Det var to kraftige regnbyger den kvelden. Og så småregnet det litt innimellom. Det regnet dagen før også. 3. juli 1988 møtte Godset Mjøndalen på bortebane. De tapte 1-4. Flere blant publikum reiste seg og gikk før kampen var ferdig. NRK viste Bompibjørnene litt etter sendeskjema, klokken 18.59.

Fra en tid uten mobiltelefoner og kredittkort er det vanskelig å finne mange og sikre holdepunkter fra en sommerdag for 31 år siden. Men noen er det.

Vidar Sæther, kriminalanalytiker på Kripos, har fylt opp både PCen og hodet sitt med alt som skjedde på Fjell den 3. juli 1988. Hos Sæther og Seksjon for alvorlige uoppklarte saker, eller ‘Cold case’ som de kalles, skal all informasjonen fra dette julidøgnet brytes ned, sammenstilles og analyseres på nytt.

Det de finner vil avgjøre om de mener at Therese-saken bør etterforskes videre. Eller ikke.

Vi har ikke så mange store uløste draps- eller forsvinningssaker i Norge. Kanskje det er derfor vi kjenner de fleste av dem ganske godt.

Bildet av den smilende ni år gamle Therese Johannessen fra Drammen er klart og tydelig for de fleste av oss. Ingen som bodde i Drammen 3. juli 1988 kan glemme den dystre og vanvittige følelsen som la seg over byen fra og med den kvelden. Et barn forsvant sporløst, midt i blant oss. I vårt nærmiljø. Et sted mellom videokiosken og parkeringskjelleren. Borte for alltid.

Selvsagt husker vi.

Men det er noen som husker med en større intensitet og med sterkere følelser enn alle oss andre. Som ikke kan stryke den dagen fra de indre kartene sine en dag eller et sekund selv om de hadde villet.

Familie. Venner. Naboer. Politifolkene som jobbet med saken.

Håpet om å få svaret på hva som skjedde med Therese er blitt vekket til livet mange ganger siden politiet trappet ned etterforskningen i 1989 etter halvannet intenst år.

Da hadde de avhørt 2000 mennesker, mange av dem flere ganger. Politiet hadde snakket med 4000 personer i rundspørringen. Det var en av de bredeste etterforskningene norsk politi noen gang har gjennomført. Over 10.000 personer er nevnt i etterforskningsdokumentene. Uten at de fant svar.

Utover nittitallet ble etterforskningen tatt opp igjen flere ganger uten at det førte frem.

I 1996 dukket en svenske ved navn Thomas Quick opp i Therese-saken.

Quick, som ble introdusert for verden som en seriemorder, innrømmet åtte drap, inkludert drapet på Therese Johannessen.

Etter en etterforskning som ble ledet fra Sverige, ble han dømt for drapet på Therese i 1998.

Ti år senere trakk Thomas Quick tilståelsen sin. Han mente at han under avhørene på sykehuset Säter var blitt manipulert og belønnet med medisiner. Han hadde bare fortalt avhørerne det de ville høre.

I 2011 ble han frikjent.

Flere av dem som etterforsket Therese-saken er fremdeles overbevist om at Quick er skyldig. Men historien om Thomas Quick er i dag først og fremst historien om en rettsskandale.

Det er historien om svikt i politiarbeidet, også i Norge, som politiet og nye politistudenter skal lære av.

Så lenge Therese-saken står uløst, vil den fortsette å hjemsøke oss. Og fascinere oss.

Med jevne mellomrom utgis det bøker. Moren til Therese, Inger-Lise Johannessen, utga selv en bok i 2013. Hun pekte på muligheten for at Therese ble kidnappet og fraktet til Pakistan.

Det dukker stadig opp spekulasjoner om nye spor. Saken er blitt en del av den nye true crime-bølgen. VG tok opp Therese-saken i sin podcast ‘Uløst’ i 2017.

Samme år ba politimester Christine Fossen Cold case-gruppen til Kripos om å gjennomgå Therese-saken på nytt.

‘Cold case’. Navnet kan gi assosiasjoner til en amerikansk krimserie med glamour og action. Sannheten er at Cold Case-teamet til Kripos lever et nokså lite glamorøst liv bak teglsteinsveggene på Brynseng. Dessuten er det særs lite action.

Da Espen Erdal i 2015 ble ansatt som den første Cold case-lederen i Norge, fikk han også muligheten til å plukke ut medarbeiderne sine. Det er alt fra etterforskere til kriminalteknikere til en psykolog i gruppen. Utvalget består ikke først og fremst av action-lengtende menn og kvinner. Tvert i mot. Når du skal lete etter en ny vinkel på en gammel krimgåte, gjelder det å være i besittelse av en god porsjon tålmodighet. Og trives med kontor- og tankearbeid.

«Å etterforske etterforskningen og lete etter muligheter for å komme videre», beskriver Espen Erdal som sitt oppdrag.

De gjør ikke så mange avhør. De sikrer ikke nye spor. 90 prosent av materialet Cold Case jobber med er allerede hentet inn. Jobben er å vurdere det med et nytt blikk. Bruke ny teknologi på gammelt materiale, enten det er en gammel blodflekk eller et avhørsdokument fra 1988 med håndskrift og kaffeflekker på.

Etter at Cold case ble etablert i 2015 fikk norsk politi en egen enhet som jobbet med gamle krimsaker på full tid. Som kun er dedikert til det. Politiet etterforsket gamle saker før også, men da skjedde det gjerne en uke eller måned i ledige perioder. Arbeidet kunne når som helst bli avbrutt av en ny alvorlig sak og lagt til side. Det ble det også.

Det skjer ikke nå. De 11 menneskene som utgjør Cold case på Kripos får jobbe mer eller mindre uforstyrret. Det er det som er suksessfaktoren, mener Erdal.

Han kan si suksess, for avdelingen hans har allerede bidratt til å løse drapsgåten på Sjøvegan, en sak der lagmannsretten nettopp dømte en mann til 17 års fengsel for ett 21 år gammelt drap. De har også bidratt til at den såkalte Martine-saken på Hole ble tatt opp igjen. I april i år ble en dagmamma dømt til fire års fengsel for vold mot en et år gammel jente i 2006.

Kritisk og nysgjerrig må du være for å komme videre når du skal jobbe med en gammel og fastlåst sak. Etterforskningslederen på Therese-saken, Dag Uppheim, ser på oss og ber om å bli trodd på følgende:

«Upåvirket… Det høres ut som en floskel. Men vi prøver på det. Vi prøver å danne et eget inntrykk. Det er selvsagt umulig å være helt upåvirket i en sak som denne, med så mye medieomtale, men vi prøver.»

Uppheim sitter ytterst til høyre i det gamle fingeravtrykksrommet på Kripos. I midten sitter lederen hans, Espen Erdal. Til venstre sitter politioverbetjent og analytiker Vidar Sæther. Sammen har de nærmere hundre år med etterforskningserfaring. Orderud-saken. Saken mot Anders Behring Breivik. Eirik Jensen-saken. For å nevne noen.

Og nå jobber de altså med en av norgeshistoriens mest omtalte forsvinningssaker: Therese Johannessen.

Sjefen sjøl, Espen Erdal, er nøye med å understreke hva de ikke kan si noe om. Det er mange medier som er nysgjerrige på hva Cold case har funnet i det 30 år gamle etterforskningsmaterialet. Den konklusjonen har Erdal tenkt til å gi politimesteren først. Dessuten er han veldig vàr på at han og enheten hans ikke skal bidra til spekulasjoner i mediene. Han vil ikke såre og villede alle de menneskene som er berørt.

Så hvis du nå venter på noe nytt og sensasjonelt om Therese-saken, kan du slutte å lese.

Men hvis du er interessert i å forstå hvordan Cold case jobber med Therese-saken. Og hvilke vurderinger og dilemmaer de står overfor, da kan du trygt lese videre.

Alle Cold case-saker er forskjellige. Det som kjennetegner Therese-saken er at det er en sak uten et åsted. Uten særlig mange tekniske spor. En annen ting som kjennetegner Therese-saken er at politiet, den julikvelden i 1988 raskt igangsatte en veldig bred etterforskning. De tok tidlig høyde for «verstefallsteorien», som Erdal sier det. Både han og Sæther er imponert over mye av politiarbeidet fra 1988.

Etterforskningen er rik på avhør, dokumenter og observasjoner.

Quick-saken er ikke en del av undersøkelsene.

«Den viktigste grunnen til det er at det er en nyere rettsavgjørelse i den saken. Den er omfattende belyst. Vi har ingen ambisjon om å overprøve den avgjørelsen», sier Erdal.

Cold case er derfor tilbake til det første døgnet: 3. juli 1988.

Og til den informasjonen som ble samlet inn det første halvannet året etter at Therese forsvant. Informasjonen fra de slitte ringpermene i arkivrommene som i løpet av de siste to årene er blitt digitale.

Digitalisering høres enkelt ut. Men det er ikke det.

Det er gammelt materiale. Det bærer preg av at det er lest av mange. Slitte papirpermer. Gule lapper. Håndskrevne notater.

Vidar Sæther smiler.

«Nei, det er ingen rød, magisk knapp jeg kan trykke på.»

Selv om hele Cold Case-teamet kan være med å diskutere nye hypoteser og hva de skal prioritere å undersøke neste uke, så har analytiker Vidar Sæther en viktig rolle når etterforskningen av Therese-saken ligger under Cold case-lupen.

Det er han som nå går gjennom all den gamle informasjonen, klipper, limer og setter sammen på nytt. Det er han som sorterer informasjon fra gamle avhør, lager nye tidslinjer og ser etter nye spor i en digital verden. Han sammenstiller observasjoner og forklaringer. Og oppdager nye ting i avhørene underveis:

«Nei, det går ikke i hop det her. De skiller ikke mellom det første og det andre regnværet», sier han, som et eksempel.

Vidar Sæther vet at minnet til de som er avhørt er svekket etter kort tid. Vi vet mye mer om vitnepsykologi i dag enn vi gjorde for 31 år siden. Hjernen vår prøver automatisk å fortelle fullstendige historier. Er det noen hull i historien vår, prøver vi å fylle dem. Men så vi egentlig at bilen var blå? Eller var det naboen som sa det?

Sæther må hele tiden lete etter holdepunkter han kan kontrollere opplysningene fra et avhør mot. Kan han justere og presisere tidspunktene som observasjonene er gjort på?

Selv om innholdet i de gamle papirpermene fra Drammen nå ligger i politiets eget datasystem, ‘Indicia’, er det ikke all tekst som er forståelig og fullstendig. Veldig mye må gjøres manuelt. For eksempel var alle dokumentene fra rundspørringen på Fjell ført for hånd.

Når Sæther skal følge opp et spor, støter han ofte på problemer.

En del informasjon er rett og slett borte. Mange av vitnene lever ikke lenger. Biler som var kjørbare i 1988 er slettet fra registrene.

Det er i dette materialet Cold case nå dykker. For at de skulle kunne komme til overflaten igjen, måtte de gjøre noen valg.

De har valgt å konsentrere seg om det første døgnet. Det døgnet som er rikest på informasjon å analysere. Det døgnet da informasjon fra et avhør sett i en ny sammenheng har størst sjanse for å gi ny innsikt.

Det er dette arbeidet som nå nærmer seg slutten. Og en endelig anbefaling til politimesteren i Sør-Øst.

Espen Erdal vet godt at det blir vanskelig, om ikke umulig, å ignorere hans anbefaling. Han vet også at politimesteren ikke har mer ressurser enn han trenger.

I Birgitte Tengs-saken foreslo de en ny, ganske bred etterforskning. Den pågår fortsatt. I Tina-saken i Stavanger anbefalte de en noe mer avgrenset etterforskning.

Dersom Erdal & co anbefaler en omfattende etterforskning, skal det være godt begrunnet.

«Det må være en reell mulighet for at ny innsats vil gi resultater», sier Erdal.

«Når vi kommer med en anbefaling må vi virkelig mene og tro at dette bidrar til å bringe saken videre».

Når Cold Case graver i en sak, finner de ny og spennende informasjon. Det skjer alltid.

«Ikke fordi etterforskningen var dårlig, men fordi man ser ting med nye øyne. Det er enkelt å finne nye oppgaver selv om en sak er 20-30 år gammel», sier Erdal.

Spørsmålet er hva denne informasjonen kan bidra til.

«Det er en balanse der. Vi skal ikke bidra til å dra opp forventninger det ikke er grunnlag for.»

På det arbeidet de gjør og de vurderingene Erdal og kollegene nå skal foreta, hviler det et ansvar.

Erdal tegner opp et eksempel:

«Du kan nesten alltid finne kandidater som du utfra modus eller geografisk nærhet, eller ting de har gjort senere i sine liv, gjerne skulle undersøke nærmere. Slike kandidater finner du i enhver sak, og ofte finnes det mange av dem.»

Du ser altså som etterforsker at du gjerne skulle sjekket om en person har alibi. Men du vet samtidig at mulighetene for å sjekke vedkommende inn eller ut av saken så mange år senere, er små. Du vet at du, ved å gå inn og gjennomføre avhør knyttet til en person i en profilert sak, skaper grobunn for mistenksomhet og spekulasjoner.

Slik er det også i Therese-saken. Fravær av tekniske spor, for eksempel DNA, gjør at de også vet at det ikke bare er svært vanskelig å bevise noens skyld, men også at det kan være en håpløs oppgave å utelukke enkelte fra skyld.

«3. juli 2013 var saken foreldet, i alle fall dersom Therese ble drept da hun forsvant. Det betyr i så fall at en eventuelt mistenkt ikke har mulighet til å få prøvd sin sak for retten.

Det betyr også at det er begrenset hva politiet kan sette i gang av etterforskningsskritt, for eksempel bruken av tvangsmidler».

Erdal legger ansiktet i den aller alvorligste folden. Han vet at ingen vil bli dømt for et eventuelt drap på Therese. Og heller aldri frikjent.

«Det påhviler oss, og media, ja, det påhviler oss alle, å ikke kaster mistanke mot uskyldige mennesker som vil få disse mistankene og spekulasjonene inn i livet sitt, rykter disse personene kanskje aldri blir kvitt»

Etikken har de med seg. Men det altoverskyggende hovedmålet er å finne noe som bidrar til å oppklare saken. Finner Erdal og kollegene hans noe, et nytt spor som kan bidra til at saken blir oppklart, blir innstillingen å anbefale mer etterforskning.

Etterforskningsleder Dag Uppheim forteller at selv om de sitter på et møterom i Oslo, og selv om sakene er gamle, så er de veldig levende for dem som jobber med dem hver dag. De tar med seg sakene inn i livene sine. På T-banen på vei hjem. På løpeturen etter jobben.

«Noen vil se på denne jobben som kjedelig. Men motivasjonen er stor. Det å møte pårørende… Alle vet at det er vondt å miste noen. Men i tillegg å skulle leve med uvissheten, at du kanskje aldri får svar på hva som har skjedd, det er en tilleggsbelastning», sier han.

«Noen vet kanskje hva som har skjedd», sier Uppheim. Og ser på klokken.

Selv om sakene er gamle, er tidsfristene nye. Han må løpe.

Han vet at mange av Cold case-sakene som fører frem har biologiske spor. Fremskritt innenfor DNA-teknologi gir muligheter som bare for noen få år siden var utenkelige. Der de tidligere trengte en blod- eller sædprøve på størrelse med en femkroning, trengs nå bare noen få celler. Ny medisinsk sakkyndig-kunnskap kan fastsette tidspunkt på fysiske skader på en annen måte enn før.

Men Therese-saken er ikke en sånn sak. Det er ikke noe DNA. Det er ingen fremskritt innenfor medisinsk fagkunnskap som kan hjelpe dem. Men det er mange tusen dokumenter. 2000 avhørte personer. 30 år gamle avhør og observasjoner. Som kan brytes ned og settes sammen på nytt. I den ene eller den andre retningen.

Kan avhøret av mannen på Fjell som skulle hjem for å få med seg tipperesultatene på Dagsrevyen kl.19.55 lørdag 3. juli i 1988 bidra til at et annet vitne plasseres på et annet sted til en annen tid?

Finner analytikeren holdepunkter for å flytte en observasjon fra det første regnskyllet til det neste, kan han plutselig få beskrivelsen av en mulig gjerningsperson.

Vidar Sæther jobber fortsatt med det for øyet: Muligheten til å se noe ingen har sett før.

Senere i høst legger Espen Erdal frem Cold case-teamets anbefaling.

***

Tirsdag 12. november sendte Sør-Øst politidistrikt ut følgende pressemelding:

Anbefaler ikke videre etterforsking av Therese-saken

I 2017 anmodet politimesteren i Sør-Øst Kripos ved Seksjon for alvorlige uoppklarte saker (også kalt Cold Case-enheten) om å vurdere muligheter for en oppklaring i den såkalte Therese-saken.

Tirsdag 12. november overleverte Kripos sin rapport til Sør-Øst politidistrikt. Hovedkonklusjonen i rapporten er at muligheten for en oppklaring av saken er svært begrenset. Det anbefales derfor ikke videre etterforsking i saken.

Det var 3. juli 1988 at ni år gamle Therese Johannessen forsvant fra bydelen Fjell i Drammen. Til tross for omfattende politietterforskning og en rekke leteaksjoner har Therese aldri blitt funnet.

«Vi har gjennom det siste året gjort det vi kan for å se etter muligheter for å finne svar på hva som skjedde med Therese. Det har vært viktig for oss å foreta en grundig gjennomgang av saken, men også gi en ærlig tilbakemelding til politidistriktet. Vi har stor forståelse for at de pårørende ønsker svar, men dette handler også om ikke å gi falske forhåpninger. Det er fortsatt en rekke ubesvarte spørsmål i saken, men vi ser ikke hvordan politiet nå, mer enn 30 år senere, skal kunne belyse disse tilstrekkelig», sier leder for Kripos sin Seksjon for alvorlige uoppklarte saker, Espen Erdal.

Det ble i 1988 satt inn store ressurser i letingen og etterforskingen for å få et svar på hva som hadde skjedd med Therese. Siden den gang har det innkommet flere tusen tips, 4000 personer har vært underlagt rundspørring, og mer enn 2000 personer har vært avhørt under etterforskningen.

«Det har hele tiden vært et mål å finne Therese, og få svar på hva som skjedde da hun forsvant en juli-dag for over 30 år siden. Først og fremst for å gi et svar til de pårørende», sier politistasjonssjef i Drammen, Øyvind Aas.

Selv om etterforskingen er avsluttet, er tips som senere er kommet inn blitt sjekket ut fortløpende. Ingen av disse tipsene har gitt politiet eller de pårørende noen svar på hva som skjedde.

«Det har vært viktig for politiet å få gjennomgått saken på nytt for om mulig å gi et svar til de som er direkte berørt av saken. Vi har fått en grundig gjennomgang av de undersøkelsene som er gjort det siste året, med den kompetansen og kapasiteten som ligger i Kripos. Målet med undersøkelsene Cold Case-gruppen har gjort, har vært å få en total gjennomgang av det omfattende etterforskingsmaterialet som er tilgjengelig i saken for å vurdere om det kan ligge et svar på hvorfor og hvordan Therese Johannessen forsvant i 1988. Ut fra de anbefalingene politiet har fått, er det ikke grunnlag for å iverksette ytterligere etterforskning eller søk. Det innebærer at det ikke - så sant det ikke framkommer ny og vesentlig informasjon – vil bli gjort ytterligere etterforskingsskritt i saken», sier påtaleleder i Sør-Øst politidistrikt, Kjell Johan Abrahamsen.

Drap begått før 1. juli 1989 er foreldet, og foreldede forhold kan ikke forfølges av det offentlige. Det betyr at man ikke kan etterforske eller bruke tvangsmidler mot noen dersom det er klart at straffeansvaret er foreldet. Therese Johannesen er fortsatt registrert som savnet i politiets registre.

«At saken er foreldet innebærer at enkeltpersoner som sitter på vesentlig informasjon kan tre fram med den uten straffeforfølgelse. Pårørende ønsker først og fremst et svar på hva som har skjedd med Therese Johannessen», avslutter Abrahamsen.