11.101 personer ser på Rohit Saggi. Det er den første søndagen i september i år. Klokken er åtte. I en enebolig i Sande er ei lita jente lagt. Hun heter Sia Sophie og er 16 måneder. Nøyaktig seks mil unna, på Valle Hovin i Oslo, står pappaen hennes, drammenseren Rohit Saggi. Han står midt ute på kunstgresset, på en bane som måler 105 ganger 68 meter, med 22 menn rundt seg – og litt over 11.000 tilskuere.

Det er runde nummer 20 i den norske eliteserien i fotball. Det er ti runder igjen denne sesongen. Det er Vålerenga mot Rosenborg, Oslo mot Trondheim, Klanen mot Kjernen. I kveld ligger ingen av lagene i toppen av tabellen, men begge kommer til å jobbe beinhardt for å komme dit. Det kan bli en utfordring for han som skal lede dem, dommer Rohit Saggi.

27-åringen har lang erfaring. Det er allerede elleve år siden Saggi dømte sin aller første kamp. En treningskamp, der et av lagene var hans eget. Da hadde 16 år gamle Rohit spilt fotball i ti år. Han hadde blitt en av de beste på banen.

Det var bandyen som ødela. Han spilte det også, som drammensgutter gjerne gjør. Men på bandyen hadde han blitt taklet hardt og fått en skade i hofta.

Rohit ville ikke gi opp fotballen så lett. Han prøvde seg på banen, men med en gang han sparket en ball, fikk han vondt.

Det tok måneder før de fant ut hva skaden var, og at det ikke var noen annen måte å fikse det på enn å vokse. Og mens Rohit vokste, vokste også savnet etter fotballbanen. Men løpe, det kunne han. Da en kompis spurte om han ville dømme en kamp, sa Rohit ja.

11 år senere er det Rohit som skal lede kampen mellom Rosenborg og Vålerenga. Han debuterte som eliteseriedommer som 24-åring. Han har vært «det unge, lovende talentet» helt siden han fikk dømme finalen i Norway Cup i 2010 og Norges Fotballforbund fikk øynene opp for ham.

Siden da har det meste handlet nettopp om hvilket talent Rohit Saggi er, hvor ung han er, hvor langt han har nådd. Hvordan han har jobbet seg opp fra å dømme treningskamper til å bli FIFA-dommer, fra det laveste nivået og opp til eliteserien, divisjon for divisjon, og til slutt helt til toppen, internasjonale kamper. Det har vært klapp på skulderen, heiing fra sidelinja og lave forventninger. Han har jo hele tiden vært så ung.

Dette er Rohits tredje sesong i den norske toppfotballen. Han er blitt 27. Han er ikke lenger en fersking. Han har fått advarsler om hva han har i vente; før eller senere må dommerfeilene komme. Ikke bare mindre feil, som å overse et frispark eller en hands. Han vil også komme til å gjøre store feil. Feil som kan være med og avgjøre kampen.

Rohit ser utover Intility Arena på Valle Hovin. Høstsola lyser opp stadionet. 22 menn er kampklare. Han blåser i fløyta.

Det første røde kortet kommer etter 38 minutter. Men det skulle kommet etter 15.

«En god dommer er en du ikke legger merke til.» Det sa en eliteseriespiller nylig til Eurosport.

Rohit Saggi sitter helt rolig i stolen på møterommet i kontorlokalene til Centric Finance, bemanningsbyrået han er daglig leder for. I tillegg til dommerjobben, som innebærer trening hver dag, jobbing nesten hver helg i sesongen og reising til FIFA-kamper i ukedagene, har han en heltidsjobb som sjef.

Det er bare to dager siden han kom hjem fra Polen, der han dømte en EM-kvalifiseringskamp i U-21. I går kveld var han på foreldremøte i barnehagen. Mer om det senere, faktisk.

Førsteinntrykket av Rohit Saggi er at han er en fyr som har orden på livet sitt. En ordentlig type, en som går med grå V-genser, en som styler håret med voks, en som snakker pent. Og altså en som prøver å unngå oppmerksomhet om jobben han gjør.

Fotball handler jo bare om dommeren når han eller hun har gjort en feil.

Har du lagt merke til Rohit Saggi?

«Når du gjør det bra som dommer, er det ingen som skriver om deg. Så det er jo nesten målet. Hvis ingen skriver om deg, vet du at du har hatt en god dag på jobben.»

Rohit smiler. Den høyre hånda ligger ikke stille på bordet foran ham. Han vifter og gestikulerer, er vant til å kommunisere med kroppen.

Akkurat nå venter han på dommen fra dømmingen i Polen. I hver eneste toppkamp er det en veileder til stede på kampene, en slags sensor som vurderer dommerens innsats. Etter noen dager dumper en rapport med en karakter ned i innboksen. Han er ikke så nervøs denne gangen, han har en god følelse.

«Vi var veldige fornøyde, det var stang inn.»

Vi, sier han. Som dommer har han to store lederoppgaver: Han leder sitt eget team, som består av hoveddommer, to assistentdommere og en 4. dommer. I tillegg skal han altså lede de 22 menneskene som spiller fotball. Og, som den lederen han er, har han allerede nå begynt å snakke om hvordan teamet hans forsøker å lære av alt de gjør. Også det positive.

«Vi må fortsette læringen selv om det går bra. Det er ofte vanskeligere enn når det går dårlig.»

Det er når det går dårlig at man blir gått etter i sømmene. Da undersøker man hva som skjedde, snakker om hva man kunne gjort annerledes. Men når det går bra, er det også viktig å bruke de ekstra minuttene på å fortelle hverandre hvorfor det gikk bra, mener Rohit.

«Og det er ofte en mye tøffere oppgave.»

Men det er jo når det går dårlig at avisoppslagene kommer. Hvem er det som vil ha en sånn jobb?

«Målet er jo ikke at man skal ut og beklage seg for hver runde. Men det er viktig at vi stiller opp og svarer på hvordan vi har vurdert situasjonene.»

Rohit er rolig. Det kan se svart-hvitt ut på tv, sier han. Men i virkeligheten, i en opphetet duell på stadion, fra en dommers synspunkt, med en annen vinkel, med blikket på ballen, uten muligheter til å se tv-bildene, er det annerledes.

«Avgjørelsene skal tas på ett sekund. Man skal oppfatte både en albue og en fot og et kne og ballen på samme tid, gjerne med flere spillere involvert.»

Det krever også mot, presiserer han. Du skal kunne stå for avgjørelsen i ettertid. Forsvare den på tv, foran tusenvis av fans, ofte rasende.

«I resten av Europa er det ikke vanlig at dommeren svarer media. Men i Norge har vi en åpenhetskultur. Det forventes at vi svarer.»

Det er bra, mener Saggi.

«Vi vinner mye på å fortelle hvordan det så ut for oss. Jeg har fått utelukkende positive tilbakemeldinger på at jeg har stilt opp og forklart hvordan jeg har opplevd situasjoner der det har vært uenigheter om dømmingen.»

Rohit fremhever også samholdet mellom dommerne som noe av forklaringen på at han trives i rollen.

«Det er veldig spesielt, for vi er egentlig konkurrenter. Alle dommere kjemper for å få de beste kampene. Alle vil lykkes internasjonalt. Men samtidig vet vi at hvis ikke kollegaen lykkes, lykkes ingen. Dersom en kollega dømmer dårlig en helg, får jeg det vanskeligere neste helg. Vi lever på hverandres prestasjoner.»

Men fansen da, de vil vel aldri bli fornøyde?

«Nei, de kommer aldri til å bli fornøyde. Vi har en utskjelt rolle. Det må vi leve med. Fotball er litt som politikk, alle har forskjellige meninger.»

I oppveksten var det lillebror Rohit og storebror Karan. Og det var mamma Madhu. Hun, bautaen, kom til Drammen fra India i 1987. Lærte seg norsk, fikk seg jobb, fikk en sønn, og så en til. Så ble barnas far og Madhus ektemann rammet av kreft. Så døde han. Lille Rohit var bare to og et halvt år. Han husker ikke pappa.

«Jeg har bilder i hodet. Sikkert av ting jeg tror jeg har opplevd. Men jeg har et veldig nært forhold til ham i dag, likevel.»

Da Rohit var seks år, fikk han en stefar. Men det er pappa som er pappa:

«Jeg har ham med meg hele tida. Hvis noe går bra, tenker jeg på ham. Hvis noe går dårlig, tenker jeg på ham. Det er rart egentlig, fordi det på en måte er fiktivt. Samtidig som det ikke er det.»

Det ble krevende for hun som var igjen. Mamma Madhu hadde to jobber og to små gutter å følge opp.

«Hun var en bauta. Det var mye armer og bein med oss, men hun har tatt støyten og stått i det.»

Rohit og Karan var aldri i tvil om hva som var forventet av dem.

«Jeg kommer jo fra en indisk familie, og da er skole gjerne det viktigste. Det er nummer én. Verken idrett eller kjærester skulle forstyrre skolearbeidet.»

For storebror Karan passet det. Han var den skoleflinke, pliktoppfyllende og fornuftige. Studerte på NTNU og ble ingeniør. For Rohit var veien litt mer svingete.

«Jeg trivdes ikke veldig godt på skolebenken. Det må jeg innrømme.»

Han var en typisk fotballgutt. Moren var ikke en typisk fotballmamma. Men det var en selvfølge at sønnene skulle få spille fotball. De bodde jo i Drammen, en fotballby. Så lenge de hadde gjort leksene sine. Og så lenge de ikke skulket trening.

Det siste var det ingen fare med. Rohit levde for ballen.

Han hadde vært en av de beste på banen i ti år. Så kom skaden i hofta. Deretter kom dommeroppdragene. Da Rohit hadde vokst av seg hofteskaden, måtte han ta et valg. Skulle han bli fotballspiller igjen, eller skulle han satse på dømmingen?

«Jeg hadde vært en av de beste gutta på laget. Nå følte jeg at de andre hadde fortsatt å utvikle seg, mens jeg ikke ville vært blant de beste lenger. Da ble det veldig lett å gi seg.»

Han angrer litt, innrømmer han. Det hadde vært gøy å se hvor god han kunne blitt.

Det finnes dem som synes avgjørelsen var klok. En kald novemberdag samme år, i 2008, dukket Rolf Mauritzson opp. På kunstgresset på Gulskogen så kretsutvikleren i Buskerud noe han aldri vil glemme. Den unge dommeren på banen overså en offside, men det var ikke det som fikk Mauritzson til å stoppe opp. Han hadde aldri sett et større dommertalent, og det er en beskrivelse han fortsatt står fast ved.

Siden den novemberdagen har den godt voksne mannen vært Rohits mentor og en av hans beste venner.

«Og siden da har pila bare pekt én vei.»

Hånda til Rohit er med på å understreke det han sier. Den går oppover.

«Satsing, satsing, satsing.»

Da var ikke mamma like lett å imponere. Hun lot seg for eksempel ikke overbevise da mattelæreren til Rohit ringte og forklarte at sønnen hennes hadde femmere og seksere i alle samfunnsfag, men at realfagene kanskje ikke var hans sterkeste side?

Det var ikke snakk om å droppe realfag. Resultatet var en toer i fysikk.

Det ble en bachelor i HR på Markedshøyskolen.

«Heldigvis har jeg en bror, og en sterk vilje på at jeg har andre mål i livet», er Rohits korte kommentar.

Det var mye de to, Rohit og Karan. Særlig når det gjaldt fotballen.

«Mamma har aldri vært interessert i fotball. Hun har gjort vanvittig mye for oss. Det forstår man når man blir voksen. Men som barn forstår man ikke alltid at mamma ikke har tid til å være med på fotballkamp.»

Han bærer ikke nag i dag, sier han. Det var sånn livet ble. Nå ser han heller frem til den dagen hun står på sidelinja, for hun har fortsatt ikke sett ham dømme live. Da han debuterte i eliteserien for tre år siden, kom hele storfamilien for å se på, som en overraskelse til Rohit. Mamma Madhu skulle også, men måtte hastereise til India for å pleie sin syke mor.

«Jeg tenker at den dagen, og nå er jeg så breial at jeg sier ‘den dagen’. Nei, kanskje jeg skal ta med ‘eventuelt’?»

Rohit gjør det. Han modererer seg.

«Den dagen jeg eventuelt dømmer en cupfinale, så vil jeg gjerne ha henne på tribunen.»

Han gikk rett i angrep den dagen han så henne. Det var Victorias første skoledag på videregående. Rohit gikk på trinnet over. Hun var 15, han 17. «Hun er min,» sa han til kompisene.

Nå har mjøndalsjenta Victoria og gulskoggutten Rohit vært sammen i ti år. De har giftet seg, kjøpt hus i Sande og fått barn.

Nå er Rohit Saggi ektemann og far, fotballdommer og daglig leder. I den rekkefølgen. Han visualiserer rangordningen med hendene, vel vitende om at arbeidsgiver vet at de befinner seg på tredjeplass.

Han kunne gjort det lettere for seg selv. Ikke hatt en times reisevei til jobben. Hver dag, hver vei. Ikke tatt på seg foredragsjobber, verv i idretten, eller det FAU-vervet i barnehagen han sa ja til i går kveld. For han har ikke tid til det.

Enda godt team Saggi har en familiekalender-app. Der er familiens gjøremål plottet inn, med forskjellige fargekoder. En annen viktig brikke i Rohits livspuslespill, er kona. Victoria er ikke en som surner over at ektemannen stadig forsvinner ut døra.

«Jeg er utrolig privilegert. Hun har alltid vært glad på mine vegne. Aldri sagt sånn ‘åh, er det kamp igjen’. Da vi ble sammen hadde jeg akkurat rykket opp og fått min første kamp i fjerde divisjon. Hun har vært med på alle opprykk, på stagnasjon og nedturer. Så hun vet hva det går i.»

Mens han har prioritert sitt, har hun nedprioritert. Det vet han godt. Derfor ivret han for at de skulle kjøpe seg hus i Sande. Det er midt mellom svigers og mamma.

«Det er dommere som har fortalt meg at de har ektefeller som føler seg innelåst med barna, fordi partneren er ute og reiser hele tida. Men vi er veldig heldig med barnevakter, og det gjør at også Victoria kan leve det livet hun ønsker å leve.»

Likevel er skyldfølelsen aldri langt unna.

«Når du lever det livet jeg gjør, vil du alltid ha dårlig samvittighet overfor mange.»

Og da tenker Rohit mest på broren sin. Han som ble farsfiguren da pappa døde, og som alltid har vært der for ham. Det er en tjeneste det er vanskelig å gjengjelde.

«Han har gjort en fantastisk jobb for meg, og gjør det fortsatt. Men verken han eller jeg får det bedre av at jeg tenker på at jeg ikke er der like mye for ham.»

Han har ofret noe selv også. Når du er en person som lett sier ja til ting, blir du også en person som må si nei. Listen over ting Rohit har gått glipp av, er lang. Det er familiefester som dåp og bryllup, turer med kompisene, landstreffet i russetida. Ting han aldri får tilbake. Angrer han?

«Det siste året har jeg brukt mye tid på å tenke på dette. Hvem har jeg egentlig gjort dette for?»

Han ser kjapt ned på mobilen. Det er storebror som ringer. Han skal snart gifte seg og Rohit er forlover. I morgen skal han overraskes med utdrikningslag. Rohit tar telefonen, sier han er opptatt, legger på og fortsetter tankerekken:

«Når velger man 100 prosent ut fra den man er, og når velger man ut fra den personen samfunnet ønsker at du skal være?»

Han lar spørsmålet henge litt, før han svarer på det selv:

«Jeg har nok alltid prøvd å leve etter det andre har forventet av meg. Men det er vanskelig da. Når folk sier at du er et kjempestort dommertalent og alle legger ting til rette for deg, skal man da være den som bremser det?»

Det kommer alltid en ny kamp. Alltid en ny sjanse til å gjøre en feil. Få kjeft av fansen, kritiske spørsmål fra journalister, dårlige karakterer av sensor.

Går Rohit Saggi rundt og frykter neste feil?

«Nei», sier han bestemt. «Den dagen du frykter at du gjør feil, så gjør du feil. Man må gå ut på banen, slå seg selv på brystet og si at ‘dette har jeg gjort i ti år, det er en grunn til at jeg står her’.»

Selvtillit er ferskvare, påpeker han. Man må våge å fortelle seg selv at man er god. Man må våge å være god.

Han har vært god lenge. Han er én av bare 13 dommere i eliteserien. Han ble vurdert til å være eliteseriens beste dommer i første halvdel i år. Han ble plukket ut til å dømme finalen i student-OL i sommer. Men så bommet han på et par straffespark i en eliteseriekamp i august. Og to uker senere kom altså denne kampen mellom Rosenborg og Vålerenga.

«Fotball er et ballspill», skriver Store Norske Leksikon. Man kan ofte få inntrykk av at det er noe annet. Også retorikken spiller på alvoret. Pasningene er livsfarlige, man skal blø for drakta, lagene går i krigen.

«Ja, det er mye følelser i sving. Det betyr så mye for folk», istemmer Rohit Saggi.

Som leder prøver han å gi inntrykk av det motsatte:

«Jeg pleier å si til dommerteamet mitt at det bare er et spill. Det er bare en ball. Publikum er bare tusener av mennesker som har lyst til å bli underholdt.»

Si det til Rosenborg-spiller David Akintola. På kunstgresset på Valle Hovin den søndagskvelden i september fikk han en motspillers arm i ansiktet. Var det tilsiktet? Vanskelig å si. Sint ble han uansett, for få minutter senere hevnet han seg ved å kjøre albuen inn i bakhodet til vedkommende.

Hvor var dommeren?

Dommeren så det ikke. Ikke assistentene hans, heller. Senere forklarte Rohit seg til VG:

«Jeg har litt ekkel vinkel og får ikke med meg det siste rykket i armen. (...) Hadde jeg sett det, så hadde det vært rødt kort.»

Kommentarfeltet tar fyr. Spillerne får kjeft, og det diskuteres om de kan straffes i ettertid. Dommeren slipper heller ikke unna. Det er reine ord for penga, med skrivefeil, men likevel. «Den sletteste dømmingen ewer.» «Dagens dommer ska vær den beste dommern i Norge?» Den øverste kommentaren har fått 41 likes: «Forferdelig dårlig dommer.»

To uker senere blir Rohit Saggi invitert til tv-studio for første gang. Han er blitt lagt merke til.

Først tre uker senere dømmer han sin neste kamp i eliteserien. Brann mot Haugesund i Bergen. Etter kampen nevner ikke avisene dommeren med et eneste ord.