23. juni klokken 00:10, tikker en beskjed inn på min Messenger fra Vishavtej S. Sidhu, mannen jeg intervjuet anonymt noen uker tidligere:

«Du kan bruke det ekte navnet mitt og bilde, har valgt å ikke leve i skyggene mer».

«Vicky» har grått med sin mor og vært åpen med sine venner, men som inder og drammenser finner han ingen grunn til å proklamere sin legning for gud og hvermann.

Aller minst gud. Men hvermann i Drammen står heller ikke øverst på vennelisten hans.

Vicky er en av Drammens «litt skjulte» skeive mennesker.

Vi har opprettet kontakt gjennom en annen ung mann som vet hva det vil si å være skeiv i Drammen. Via Messenger har Vicky sagt ja, uten betenkningstid, til å stille opp og formidle et lite stykke skeiv samtidshistorie. Som 20 år gammel mann anno 2019. Som innvandrer. Som drammenser med indiske røtter.

Han svinger inn døren til Starbucks fem over med solbriller, nøkler og snusboks i hendene. Arbeidsuniformen han går i til daglig, han er idrettssoldat i forsvaret, er byttet ut med mørke bukser og sort Adidas-hettegenser. Han er høy. Det sorte, bølgete håret ligger i pen uorden. Jeg kjenner ham igjen med det samme.

Det er noe av det kjekke med Facebook: Jeg slipper å kaste meg over feil intervjuobjekt.

Vicky er en person ikke har vært redd for å gå sine egne veier. Han har ikke alltid hatt noe valg heller. Som barn ble han rykket opp med roten i India og plassert i en norsk skoleklasse med en turban på hodet. Han var synlig enten han ville det eller ei. Så han valgte synligheten som overlevelsesmetode. Han beskriver seg selv som «klassens joker». Og en stadig mer religiøs ung mann.

Frem til han var 14 år, var Vicky en knallhard sikh.

I sin ensomhet og sitt utenforskap fant han tilhørighet i sikhismen. Han beskriver det som en «ensomhetssirkel».

«Jeg ble altfor religiøs», sier han med et bredt smil.

«Antakelig var jeg den mest religiøse på min alder i hele Drammen…»

Han ser en sammenheng mellom sin tidlige ekstreme religiøsitet og det at han senere har lyttet til følelsene sine og valgt å leve ut sin seksualitet. Han har alltid tatt tøffe valg.

«Jeg har lært å leve utenfor komfortsonen», sier han.

Som rettroende sikh var han streng mot andre - og aller strengest mot seg selv. Livet skulle leves i tråd med «Den rette linjen». Det betydde å gi avkall på visse ting - og fordømme andre.

«Jeg var selv homofob», sier han. Og ler.

I tenårene snek det seg nye og eksistensielle tanker inn i hodet på den inderlige, unge sikhen fra Drammen. Det gjør gjerne det i tenårene. Men ikke alle går like grundig til verks når de følelsene melder seg. På egen hånd brukte Vicky tid på å sette seg inn i flere religioner. Han satt igjen med konklusjonen om at han hverken var sikh eller muslim eller kristen, men først og fremst «et fornuftig menneske».

Og ateist.

I august 2014 ringte han en liten frisørsalong som han hadde sett fra bussvinduet. Han spurte pent om de kunne klippe ham. Han hadde aldri klippet håret sitt før. Det rakk ham ned til knærne når det ikke lå på plass i turbanen. Damen med saksen gjorde den rituelle delen av jobben for Vicky. Den 14. august 2014 lå hans religiøse liv igjen på gulvet hos en herrefrisør litt utenfor allfarvei i Drammen.

«Mamma ble knust», slår han fast. Og forklarer:

«Det var en viktig del av henne også»

Vicky opplevde at flere i det religiøse miljøet ikke var spesielt begeistret for hans nye vei.

«De ringte moren min, da. Ikke meg», sier han.

Når Vicky skal forklare hvorfor det er annerledes for ham å være annerledes, enten det gjelder å klippe håret eller å være åpen om at han er homofil, forteller han hvordan det norske samfunnet er bygget rundt individet, mens det indiske er bygget rundt de mange. Familien. Stor-familien. Fellesskapet.

«For eksempel. Hvis jeg går ned en gate og møter en inder, forventes det at jeg skal hilse», slår han fast.

Vicky beskriver at en av ulempene med å tilhøre en familie-orientert kultur er at det blir mye snakk. Selv om han befinner seg her i Norge, tilhører han et indisk fellesskap. Vicky mener dette er ganske typisk for resten av det flerkulturelle Norge og Drammen.

«Konsekvensen av dette er at du blir redd. Du blir redd for at sønnen eller datteren din skal bryte med disse verdiene. Du blir redd for at noen skal spre rykter om datteren din.»

Det koker ned til et spørsmål, mener Vicky:

«Hva kommer folk til å tenke?»

Det gjort lite forskning i Norge på det å være innvandrer og homofil. Det er gjort enkelte små studier. I en av dem, som undersøkte hvordan det er å leve som homofil muslim i Norge, kommer det frem at informantene opplevde at de måtte velge mellom sitt minoritetsmiljø eller å være åpen om sin seksuelle legning. Studien viste også at disse informantene, gjennom homomiljøet, er mer integrerte i det norske samfunn enn innvandrerbefolkningen for øvrig.

Vicky forteller at han selv kjenner flere homofile drammensere med minoritetsbakgrunn. Av hensyn til den sterke familiekulturen opplever de det som utenkelig å være åpen om sin legning. De føler seg tvunget til å gifte seg med en dame. De ser ingen annen mulighet.

Han erkjenner problemstillingen. Samtidig strekker medfølelsen seg bare et stykke på vei:

«Hvis du bor i Norge. Ta litt ansvar! Stå opp for deg selv! Ja. Det er vanskelig. Du blir antakelig fryst ut. Men det betyr jo ikke at du behøver å være et offer hele livet. Da graver du din egen grav», sier Vicky med full stemme.

«Det kan være hardt å være åpen homofil i Norge. Men loven beskytter deg», sier han. Og legger til:
«I India skal også loven beskytte deg. Men ingen bryr seg om loven...»

Når vi er inne på temaet offerrolle, viser Vicky til sin mor. Hans nærmeste person i livet, i gode og onde dager.

«Hun har aldri sett på seg selv som et offer. Hun kunne tatt en offerrolle»

Vicky forteller at moren har utfordret et par av de indiske levereglene. «For eksempel valgte hun å være alenemor i India. Det er et temmelig utradisjonelt og krevende valg», ifølge Vicky.

Moren til Vicky er kanskje én av grunnene til at han sjelden synes synd på seg selv så lenge av gangen.

Da Vicky gikk i første klasse på videregående skole, begynte han å skjønne at han så mer på menn enn på kvinner. Det endelige beviset søkte han seg til foran PC-skjermen. Da sannheten flimret foran ham, gråt han litt, men nå, tre år senere, kan han slå opp latterdøren og si:

«Det funket det.»

«Min første reaksjon var: Å nei! Hvorfor meg?»

Han ler igjen. Vicky ser humoren i det svarte.

«Kan du tenke deg? Du har vært i kjelleren hele livet… og nå, dette!»

Han fortalte det etter hvert til moren sin.

«Vi har grått sammen», sier han.

Vicky klandrer henne ikke for at hun ønsker noe annet for sønnen sin. Tvert om. Han forstår at det er tøft. Hun hadde mange forventninger. Forventninger som skulle være en del av hennes liv også. En kone. Barnebarn. Det livet.

«Jeg forstår henne», sier han.

Han har lenge levd i halvskjul. Av hensyn til sin mor. Men også av hensyn til seg selv. Det er en skjør tid i livet. Han har fortsatt mange tanker og erkjennelser å jobbe med for seg selv. Selv om han ler og spøker med livet, sånn han alltid har gjort, forteller han om våkne netter der han har fylt notatboken sin med urolige og gjenstridige tanker.

Og så er det Drammen.

«Drammen er en passiv homofob by», slår Vicky fast.

«Jeg oppfører meg streit. Jeg har venner fra Fjell, Åssiden, pappagutter… Jeg er en hyggelig person, så folk er hyggelige mot meg. Men hvis en person er litt for femi... eller to gutter skulle holde hender her… det tror jeg er litt upassende i Drammen», sier han.

«Hvorfor er det sånn, tror du?»

Vicky har en mening om det. Og svaret hans ligger nettopp i mangfoldet. Mange i Drammen har innvandrerbakgrunn. Mange av dem bærer med seg holdninger til blant annet homoseksualitet som går i motsatt retning av liberaliseringen i resten av samfunnet, den som har endret både lover og normer i høy takt de senere årene.

«Der det bor mange mennesker med innvandrerbakgrunn, vil du finne at det eksisterer en annen virkelighetsforståelse enn i byen for øvrig», sier Vicky.

Selv om Drammen er stor, er det en liten by. Derfor preger dette hele området, mener Vicky.

«I Oslo er det bare et par bydeler der det er slik. Grønland og Holmlia, for eksempeI. I Drammen er det sånn nesten overalt.

Han er opptatt av å få med dette: Mangfold er ikke alltid bra for mangfoldet. Fordommer fins overalt. Selv opplevde han, etter å ha kastet seg inn i det homofile dating-livet, med apper og chatter, å møte menn som hadde fordommer mot ham som indisk mann. Noen så bildet av ham og antok at han var fra Midtøsten. At han var muslim. At han var omskåret. For eksempel.

«Man skulle liksom tro at det var en gruppe som skulle forstå det å være annerledes. Men homser kan også være passive rasister», sier han og slår ut med hendene.

«Skal du delta i Pride i Drammen?»

«Hell no!»

Vicky sender meg et muntert, men oppgitt blikk over bordet. Så uaktuelt er altså det.

Så blir han alvorlig.

«Jeg synes en del norske homofile menn lever i en boble. De skjønner ikke alltid alvoret i det å være annerledes», sier Vicky.

«Jeg kan delta i Pride i Oslo. Men bare hvis jeg kan gå som meg. I uniformen min».

PS: Vicky gikk i Pride-paraden i Oslo sammen med 140 andre forsvarsfolk. I uniform. Arbeidsuniformen.