Gerd Brantenberg og søsteren har sørget for at tiden har gått sakte på Medø gård på Tjøme. Den hvite sveitservillaen med tilhørende skog og strand har vært i familiens eie siden besteforeldrene kjøpte den i 1928. Gerd har loset meg over godt nedtråkkede dørstokker, gjennom dagligstuen, peisestuen og det gamle kjøkkenet med den alt for lave arbeidsbenken. Nå sitter vi i andre etasje - i det blå rommet. Det er Gerds skriverom. Det er det eneste rommet i andre etasje uten alkove. Det er derfor det aller enkleste værelset å varme opp når hun tar turen fra Oslo vinterstid.

Det var her, i sommerhuset på Medø, at Gerd gjemte sin danske kjæreste i 1971.

Gerd, som nå er 77 år gammel, var en av de aller første i Norge som var offentlig åpen om at hun var homofil. Hun debuterte som forfatter i 1973 med “Opp alle jordens homofile”. Med den satiriske romanen “Egalias døtre”, om et samfunn der kvinner undertrykker menn, nådde forfatteren fra Fredrikstad et bredt publikum. Jeg, og mange med meg som er født på 70-tallet, har vokst opp med et par rygger fra Gerd Brantenberg i bokhyllene.

Før Gerd ble forfatter på heltid i 1982, var hun lektor. Hennes aller første jobb var altså i Drammen.

Den gang var det et vanskelig arbeidsmarked for skolefolk. Så godt som alle de nyutdannede lektorene fra Blindern måtte et stykke ut av Oslo for å få jobb. På grunn av et dødsfall i staben på St. Hallvard gymnas i Drammen, åpnet det seg i januar 1971 et vikariat for den unge Gerd i fagene engelsk, historie og norsk.

Hun var overlykkelig. Drammen var det nærmeste hun kunne komme Oslo og dermed venner og familie. Hun hadde en lillesøster i Fredrikstad som fortsatt gikk på gymnaset. De to søstrene Brantenberg hadde mistet foreldrene og barndomshjemmet tidlig. Det var fint for Gerd at hun slapp å flytte så langt unna. Drammen var nær hovedstaden. Dessuten hadde hun bil.

Den sylferske lektoren fant seg godt til rette i sin nye by. I Sanatorieveien på Bragernes fikk hun en liten hybel hos familien Kulberg. Det var et ørlite rom. Og telefon på gangen. Utsikten over Drammensfjorden var derimot upåklagelig.
«Hybelen var liten inni, men stor utenfor», sier Gerd og smiler.

Ettersom hverken telefonen på gangen i Sanatorieveien eller lærerværelset på loftet på St. Hallvard var særlig egnet for privatliv, var det Telegrafen i Nedre Strandgate som var Gerds private rom i Drammen. Der kunne man ta en rikstelefon i fred. Derfra ringte hun venner, familie – og kjæresten i København.

Ikke for det. Gerd hadde ikke tid til så mye privatliv. Som fersk lektor besto uken av seks dager med hardt arbeid: Undervisning, forberedelse og søvn. Lørdag, så fort arbeidsdagen var over, satte hun seg i bilen og kjørte mot Oslo. Der var det tante og onkel. Eks-kjæresten. Og studievennene. Venner som også kjente Gerds hemmelighet.

Elevene på Sankt Hallvard var begeistret over at det var en ny lektor i byen. En som var ung. En som gikk i langbukser, til og med på foreldremøter. Langbukser var det normalt bare gymlæreren som gikk i. Elevene i engelskklassen observerte sin nye klasseforstander med fascinasjon og nysgjerrighet. Det var en ny stil på det meste. Lektor Brantenberg utfordret dem på mange temaer. Ikke minst når det gjaldt likestilling. og kjønnsforskjeller. Gerd ville ha elevene sine til å tenke sjæl. Hun ville ha dem på banen. Det var nok ikke alltid den unge lektoren opplevde at klassen hennes responderte like godt på undervisningsopplegget. I en av sine mange protokoller fra undervisningen noterte hun sirlig i margen: «Dau klasse».

Det skulle mer til enn en dau engelsktime for å ta motet fra den unge Gerd. Hun forberedte nye timer. Hun inviterte Inger Hagerup til norsktimen. Da det ble dårlig vær på klasseturen med buss til Vestfold, dirigerte hun likegodt hele gjengen til sommerhuset på Medø på Tjøme. Der tok hun seg også en øl med elevene.

«Hun utfordret oss. Hun inspirerte oss. Hun var annerledes. Hun gjorde noe med oss», Slik mimrer en av elevene som aldri glemmer de seks månedene med lektor Brantenberg.

Det forteller en av elevene i klassen, Solveig Engebretsen Nielsen. Hun har mang en gang reflektert over hvordan den nye læreren satte seg i respekt samtidig som hun utfordret den tradisjonelle, autoritære lærerrollen:
«Hun var veldig tydelig. Hadde et usikkert menneske kommet inn i det klasserommet, hadde vi tatt rotta på vedkommende. Hun gjorde oss ikke redde, hun gjorde oss trygge. Hun var et ærlig menneske. Tydelig og faglig sterk».

Gerd Brantenberg var trygg på mange ting. Hun var også rimelig trygg på at hun gjorde det eneste rette da hun valgte å holde sitt homoliv skjult for Drammen. Det eneste synlige tegnet på at den unge lektoren hadde et liv utenfor byen, var at det stadig dukket opp tykke brev med danske frimerker og Gerds navn på i posten til St. Hallvard.

På dette tidspunktet i samtalen er det viktig for Gerd å tegne opp et bilde av samfunnet sånn det var da. Ingen hadde stått ordentlig frem i Norge som homofile ennå. I januar 1971 var paragraf 213 fortsatt en del av norsk straffelov. Den sa «Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.»

«Selv om den omhandlet menn, rammet den kvinner også. Den påvirket hele holdningen til sammekjønnsforhold», sier Gerd, og legger til:

«Det var superhemmelig det vi drev med»

Selv skrev hun i Dagbladet under pseudonymet «Eva O». Eva for urkvinnen. O som et kvinnetegn. Innad i Det norske forbundet av 1948, foreningen som kjempet for homofiles rettigheter, kjente de fleste hverandre bare ved fornavn. Som lektor i et lokalsamfunn var Gerd Brantenberg å anse som en offentlig person.

«Vi måtte oppføre oss ordentlig», sier Gerd og slenger på et tørt og ironisk «haha».

Det var utenkelig for Gerd å åpne opp for elever og kolleger ved St. Hallvard om at hun privat kjempet en kamp for fri kjærlighet og at hun hadde en partner som var kvinne. I Danmark.

Så da kjæresten Eva omsider kom på norgesbesøk ved pinsetider, ble hun plassert i sveitservillaen nest innerst i en blindvei på Medø. Gerd kjørte gladelig tur-retur Drammen-Tjøme. «Her hadde vi frihet», sier Gerd fra slagbenken i det blå rommet, 46 år senere.

Hun stortrivdes på St. Hallvard. Hun hadde også blitt tillagt oppgaven som klasseforstander, og den klassen, hennes aller første, fikk hun et helt spesielt forhold til. Den iherdige lærerens innsats ble også lagt merke til. Det var rektor Kolbjørn Riiser som kom med den gode nyheten til den 29 år gamle lektoren: Et tilbud om fast ansettelse. I tillegg tilbød han henne en leilighet skolen disponerte på Bragernes. Det var et råflott tilbud.

«Fast stilling var et særsyn på den tiden», erindrer Gerd.

Hun kjente folk som hadde vært midlertidig ansatt i skolen i 17 år. På lærerværelset på St. Hallvard gymnas var den kollegaen som var nærmest Gerd i alder i 40-årene. Et tilbud om fast post var virkelig «gefundenes fressen», sier Gerd.

Og så takket hun nei.

«Alle sto tilbake som levende spørsmål. Hvorfor? Det måtte jo være en mann», sier Gerd og smiler. Hun visste at det å takke ja til det svært gode tilbudet hun fikk, innebar at hun ikke kunne leve livet slik hun ønsket det. Hun hadde på den tiden besøkt kjæresten i København og kjent på friheten det var mulig å oppnå der. I et land som lå litt lenger fremme enn Norge. I en by som lå langt foran Drammen.

For elevene og kollegene var lektor Brantenbergs «nei» ikke til å begripe. På Gerds siste dag på lærerværelset, var det en av de eldre kollegene som prøvde seg:

«Ja, da blir det vel bryllup i København til høsten, da», spurte han godmodig.

«Jeg kunne bare smile lurt, og sa verken ja eller nei», sier Gerd.

«Men det tolket de sikkert som et ja, da»

Et halvt år senere var Gerd godt etablert som lektor i København. Hun levde i den danske hovedstaden med sin daværende partner og hennes vesle datter. De var selvsagt aktive i homobevegelsen i Danmark. Da formannen der, Per Kleis, spurte om de to kunne tenke seg å stille opp i det lett kulørte ukebladet Søndags-BT, svarte de ja uten betenkningstid.

Gerd fisker det lett rynkede ukebladet ut av en hylle i dagligstuen på Medø. Hun rynker litt på nesen når hun ser intervjuet igjen. Ikke likte hun språket. Ikke likte hun bildet. Ikke kjente hun seg noe særlig igjen i sitatene, heller. Men det var for en god sak. Søndags-BT hadde en million lesere. For homokampen var dette et stort fremskritt.

35 år etter at hun ble intervjuet i Søndags-BT, ringer telefonen hjemme hos Gerd. Hun er blitt en kjent forfatter og samfunnsdebattant. Hun har for lengst flyttet hjem til Norge og Oslo. Det er en av elevene hennes fra engelskklassen på St. Hallvard, Birgitte Simensen Berg, som er på tråden. Hun lurer på om Gerd kan tenke seg å møte igjen tre av elevene fra den gang. De har så mange minner om henne, og skulle så veldig gjerne tenke seg å møte henne igjen. Akkurat der og da har Gerd det litt for travelt. Men de avtaler en dato senere på året. Og Gerd spør om de ikke vil forsøke å ta kontakt med resten av klassen også. Det kan jo hende det er flere som vil møtes?

De kom fra Lofoten og Trøndelag. De var der nesten alle sammen. De sto på Bragernes Torg og ventet da «frøken» Brantenberg kom skrånende over brosteinen i april i 2007. Gjensynsgleden var til å ta og føle på. Husket hun dem virkelig? Selvsagt gjorde hun det! De var jo hennes første klasse noensinne. Under armen hadde hun protokollene fra hver eneste undervisningstime i første halvår i 1971.

Omkranset av den gamle klassen i andre etasje på Pigen på Bragernes Torg, fortalte hun hvorfor hun følte seg tvunget til å reise fra Drammen den våren.

De gamle elevene hadde også litt å fortelle.

«Vi savnet deg!»

«Vi lurte sånn på hvorfor du hadde dratt!»

Et halvt år etter at Gerd tok farvel med Drammen og dem, fikk de et slags svar på hvorfor hun dro. I et dansk ukeblad.

Det kan ha vært moren til en av jentene var som dansk og holdt Søndags-BT. Eller så var det en av guttene på real som hadde kommet over et ukeblad. Uansett, denne februarutgaven av Søndags-BT i 1972 skulle bli grundig lest i Drammen. Elevene på St. Hallvard stimlet sammen rundt bladet inne i klasserommet. En sortkledd og nykronet dronning Margrethe prydet forsiden. Hennes far, Fredrik den 9., var jo akkurat død. Men på side 40, begynte historien de leste. Om og om igjen.

Lektor Brantenberg var ukens snakkis på Strømsø Torg. Den uken gikk Narvesen på Strømsø tom for Søndags-BT og måtte bestille inn ekstra. Damen bak disken kunne ikke unngå å merke seg den voldsomme interessen fra elevene i nabobygget:

«Jeg visste ikke at dere var interesserte i dronning Margrethe?»

«Å jo da», svarte andreklassing Solveig Engebretsen Nielsen og venninnene. Og fniste.

De syntes det var stas at deres favoritt-lektor var blitt kjendis i Danmark og levde livet slik hun ville. Noen av dem klippet ut artikkelen og hang den opp bakerst i klasserommet.

«Vet du hva som skjedde, da?»

I det blå rommet ser Gerd på meg med et utfordrende blikk. Nei. Jeg aner ikke hva som skjedde.

«Da kom rektor og rev det ned».

Gerd tar en ettertenksom pause.

«Det forteller ganske mye».

Selv om noen av detaljene har bleknet, husker Solveig Engebretsen Nielsen den dagen veldig godt. De sto en liten gjeng der. Hun husker ikke helt, men det kan ha vært antydning til buing. En mild protest fra elevene. Hun mener de hadde fått nyss om at rektor var på vei. Kolbjørn Riser marsjerte inn i klasserommet og rev artikkelen hardt ned fra veggen. Kroppsspråket var veldig tydelig: «Dette skal ikke henge oppe på vår skole».

Gerd Brantenberg husker Kolbjørn Riiser som en bra kar og god leder. Hun kan på sett og vis forstå rektorens handling. Drammen var en betraktelig mer konservativ by enn København. Og selv på lærerværelset og i klasserommet i København ble det ganske stille etter ukeblad-oppslaget. På Amager Torv leste hele den danske klassen til Gerd lest ukebladartikkelen sammen. Men de sa ikke et ord før avslutningsfesten to år senere. Det tydelige skrittet ut i offentligheten fikk heller ingen negative konsekvenser for Gerd. Det ble bare stille.

Rektor Kolbjørn Risers begrunnelse for å nekte elevene å henge opp artikkelen var at «det faktisk var forbudt».

Noe han på sett og vis hadde rett i. Paragraf 213 ble ikke opphevet før senere det året. «Det» var forbudt.

«Det viser hvor tabubelagt det var», sier Gerd.

Hun kunne bare stå frem fordi hun befant seg i København. Det hadde vært utenkelig i Norge og Drammen. København ble billetten til frihet og åpenhet. Med et dansk ukeblad og deres en million lesere. Og resten av verden.

«Det var en grunn til at jeg såkalt «sto frem» i søndags-BT i 1972. Og det vil jeg gjerne at du skal skrive», sier Gerd bestemt:

«Det var at jeg ikke ville juge meg gjennom livet».

Det at lektor Brantenberg nektet å juge seg gjennom livet har påvirket Solveig Engebretsen Nielsen. I en tid da det norske samfunnet tilbød skeive mennesker særs trange rammer, ble Solveigs rammer videre.

«Det handler om at jeg møtte henne som et menneske jeg ble glad i først, før jeg utviklet en type fordommer som ellers fort kunne ha påvirket meg også.»

Hun har vært kirkeverge og har jobbet ved Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Gjennom jobben har hun i årenes løp møtt mange mennesker som har vært redde og usikre i sine møter med mennesker med en annen seksuell legning enn normen.

«Det tror jeg handler om det at det er så totalt fremmed for dem. Det at vi møtte et menneske med en lesbisk legning før vi visste noe om det, det har gjort noe med mange av oss», sier Solveig.

Hun takker derfor lektoren sin for åpenheten. For det er jo alt det handler om, mener hun. Å kjenne noen. Å møte mennesket. En tante. Et barn. En du blir kjent med på jobb. Eller læreren din.

Det er en av grunnene til at seks måneder med en helt spesiell lærer i 1971 er så levende i Solveig den dag i dag:

«Den historien lever i livet mitt»