«Omnem crede diem tibi diluxisse supremum». Det er latin og betyr noe sånt som «Lev hver dag som om den skulle være din siste». Fine, men ikke helt beskrivende ord for Sverre Halvard Aass våren 1965. I den røde årboken for rødrussen i Drammen finner du ham, og ordtaket hans, nederst på side 86. «En snill gutt med glimt i øyet», står det.

Bildet viser en alvorlig ung mann. I motsetning til mange av de andre, som følte at deres tid var da, med øl, sjekking av damer og russefeiring, tilbrakte Sverre Halvard Aass fritiden med ivrig lesing av latin.

«Min tid kommer», tenkte han.

Sverre har ventet på meg. Han står i døren før jeg har rukket å trille sykkelen inn på gårdsplassen. Han geleider meg gjennom barndomshjemmet og inn i den flotte vinterstuen han og mannen Leif har tegnet og fått bygget på baksiden. Her kan du sitte innendørs og være i hagen året rundt. I den plettfrie hagen utenfor ligger Leif på knærne og luker. Katten Prins følger med fra sidelinjen. Det var Leif som fikk ta avgjørelsen. Oslo eller Drammen? Leilighet på Majorstua eller enebolig med hage på Austad?

«Folk trodde vi var gærne. Det var før oppturen til Drammen hadde begynt», forteller Sverre.

De to voksne mennene levde et godt liv midt på Majorstua i Oslo. En by de begge oppsøkte den gang de var unge og endelig kunne få leve ut livet som homofile menn. Byen der de møttes i 1972.

Leif valgte hagen.

Så kom altså Sverre hjem til Drammen. Byen som ikke hadde rom til ham, i alle fall ikke hele ham, i 1965. Han flyttet ikke bare hjem. Han søkte, og fikk, samtidig den profilerte stillingen som rektor på Drammen videregående skole.

Sverre svarte umiddelbart ja til å fortelle meg om livet sitt da jeg ringte ham ut av det blå. Han har åpenbart grublet en del i de tre ukene som er gått siden vi snakket sammen. Han åpner med å være tydelig på hva jeg kan forvente meg. Kanskje mest av alt hva jeg ikke kan forvente.

«Du får ikke noen trist historie fra meg, altså. Om en vond oppvekst og alt det der. Jeg har tenkt mye på det. For jeg vil si at jeg hadde en riktig god oppvekst», sier han.

Sverre var yngst og var nok en anelse bortskjemt av sine to eldre søstre, mor og far. Mor var hjemmeværende. Far var handelsreisende. Det var den store sorgen for begge foreldrene at de aldri fikk anledning til å ta utdanning. Moren til Sverre fortalte ham at hun gråt på sin siste dag i syvende klasse. Den gang var det ikke anledning til å gå mer på skole hvis du ikke hadde penger til det. Det hadde ikke foreldrene til Synnøve Hansen i 1915. Far til Sverre, Martin Sverre Aass, reiste Buskerud rundt som selger av klær og manufaktur. Han hadde gjerne sett for seg en annen type jobb. Foreldrenes savn etter utdannelse satte grunntonen i familien.

«Det nyttet ikke komme hjem med en meget minus i matte», forteller Sverre.

Hans to eldre søstre begynte på medisinstudiet. Da storesøster Unni begynte på reallinjen i 1953 som en av fem jenter, ble hun og de andre jentene advart mot den «vanskelige matematikken» av rektor Edvard Stang personlig.

Familien sto last og brast med henne. Selvsagt skulle Unni ta realfag og studere medisin. Han har tenkt på det, og konkludert med at det var to ting som formet ham og ga ham styrke i ungdomstiden. Familiesamholdet. Og så var det vennskap. Noen få sterke vennskap ble redningen. En venninne i latinklassen, for eksempel. Kaja.

«Hun betydde mye for meg», fastslår Sverre takknemlig. Og litt rørt. Det samme gjaldt vennene Per og Lars. Gode venner han kunne stole på. De ble de første han fortalte sin store hemmelighet til.

«Det var en kjempestor lettelse å få sagt det til noen».

Antakelig skjedde det en gang i løpet av gymnasårene og begynnelsen av studietida på Blindern. Da hadde han levd med tankene sine alene i flere år.

Han kan faktisk peke på den dagen i livet det gikk opp for ham, uten spørsmål eller tvil, at han var en mann som ble tiltrukket av andre menn. I 1960 var et stort skip var blitt bygget på Slippen i Drammen, og det var klart til sjøsetting. Alle 14-15-åringer på Danvik og Rødskog skoler fikk se på sjøsettingen, og de ble engasjert til en stilkonkurranse om den store begivenheten. Fire vinnere ville bli kjørt med buss til Sandefjord og være med på skipets jomfrutur. Det vanket brus, smørbrød og heder. Sverre og tre klassekamerater vant hele konkurransen og en drømmedag til sjøs. Blant de prominente gjestene var skipsrederens sønn på 25. Sverre klarte ikke ta blikket fra den flotte unge mannen. «Jeg tenkte: ‘Her er det noe gærn’t… Eller noe veldig riktig ...’ »

Ord som homoseksuell og homofil var ikke godt kjente på denne tiden. Senere har han lagt ned mange timer i studiet av språkets magiske kraft. Han har til og med skrevet en master om Octavio Paz, meksikansk nobelprisvinner som var opptatt av dette. Sverre foretrekker ordet homofil. Fordi «fil» betyr «en som elsker» på gresk. Homofil beskriver en legning. Mer enn sex. Det handler like mye om preferanser i kjærlighet. Homo betyr lik til forskjell fra hetero, som betyr ulik. Men det var ikke mye kjærlighet å spore i konversasjonsleksikonet Kringla Heimsins fra 1930-årene i bokhyllen på Austad. Det var psykiatri. Det var kjoler, negler og leppestift.

«Det var sånn jeg leste det. Og jeg stilte meg selv spørsmålet: ‘Må jeg bli sånn?’»

Det var en person i Drammen på den tiden som ble omtalt som «en sånn». Han var dameskredder. En veldig dyktig sådan. Moren til Sverre hadde fått sydd en kjole der. Hun skulle hente den rett før påske. Det mor kunne fortelle da hun kom hjem var mildt oppsiktsvekkende. Skredderen hadde nemlig tatt påskeferie da moren kom. Han hadde pyntet seg med neglelakk og silkekimono.

«Mor fortalte det ikke på noen negativ måte. Mer som en kuriositet. Men det var jo noe fremmed.»

Såpass fremmed var det at Sverre besluttet å holde sine tanker og følelser godt for seg selv. I Kristelig skolelag slapp Sverre å tenke på å at han kanskje, for syns skyld, burde prøve å sjekke opp en jente eller to. Der var det greit å være avholdende både fra sjekking - og alkohol. I fritiden for øvrig syntes han til alt hell det var stas å sitte hjemme og lese latinsk grammatikk. Sett utenfra var han en harmonisk, skoleflink friluftskar og speider.

Fra innsiden så det litt annerledes ut. Han kjente seg dratt mellom tre punkter. Seksualiteten som meldte seg med all sin kraft. Den kristen-kulturelle hverdagen i skolelaget. Og det human-etiske menneskesynet som hans venner sto for.

«Jeg var litt forvirra, men tok litt av hvert. Det har jeg litt igjen for i dag».

Men akkurat der og da var det forvirringen som rådet. «Jeg følte det bare var Oscar Wilde og meg i hele verden. Men jeg hadde ingen seriøse tanker om å hive meg i Drammenselva. Jeg visste at min tid ville komme. Det hastet ikke», forteller Sverre. Han fortalte det etter hvert til sine nærmeste venner. Men han fortalte det aldri til foreldrene. Ikke direkte. Tiden ble aldri så moden.

«Moren min var skarp. Hun skjønte det etter hvert. Hun likte det nok ikke. Men etter hvert aksepterte hun det jo. Hun spurte hvorfor Leif alltid skulle være med når jeg skulle ut og reise».

Leif, ja. Leif er fra Stryn. Sverre og Leif har vært en union som har vart siden 1972.

«Det må være norgesrekord», sier Sverre med et smil.

Året var 1965 da Sverre emigrerte fra Drammen. Hans tid var, nøyaktig som han forutså, kommet. Familien hadde etter hvert akseptert at det ble latin på ham og ikke noe mer «nyttig». På Blindern fant han veien til det faste bordet på Grillen i Fredrikke-hangaren. På et fast bord satt det mellom 12 og 15 mennesker hver dag. Flere homofile unge menn. Og noen «faghags», altså en fanklubb av kvinner. «Jenter som synes det er greit med pene og kjekke menn som man ikke behøver være redd for at var ute etter å få deg til sengs», som Sverre beskriver dem.

Verden åpnet seg sakte, men sikkert. Han fikk nye venner og engasjerte seg i homofiles rettigheter gjennom Forbundet av 1948 og fellesskapet på Metropol restaurant. Parallelt kjørte han lange dager på lesesalen. I Drammen var han en ener i latin. I møte med de beste elevene fra Oslo Katedralskole var det flere enere og han fikk han noe å strekke seg etter. Det var en utfordring han kunne like. Han ga seg i kast med latin, fransk og spansk. Utveksling i Frankrike i selveste året 1968. Utveksling i Spania 1970-1972.

Kjærester var det ikke mange av.

«Det var fremdeles tørke hos meg. Det var noen enkeltopplevelser…»

Sverre tar en tenkepause.

«Det er delvis riktig det, da. Jeg har reflektert mye over det. Det er det som skjer når noe blir lagt veldig lokk på.»

Han har kjent på det. Hans personlige identitet i møte med fremstillingen av mannlig homoseksualitet. Hvorfor er det så annerledes sammenlignet med fremstillingen av den kvinnelige homoseksualiteten? Hvorfor er det slik at det seksuelle har en så mye mer fremtredende plass i det mannlige bildet? Det rå. Det uforpliktende. Det ekstreme. Han både identifiserer seg med det. Og ikke. Det er en del av kulturen. Også hans kultur.

«Det er nå en gang lettere for homofile menn å kunne treffes for å ha sex sammen. Det er enklere med et nummer i et portrom eller et pissoar. Det er kulturen...»

Sverre har også tenkt mye på dette med femininitet, den homofile arketypen som både har, og ikke har, en rot i virkeligheten.

«Jeg har aldri følt meg som annet enn mann», sier Sverre.

«Men det feminine, det ekstreme, det er en del av kulturen det også. Kanskje har det en praktisk betydning. Det er en måte å sende ut signaler på: Jeg er her!»

I en kultur som i mange år har vært henvist til undergrunnen, er sjekke-og møtepunktene både diskrete og indiskrete på en gang. Kontakter opprettes overalt. Gjennom blikk. Møter i byrom som intuitivt hører den type møter til. Det er det samme over hele verden.

«Det er forsket på hvor lang tid to menn kan se hverandre i øynene før det blir intimt», sier Sverre.

Historien ville det slik at Sverre og Leif møttes i Oslo. I 1972.

«Hvordan møttes dere?», spør jeg uten å forstå at det er et dristig spørsmål.

Det glimter til i Sverres blikk.

«Det er litt personlig!»

Og så svarer han:

«Vi møttes på Torggata Bad.»

«Der så jeg ham slik Gud hadde skapt’n. Jeg syntes han var en flott type. Og det var tydeligvis gjensidig…»

Da han møtte Leif hadde Sverres tid kommet. Han hadde et lengre forhold bak seg. Men nå stilte han med blanke ark og en ny åpenhet. Det var mens han var utvekslingsstudent i Barcelona han bestemte seg. Barcelona lå langt fremme når det gjaldt homoliv. Det påvirket ham. Og han tenkte: «Nå må jeg få snakket med søstrene mine»: Han satte seg ned og skrev to fire-fem siders lange brev og gikk ned på hovedpostkontoret og sendte dem i retning Norge. Så var det bare å vente. I spenning. Det var jo ikke noe «yes!», akkurat. Svarene var sammensatte. Men begge søstrene satte pris på ærligheten. Og nettopp ærligheten la grunnlaget for et nært forhold til søstrene i alle årene senere. Og deres familier. Med barn. Og barnebarn.

«Det blir litt våre barnebarn også».

«Det er ikke den bursdag som ikke feires til alle er utslitt», sier Sverre med et varmt smil.

Leif og Sverre har aldri snakket om egne barn. I deres tid var det ikke det en mulighet. Sverre vet ikke om han ville tenkt annerledes om han var ung i dag. Han har kjent på savnet. Men liker seg veldig godt i rollen som rendyrket onkel. Han kjente seg igjen en gang han hørte zoologen Petter Bøckman på radioen. Han snakket om homoseksualitet i dyreverdenen.

«Noen dyrearter har det slik at det er enkeltindivider som har som oppgave å gi litt ekstra støtte i flokken. Som trår til når det trengs», sier Sverre.

Han blir blank i øynene og stemmen brister lett når han snakker om familien. Det å få lov til å være en onkel i livet er sterkt for ham.

«Kanskje er det litt sånn at for disse onkelbarna… at det er litt kjekt å ha en onkel som bare er der for dem. Som ikke bare er opptatt av sine egne».

Som rektor på tre skoler har han også hatt en omsorgsrolle i den utvidede flokken. Som øverste leder på Hartvig Nissen, Drammen og Eiker videregående skoler, har han hatt ansvaret for mange tusen elever. Og vært en rollemodell. I alle fall når det har vært behov for det.

«Det er greiere å være trygg på hvem du er når du er 70 og har mange års samliv bak deg. Det er noe helt annet å være 14, 15 eller 16 år…. For veldig mange homofile er det ikke veldig annerledes i Norge i dag enn det var i min tid. Om du vokser opp i Otta. Eller i Hattfjelldal…», reflekterer han.

Som rektor og menneske var det viktig for ham å være åpen, samtidig som han ikke ønsket å åpne for mye. Rektor er synlig på skolen. For foreldre. For elever. For kolleger. Verden var, og er, fortsatt full av fordommer. Og prat. Han ville for enhver pris unngå å bli mistenkt for å utnytte en maktstilling. Derfor landet han på åpenhet - med forbehold. Full åpenhet. Men ingen plakat på brystet. Kollegene ble informert. Derfor skjedde det også at rektor Aass ble involvert når en elev fra tid til annen fikk det tøft i livet fordi han eller hun ikke passet inn i den heteronormative takten til flertallet.

«Statistisk sett er det en eller to i hver klasse. Og enda flere bifile», sier Sverre.

Han vil ikke si hvilken av de tre skolene han jobbet på da det skjedde. En elev ble nesten kastet ut hjemmefra fordi han hadde tatt mot til seg og fortalt hjemme at han var homofil. Den knuste eleven søkte tilflukt hos læreren sin. Læreren foreslo at gutten kunne snakke med rektor som jo tilfeldigvis bodde med en mann og hadde litt livserfaring å by på.

Da den samme eleven et par år senere var avgangselev, kom han til Sverre og takket ham og fortalte hvor mye det hadde betydd for ham. Og at han fortsatt sto der.

Sverres stemme brister igjen.

«Du ser jeg blir rørt», sier Sverre, og lar noen tårer få fri bane nedover kinnene.

«Det bar. Det bar akkurat».

Så var han åpen nok, i alle fall for ett annet menneske.

Det er mange måter å ta ut sin omsorgsevne på. Sverre har gjort det som rektor. Som onkel. Som ektemann. Som hjemvendt sønn da moren hans ble gammel og trengte omsorg.

Selv om han var blitt 49 år gammel, gikk han en ekstra runde med seg selv på det å vende hjem til barndomsbyen. Hadde hjembyen hans forandret seg nok? For snart ti år siden ble han invitert til å sitte i Strømsø menighetsråd. En av grunnene til at de ønsket nettopp ham, var at han var en åpen, homofil drammenser. Det betydde mye for ham. Han takket ja selv om han egentlig ikke hadde tid.

«Du kan si mye om Drammen, men det er ikke snerpete her», sier han.

Det har vært gode år i Drammen. Allikevel tenkte de godt gjennom det, Leif og ham. Drammen var ikke Majorstua. Kunne det at to menn bodde sammen utløse ubehag og folkesnakk? Støtten kom fra uventet hold. Det var hans mor som satte punktum for den grublingen:

«Ja, hvis noen sier noe på det, så send dem til meg!»