, for jeg vet at det ikke trenger å være sånn.»

«Forslagene dine høres kostbare ut. Folk må jo ha råd til å kjøpe boligene?»

«Ja, det må de. Og utbyggerne må ha råd til å gjennomføre prosjektene. Men jeg mener at det må være mulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Når man bygger attraktive kvalitetsboliger, fører det ofte til prisstigning i hele området. Det er ikke en motsetning mellom det å tjene penger og det å bygge en god by.»

Det er nytt for henne, dette med å heve stemmen offentlig. Men engasjementet ligger i genene. Siri Høye vokste opp med en mor som var høyrepolitiker og satt i teknisk hovedutvalg i Drammen på 1990-tallet.

«Mamma synes det er kjempestas at jeg har begynt å engasjere meg. Hun forteller mange historier fra sin tid i politikken. Hun har også vært mye sint på rivningsiveren i byen.»

Og det er mer i genene. Familien er drammensere i flere generasjoner, med både trelasthandlere og industrieiere i rekkene bakover.

«Bestefaren min vokste opp i Drammen, og jeg husker at han alltid snakket om hvor vakkert det var her. Han mente det var Nord-Europas fineste by. Det har hele tiden vært en del av bevisstheten i vår familie, at Drammen er en vakker by.»

I 1978 kom hun, attpåklatten Siri, åtte år etter storebroren John Kristian og syv år etter mellomsøster Nina. «Vi kommer fra et besteborgerlig hjem, far er lege og mor er fra beste vestkant, vi er trygt på høyresiden», forteller bror John Kristian. Og legger til: «Siri står på venstresiden ideologisk». Litt senere skal han si «jeg er utrolig glad i henne, da Siri var tre år var vi på tur med danskebåten, og da var jeg så redd for at hun skulle falle over bord, at jeg festet en bjelle på henne for at jeg skulle høre hvor hun var».

Søsknene Høye vokste opp i en villa på Gulskogen. Moren deres ønsket seg alltid bort, hun ville flytte til solsiden. Faren deres mente de måtte lære seg å trives der de var. Men på Gulskogen handlet det aller meste om idrett, og det var ikke førstevalget for verken John, Nina eller Siri, som senere ble henholdsvis lege, kunsthistoriker og arkitekt. De spilte fiolin, de spilte piano og de gikk i speideren.

«Jeg følte meg litt annerledes enn de andre i klassen. Oppveksten var fin, jeg lekte med barna i gata og følte meg trygg, men jeg savnet kanskje en sosial tilhørighet», forteller Siri.

Redningen kom da ungdomsskolen begynte og hun fikk gå i klasse med Danvik-elevene. Der fant hun Erle.

«Jeg husker at jeg ble veldig imponert, for hun kunne gå ut i spagaten på toppet av et dukkehus vi lekte i. Vi begynte å sende lapper til hverandre i timen, og da var det gjort. Hun er en av mine nærmeste venninner i dag.»

De ble medlemmer i Natur og Ungdom. Der fant de Lene. Nesten 30 år senere er de fortsatt et trekløver. På videregående var Café Picasso deres andre hjem, de hadde Dr. Martens-sko, Fjällräven-jakker og skjerf fra Shangri-La. De tok avstand fra alt som var mainstream, de var ivrige konsertgjengere ved Union Scene, de hadde falsk leg for å komme inn, de satte seg ned foran skogsmaskiner for å verne Holtefjell, og de delte ut løpesedler med ønsker om en bilfri by og flere sykkelveier i Drammen. Da videregående var overstått, «kunne vi ikke komme oss fort nok vekk fra Drammen, vi hadde jo visjoner for livene våre».

I dag har alle tre flyttet tilbake. Siri var den siste av dem. Hvem hadde vel trodd at hun fikk med seg stockholmeren til «byen under motorveibrua»?

En sommerdag lå brevet i postkassen. Det var så tungt, hun mistet det ned på foten. Et så tykt brev kunne ikke være et avslag, kunne det vel? Det var ikke det. Siri hadde kommet inn på arkitektskolen i Århus i Danmark.

«Jeg tror det er den dagen i livet mitt jeg har vært aller mest glad. Bortsett fra da jeg fikk barna mine, kanskje.»

Det hadde buttet imot en periode. Hun var blitt 24. Hadde «surret» i Oslo i noen år. Bodd i kollektiv, hatt strøjobber, studert i perioder, tatt realfagene hun manglet fra videregående. Kjent på en intens motvilje mot å skulle bli det alle andre trodde hun ville bli; arkitekt. Som barn elsket hun å gå tur i Drammen og se på husene, som ungdom valgte hun den fineste løypa mellom hjemmet på Gulskogen og Picasso i byen, tenkte på hvor fint det kunne bli. Og hun hadde alltid likt å tegne. Men Siri har aldri likt å gjøre det andre forventer at hun skal gjøre.

«Den perioden var veldig vanskelig for meg. Jeg var også veldig glad i språk, og jeg utforsket ulike sider av meg selv. For meg var det ikke én ting som pekte seg ut. Jeg hadde også en antiautoritær holdning og var ikke overbevist om at jeg skulle ta høyere utdanning.»

Men da hun først hadde bestemt seg, var det ingen tvil. Hun hadde hørt at arkitektskolen i Århus var den beste. Hun var i lykkerus den sommeren hun kom inn. Og da august kom, pakket hun en ryggsekk og en sovepose, dro til Larvik for å ta danskebåten – hun visste ikke at den også gikk fra Oslo. Fremme i Århus hadde hun ikke noe sted å bo, så hun tok inn på et hostel.

Få dager senere møtte hun Felix. Hun syntes stockholmeren var kul og kjekk. Og de snakket så lett sammen. Han syntes hun var verdensvant, kultivert og sprudlende. Og så var det eksotisk at hun var fra en «ukjent» norsk by.

Hvis man skal være helt nøyaktig, og det skal man, kuppet de kanskje ikke funkishuset i Bragernesåsen. Det hadde allerede vært en forhåndsvisning, Siri og Felix var på den andre. Det var kjærlighet ved første blikk, følelser de tydeligvis var alene om å ha.

«Vi ble lei oss da vi hørte hva de andre snakket om på visningen. Det var mye prat om alt som måtte rives ned og bygges om. Mens årsaken til at vi ønsket å kjøpe huset, var nettopp det at så mye av det opprinnelige var bevart.»

Mens Felix jobber med å ta vare på gamle bygg, jobber Siri med å tegne nye. Men interessen for bevaring har de felles. Hun kunne ønske flere tenkte som dem.

«Det handler om å ta vare på bygningsarven vår. Det er mange hus som omtales som gamle og slitte i boligannonsene, som «trenger modernisering», men jeg tror det er mange som gladelig hadde kjøpt dem på grunn av de unike kvalitetene sånne bygg har. Når ting ødelegges og rives er det nok ofte fordi det er en manglende bevissthet rundt verdien av det. Det er synd.»

Blant de bevarte detaljene i Villa Christoffersen er den gamle telefonen på veggen, med det norske riksvåpenet og påskriften «bruk skiven når summetonen høres». En annen «bevart detalj» er merket i stuedøra. Det er fra en militærstøvel som sparket inn døra, og stammer fra tiden da tyskerne okkuperte huset under krigen og det fungerte som bordell og kasino.

Det er roligere tider i Villa Christoffersen nå. Ting er på stell. Den daglige krigen mot klokka, mot tidsklemma, går som regel bra. Både Felix og Siri pendler til Oslo, mormor henter i barnehagen de gangene ting ikke går på skinner. Barna er ikke babyer lenger, Siri rekker en joggetur i marka eller en svømmetur på Drammensbadet, eller et glass vin med venninnene, hun er god på å legge inn sånt. I år meldte hun seg til og med inn i et politisk parti, Miljøpartiet De Grønne, et naturlig valg for en som delte ut løpesedler om færre biler og mer sykkelsti i oppveksten. Ikke mistet hun nattesøvnen av å heve stemmen offentlig, heller.

«Jeg har fått overraskende få negative tilbakemeldinger. Jeg var mentalt forberedt på kjipe kommentarfelt, trakassering nærmest. Det var årsaken til at jeg var skeptisk til å snakke høyt om dette. Jeg har sett at andre får hets, og da blir det fort usaklig. Men jeg tror at så lenge man holder seg på et saklig nivå og har en god grunn til å mene noe, trenger man ikke å være redd for å snakke litt høyt om ting. Det verste som kan skje er at noen er uenig med deg, mens det beste som kan skje er at noe blir endret i positiv retning.»

Til og med utbyggerne har vært positive til en debatt om byggingen i Drammen.

«Ja, overraskende nok er det flere utbyggere som har kontaktet meg og sagt at vi trenger en diskusjon om dette.»

«Hva er galt når selv utbyggerne ønsker kritiske innspill velkommen?»

«Det er et godt spørsmål. Jeg tror de ønsker seg klarere visjoner. Hva ønsker vi med byutviklingen vår? Utbyggerne sier selv at kommunen fokuserer på kvantitative mål, som oppfylling av lydkrav og antall kvadratmetere. Når utbyggerne ønsker å skape noe med bedre kvalitet, savner de noen som kan fange det opp, selv om det kanskje går litt utenfor de målbare normene.

«Du har blitt kritisert for at du ønsker flere regler for utbyggingen i Drammen, men utbyggerne ønsker det motsatte?»

«Jeg tenker at regler ikke er svaret på alt. Man må ha noen rammer å forholde seg til, men jeg tror det er like viktig å ha insentiver. Vi trenger en faglig sterk administrasjon som kan fange opp de gode initiativene, og som kan stimulere utbyggere og arkitekter til å skape noe som går på tvers av normene.»

Hun har spurt kommunen hva de har behov for.

«De sier at de trenger tydeligere signaler fra politikerne. Politikerne sier at de trenger tydeligere faglige råd fra administrasjonen.»

Siri tar formiddagens første kaffeslurk. Hun har tømt ut den første koppen, nå har også den andre rukket å bli kald. Det er så mye som skal sies. Hun kunne bare ønske flere gjorde som henne. Hun lurer på hvorfor hun er alene om å heve stemmen.

«Jeg synes dette er veldig viktig, og det er jeg ikke alene om. Men hvorfor er det ingen andre som snakker om dette?»

Det retoriske spørsmålet får ikke henge lenge i lufta, Siri svarer på det selv:

«Er det ett ønske jeg har for Drammen, så er det at vi skal få til et samtaleklima rundt arkitektur og byutvikling. En samtale som ikke er basert på interessekonflikter, men om hva vi kan få til i denne byen. Det er ikke umulig å bygge gode bygg i en by.»