Ole Christian Høibakks kjære Mjøndalen er brun. Anders Nerdrums ekte kjærlighet til Godset er fullstendig blå. På Consto Arena serverer de bløyta. På Marienlyst stadion går det i kaldt popcorn. Mens Mjøndalen brukte en grov million per poeng i fjor, brukte Godset nærmere tre millioner kroner per poeng i 2019.

Forskjellene mellom erkerivalene langs Drammenselva er mange.

Men den aller største forskjellen mellom de to klubbene er imidlertid usynlig for det blotte øyet. Det er måten de er organisert på.

Drammen er eneste kommunen med to eliteserielag og kan med Godset og Mjøndalen vise frem hvert sitt ytterpunkt i måten toppklubbene er organiserte på.

Når GodsetUnionen hyller «Strømsgodset Idrettsforening», synger de om en breddeidrettsforening som rent formelt befinner seg et stykke unna toppfotball-laget. Spillerlisensen og spillerne er rett nok organisert i klubben, Strømsgodset Toppfotball. Slik må det være. Men en samarbeidsavtale med aksjeselskapet Strømsgodset Fotball AS gjør at hele pengestrømmen går dit og kontrolleres der, i AS’et. Der er også hele administrasjonen og markedsapparatet ansatt. Det er dette selskapet som inngår sponsoravtaler. Strømsgodset Fotball AS er igjen heleid av en håndfull investorer, gjennom et annet aksjeselskap: Drammenspatriotene AS.

Det er den såkalte «dualmodellen», et særnorsk fenomen. En avtale som på mange måter startet i Strømsgodset og har bredt om seg.

Godsets variant er en av de mest kommersielle i norsk toppfotball. Klubbens verdier er i prinsippet ett hundre prosent kontrollert og eiet av eksterne investorer.

Fra Marienlyst er det drøye 10 kilometer i luftlinje til MIF-huset.

Mjøndalen er en del av en over hundre år gammel breddeidrettsforening. Til tross for at toppfotballen utgjør 90 prosent av økonomien i MIF, befinner den seg formelt i en en avdeling under hovedstyret. På linje med håndball, ski, bandy og allidrett. Blant annet. Uansett om du spiller fotball i eliteserien eller deltar på barnetreningen i judo på tirsdag ettermiddag, så er du medlem og representerer akkurat samme klubb.

«Det gir følelsen av å være nær klubben. Hvis man jobber som frivillig. Eller er supporter. I Mjøndalen opplever de at de eier en liten del av klubben. Det har littegrann med den organiseringa å gjøre. Å føle at klubben er sin», sier Kenneth Karlsen, avtroppende sports- og administrasjonssjef i Mjøndalen Fotball.

Ja, i MIF serverer de bløyta og er en nær og lokalt liten klubb. Men selv om Godset trekker doble tilskuertall, er det ikke langt mellom kjentfolk på tribunen på «Gamle Gress» heller.

«Hvilken klubb er du blitt tildelt?»

Har egentlig organisering med rik onkel og AS versus bløyta og idrettsforening noe å si for klubbfølelsen, for tilslutning og oppslutning? Hvor ligger egentlig klubbsjelen forankret?

For å få noen kloke tanker om dette temaet, tyr vi til den personen som mest sannsynlig dekker fotball bredest i Norge: Aleksander Schau. Gjennom programmet 4-4-2 på NRK P1 og podcasten Fotballklubben følger han fotball fra Kolsås til Mumbai. Både på og utenfor banen.

«For spillerne har ikke klubbmodellen noen betydning. De er bare leiesoldater. En spiller som bryr seg om klubborganisering, det skal du lete lenge etter», slår Schau fast.

Og legger til:

«I nyere tid.»

Han tror ikke det betyr noe for en klubbs oppslutning om det er en idrettsforening med bløyta eller et AS med kaldt popcorn. Så lenge du har en breddeklubb i bunnen, eller i bakgrunnen, fødes det nye supportere og nye foreldre-frivillige hver dag:

«Du sitter ikke som femåring og velger klubb etter klubbstruktur. Det handler om to ting: Hvor kommer du fra? Og: Hvilken klubb er du blitt tildelt? Det med klubbstruktur, penger og det kommersielle, det kommer ikke inn i bildet før du er litt mer voksen og litt mer bevisst, kanskje. Men det er klart, hvis du føler at det er snusk, eller at noe er udemokratisk, så kan det ha noe å si. Men da må det som skjer være åpenbart rævva og usjarmerende på et vis. Det med eierskap er bare en av mange dråper i havet for folks fotballinteresse», konkluderer Schau.

«Vokste du opp på Oslo Øst på åttitallet, så endte du jo opp med Vålerenga», slår han skjebnetungt fast.

RedBull-Godset - drøm eller mareritt?

Anders Nerdrum hadde ikke noe annet valg enn å bli Godset-supporter. Faren til Anders tok ham med på Marienlyst fra han var så liten at turen i kiosken var det klare høydepunktet. På et eller annet tidspunkt mellom åttitall og nittitall ble fotballen mer interessant enn kiosken. Så interessant at han må se alt. Enten det har vært nitriste bortekamper mot Kongsvinger og Oslo Øst eller som nå, 14 år på rad i Norges øverste divisjon.

Han vet godt at klubben i hans hjerte er organisert i et aksjeselskap og indirekte eiet av privatpersoner. Og at mye henger på deres gode vilje.

«Det er en butikk som skal gå rundt. Jeg vet de må ta noen veivalg på det nå», sier han.

«Dualmodellen er et særnorsk fenomen…. det krever rett kompetanse», sier Anders Nerdrum ettertenksomt.

Aksjeselskap og investorer som kommer, og nå går, rokker ikke ved klubbfølelsen hans. Etter 30 år som Godset-supporter i «snø og regnevær» vil han uansett «værra der».

«Det viktigste er at de på eiersida ikke fratar klubben identiteten. Det må være rom for klubbkulturen. Og de må lytte til nærmiljøet», sier han.

For Nerdrum handler ikke engasjementet hans om hvem som eier. Det handler om klubbens verdier. At klubben drives bærekraftig. At målene er fornuftige. At Godset satser på unge spillere, Han vil heller ligge på nedre halvdel av tabellen med en ung og fremtidsrettet spillerstall, enn øvre halvdel med en «gammel», dyr spillerstall som tømmer klubbkassa. Også liker han at Henrik Pedersen møter supporterne på King’s. At de som ønsker det kan få vite mer. Han vil gjerne ha flere av de møtene.

For en tid tilbake fikk han en SMS fra en kompis. Det var et rykte om at energidrikk-giganten Red Bull skulle gå inn i Godset, gjøre den til sin satellittklubb i Norge. Slik de har gjort i Østerrike. Og Tyskland.

Det var bare et rykte. Men det vekket mange tanker i Godset-supporteren. For selv om Red Bulls måte å gjøre klubb til varemerke på er mislikt blant supportere over hele Europa, måtte han jo erkjenne at der Red Bull har gått inn, har de sportslige resultatene vært relativt gode...

«De gjør alt rett, da. Med spillerlogistikk. Spillerutvikling. Men det er jo en modell som er ganske kynisk. Spørsmålet er jo da: Vil vi ha en slik klubb? I utgangspunktet er jo ikke det noe jeg ønsker meg…»

Med Red Bulls logo på drakta kunne Anders sett for seg en helt annen fremtid for klubben. Men han ønsker seg heller en virkelighet mer på det jevne. En han har lært seg å være glad i. Den som innebærer at det å være Godset-supporter betyr minst like mange nedturer som oppturer.

«Godset er tross alt en liten klubb i Norge. Vi har fornuftige forventninger. Jeg tenker at Godset bør drive slik at man i verste fall bør tåle et nedrykk. For oss som holder med Godset er det ikke uvanlig å kjempe mot nedrykk».

«Det er identiteten vår. Det Rune Marthinsen står for. Den glade amatøren som begir seg litt inn i den proffe verdenen. Godset er en liten klubb. En sårbar klubb. Det gir klubben nerve.»

Det handler om penger i MIF også...

Ole Christian Høibakk har montert utelys på huset sitt. Men han trenger dem ikke. Han bor så nær Consto Arena at han har flomlys i hagen støtt. I år var det bare fire bortekamper han ikke var på. Hjemmekampene er en selvfølge. Han sier «vi». Han har flyttet tre ganger i livet, men aldri fra Mjøndalen. Kona, som han møtte i 1990 , måtte pent «emigrere» fra Drammen.

Mjøndalen er noe helt spesielt i norsk toppfotball. Det er klubben med minste budsjettet. Den minst kommersielle organisasjonen. Og antakelig den eneste med bløyta.

«Det er fordi det er en liten klubb. De fleste som er til stede på tribunen er på hils med hverandre», forklarer Ole Christian Høibakk.

Som innbarka mjøndøling vet han strengt tatt ikke om noe annet supporterliv.

Men han vet at det kan være veldig hyggelig å komme utenfra til Consto Arena.

«Vi har en skotte. Vi har en engelskmann. Det kom ei mor fra Etne med en guttunge på et par hjemmekamper. Det er kanskje ikke spesielt for Mjøndalen, men fordelen med MIF er at når ei mor møter opp med guttungen sin, og har reist hele veien fra Etne, så får de besøke garderoben og så får de ei drakt fra supporterbua. For det er ikke større. Det er liksom sjela til MIF», sier Høibakk.

Og kommer med en ganske djerv innrømmelse:

«Men hvis du kryper inn rundt Rune Marthinsen og Godsets innerste krets, så trur jeg det er ganske likt. Men det kan du ikke sitere en mjøndøling på», sier han og ler.

Han jobber sammen med Godset-supportere til daglig. Avstanden mellom de to klubbene er ikke større enn at de har mer felles enn det som skiller.

«Det fins ikke noe bedre enn å slå Godset», sier Ole Christian.

Men når det kommer til hverdagen prater han gjerne fotball med sine Godset-kolleger. Veldig gjerne.

«Vi snakker samme språk og forstår hverandre».

«Jeg skulle gjerne slått meg på brøstet med at MIF fortsatt er en idrettsforening… men det der handler om penger»; sier Høibakk ærlig. Og pragmatisk.

Ja, toppfotball handler om penger. Selv i Mjøndalen. Det heter for eksempel ikke Nedre Eiker stadion. Det har det ikke gjort på veldig mange år. Nå heter det Consto Arena.

«Men det som er viktig er ikke navnet på stadion. Det som er viktig er folka inne på kontorene. De personene… sjela ligger mye der», sier Høibakk.

Om MIF en gang i fremtiden må gjøre om på modellen sin, så vil det kanskje gjøre vondt med en gang, tror han. Men det vil gå over.

«Investorer er et nødvendig onde»

«Når det gjelder å få inn kapital til klubben, kan prinsippene vike. I praksis er de aller fleste supportere pragmatiske», sier Arve Hjelseth.

Hjelseth er noe så sjeldent som idrettssosiolog. Han forsker blant annet på kommersialisering av idrett - og fotballsupportere. Han forteller at enhver fotballsupporter i Norge prinsipielt ønsker at klubben deres først og fremst skal være en idrettsforening med tykke tradisjoner. Ikke et konglomerat av mer eller mindre privateide aksjeselskaper.

«Men skillet går mer mellom gode og dårlige eiere», forklarer han.

For fotballsupportere er det viktig at de som skyter inn penger først og fremst gjør det fordi de satser på klubben og byen, ikke for egen vinnings skyld, forklarer sosiologen.

Godsets investorer har de siste årene tatt ut konsernbidrag. 50 millioner er ført inn i klubben, og 44 millioner er hentet ut. Hjelseth kjenner ikke til andre investorer i norsk fotball som har tatt ut penger.

«Ikke i Norge. Det kan ha skjedd. Jeg tviler på at det er så vanlig, rett og slett fordi det er veldig lite å hente ut. Det fins investorer som har gjort det utenfor Norge, de har kjørt klubber i grøfta på grunn av det også», sier han.

Selv om det er uro i Godset nå, og investorene ikke har tilført klubben midler på 10 år, mener han Godsets omdømme ikke har tatt skade:

«Mitt inntrykk har vært at de som satset på SIF de siste ti årene, hatt en høy standing blant fotballfolk, fordi det har vært tydelig at engasjementet har vært langsiktig. Ronny Deila var der for eksempel lenge før det lyktes... de så ikke bare etter det første og beste nye», mener Hjelseth.

Han forstår at Godset, i den situasjonen klubben er i nå, med tom kasse og investorer på vei ut, leter etter en annen modell:

«Investorer er et nødvendig onde. Det fins måter å organisere det på som sikkert kan skape større tillit blant publikum», sier han.

Fra børs til katedral? Og omvendt?

Akkurat nå jobber krefter i Godset for å ta eierskapet til klubben tilbake. Investorene har sagt de vil ut. Det har vært gode tider med penger inn. Det har vært dårlige tider, og penger har vært hentet ut.

Godsets rike onkler er ikke som Moldes rike onkler.

I Molde har Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten gitt pengene til en stiftelse. Penger går inn, men de kan ikke hentes ut. Velgjørerne i Molde har dermed heller ingen formell innflytelse på avgjørelsene som tas i klubben.

På Marienlyst leter de etter en ny måte å organisere seg på. Som både sikrer klubben høy innflytelse og gir mulighet for investorpenger inn.

På MIF-huset skal de på sin side bruke 2020 til å se om dagens breddemodell er fornuftig i fremtiden også. Det kan hende Norges minst kommersielt organiserte toppklubb skal bli litt mer kommersiell. Det er koselig å være en del av en breddeidrettsforening. Men det er ikke alltid praktisk. Fotballen har lenge vært stor i MIF. Og den bare fortsetter å vokse. Det er ikke sikkert toppfotballen skal være en liten gren i idrettsforeningen til all tid.

«Vi ønsker å være både en breddeklubb for medlemmene og en toppfotball-klubb. Vi ønsker veldig sterkt at det skal gå hånd i hånd», sier Kenneth Karlsen.

Det er en modell med styrker. Og svakheter.

«Vi rekrutterer mye frivillighet til fotballen fra resten av foreningen. Da er det greit å være samme organisasjon. Men så er det noen ting som ikke er så fornuftig. Når vi rapporterer til lisensnemnda, gjør vi det for hele foreningen. Det gjør at bandy, ski, turn og alle de andre gruppene må være en del av det vi rapporterer»:

MIF har en god og trygg økonomi. Men det er skjær i sjøen. Å bygge og eie egen stadion er tøft. Det koster å være kar. Det er derfor ikke bare Godset som vurderer en ny klubbmodell i år.

«Vi skal i gang nå i løpet av 2020 se på hvorvidt vi er optimalt organisert. Vi har hatt en voldsom vekst de siste ti åra. Det er ikke sikkert det vi bestemte oss for åtte-ni år siden er optimalt. Det er Ikke sånn at vi må gjørra noen store endringer. Vi kommer til å se på det», sier Karlsen.

Han tror uansett det blir slik at viktige beslutninger som tas for fotballen, tas av klubbens medlemmer. Nå, og i fremtiden.

«Det er en verdibasert kultur vi har her i Mjøndalen. Det er medlemmene som er best skikka til å ta den typen beslutninger. Eierskap som oppfattes litt utenfor klubbet - det har ikke vi sett på som fornuftig».

Akkurat nå danner Godset og MIF ytterpunktene, børs og katedral, på kartet over organiseringen av norske tippeligaklubber. I 2020 kan altså Godset og MIF bli likere, organisasjonsmessig. Litt avhengig av hva de begge lander på.

Når det gjelder kampen om sponsorene, har Mjøndalen fått et forsprang i år. Et ganske godt et. For mens Godset sliter med å finne ut hva slags klubb de skal være neste sesong, er det vanskelig å invitere nye investorer og sponsorer inn. De må få ryddet opp i forholdet til dagens eiere.

De som har lyst til å støtte Godset med penger nå, trenger å vite hvor pengene havner. Hos klubben? Eller hos invstorer på vei ut?

Som Aleksander Schau sier det:

«Jeg skjønner jo det. Det blir som å gi barnebidrag til eksen. Også vet du at den nye typen får 50 prosent».