«Han var en drittsekk, en bitteliten kar», forteller Morten Angelil.

Eks-drammenseren retter seg i stolen i de nye kontorlokalene i Vika i Oslo. Det glimter til i øynene når han mimrer tilbake til 2005. Eltek ville kjøpe naboen i Kobbervikdalen, Power-One, tidligere Powec. Elteks ledelse dro til USA i forhandlinger med eieren av Power-One. De var fire fra Eltek. En hel bordrekke fra Power-One. Forhandlingene gikk ikke så bra, forteller Morten.

Det sto bare om en liten sum, men det sto til gjengjeld dønn fast. Han beskriver den amerikanske eieren som en lite tiltalende fyr.

Han gadd ikke sitte der lenger.

«Så da sa jeg: ‘I don’t trust short people. You know why? Because the heart is too close to the asshole. This meeting is over’. Så reiste vi oss og gikk.»

Morten ler godt og lenge. Og slår ut med armene:

«Jeg kunne jo bare si det fordi jeg er lav selv!»

Han forteller ikke denne historien for å tøffe seg, men for å gi et eksempel på at han er en relativt uformell type - også i forretninger.

Ganglaget er energisk. Øynene er lysebrune, åpne og kvikke. Smilet er på plass. Skjorten er pen, den henger lett utenfor buksen. For bare noen timer siden sto han midtfjords i Oslofjorden i liten kuling på vei fra hytta på Nøtterøy. Hvis det noen gang egentlig er greit å hente ordet «guttaktig» ut av ordboken, passer det godt på 52-åringen og trebarnsfaren Morten Angelil.

Han har aldri vært av dem som går stille i dørene. Men selv om Morten er utålmodig og har en liten dose galskap i årene, er han også i besittelse av en sjelden utholdenhet og langsiktighet. I alle fall i norsk sammenheng: En vilje og en drivkraft til å bygge industri.

Jeg er ikke kommet lenger enn til den første kaffemaskinen i sjette etasje før jeg blir ønsket velkommen av en av de ansatte i et av oppstartsselskapene som Morten har samlet hos seg. Mannen ved kaffemaskinen spør hva som er mitt ærend mens han trykker frem en kaffe til meg.

Og sier:

«Det finnes få mennesker i Norge som Morten og familien, som er langsiktige industribyggere»

Hele Norge higer etter arbeidsplasser innen teknologi. Det er det vi skal leve av når oljen tar slutt. Morten har klokkertro kraftelektronikk. Og akkurat det kan han en hel del om.

Han ble riktignok født med en ganske fin sølvskje i munnen, men i løpet av hans år i Eltek bidro han til å utvikle kraftelektronikk som ble solgt til hele verden og konkurrerte med de store.

Historien om Eltek har gitt Drammen et ganske unikt kapittel i norsk industrihistorie.

I dag er Eltek, det som var hans hjertebarn og store drivkraft frem til 2014, solgt ut og styrt fra Taiwan.

Men Morten Angelil bygger fortsatt i Elteks ånd. Og i Elteks navn.

Pengene han fikk for Eltek, i alle fall en solid porsjon av dem, er nå investert i nye tech-selskaper. Han tegner og forklarer på en tavle i hjørnekontoret. På toppen tegner han to bokser. Dynea Industrier og Eltek Holding. Dynea eier blant annet en svært lønnsom limfabrikk. Men det er ikke lim Morten vil prate om. Det er alle de små selskapene han tegner under Eltek-boksen. De tjener ikke så mye penger ennå, men planen er at de snart skal gjøre det.

Morten tegner opp boks etter boks med navn på selskaper han har investert i: Ping. Jensen. Home Control. Pixii. Enetek. CBK. Alle er unge bedrifter han er tett på. Alle driver, på hver sin måte, med teknologi.

De aller fleste bedriftene Morten Angelil investerer i har hovedkontor i Norge. Han kunne gjort som mange andre kapitalsterke nordmenn: Investert de 650 millionene han fikk for Eltek i eiendom. Det ville antakelig gitt større avkastning. I alle fall på kort sikt. Til en lavere risiko. Det ville antakelig også påført Morten et lavere inntak av syrenøytraliserende tabletter.

Han ler.

Når et firma har tapt millioner av kroner i fem år før han kan se svarte tall, gjør det noe med balansen i kroppen hans. Men bortsett fra at han knasker syrenøytraliserende påstår han at han har is i magen akkurat når det gjelder de investeringene.

Oppussingen av privatboligen på Frogner, som tar altfor lang tid og bråker for mye, sliter mer på nattesøvnen, sier han.

For han liker å bygge industri.

«Det er det jeg kan», sier Morten enkelt.

For å bygge industri, trenger han kompetanse. Han mener «skikkelig innvandring» er noe Norge trenger for å legge til rette for mer industribygging. Altså, liberalisere regelverket for arbeidsinnvandring:

«Men vi i Norge vil jo ikke det.»

Derfor ansetter selskapene hans flest folk i utlandet. Det faller ham dessuten naturlig å tenke større enn Norge. Det er lenge siden Drammen var verdens navle. Morten liker å omgås alle typer mennesker. Han er selv sønn av en innvandrer.

Alain Angelil flyktet fra Egypt til Sveits med familien da han var 12 år gammel. I 1966 møtte han Wenche Thorsen fra Drammen. Derfor ble Eltek grunnlagt i en liten bakgate på Brakerøya i Drammen. De startet med likerettere for svakstrøm og vokste på mobilbølgen.

Da Morten entret firmaet i 1991, var Eltek en stor norsk virksomhet med kontor i England. Eksporten var på 40 millioner kroner.

Men Morten siktet høyere. Mye høyere.

«Jeg var gal etter å lykkes», sier han.

Etter det hans selv beskriver som en temmelig lat og umotivert periode i bedriftens førsteetasje, i test og produksjon, gikk Morten til faren sin og utnevnte seg selv til «export coordinator». Han hadde møtt noen kinesere på en messe. Kina var på denne tiden i ferd med å åpne opp dørene for mer handel med resten av verden.

Pappa Alain var skeptisk. Negativ til og med. Visste ikke Morten hva en flybillett til Kina kostet? Det var alt for dyrt.

Men den nye eksportsjefen tok ikke nei for et svar:

«Jeg maste høl i huet på’n».

Det endte med to flybilletter til Hong Kong. En til far. En til sønn. De delte hotellrom. Billetten til folkerepublikken, en såkalt «through ticket», måtte de kjøpe på svartebørsen. Den kostet mye mer enn de hadde betalt for flybillettene.

På et tog med blondegardiner på vinduene og Mao på veggene, foretok far og sønn en reise som skulle snu produksjonen på Eikhaugen på hodet. De kom hjem med kontrakter i en størrelsesorden Eltek aldri hadde sett før.

«De ville bare ha det beste», erindrer Morten om sine nye kinesiske kunder.

Rullebanen på Fornebu var ikke lang nok. Jumbo jet’en som tok av fra Gardermoen var breddfull av Eltek-produkter som skulle til Kina. Eltek ble med tiden Drammens første børsnoterte bedrift. Til Eikhaugen kom dyktige ingeniører fra Trondheim. Markedsførere. Og selgere. Samtidig ble tusenvis av arbeidsplasser bygget over hele verden. Noen steder mislyktes de. Andre steder lyktes de voldsomt. Det gjorde de blant annet i Singapore, i India og i Australia. Eltek konkurrerte med de største. Salgsapparatet Morten utviklet ble hvassere enn konkurrentenes.

Først eksporterte Eltek sine egne komponenter til Østen. Deretter, da bildet endret seg, flyttet de selv produksjonen ut. Det var gode tider. Og det var tøffe tider. Det gjorde vondt for Eltek da IT-boblen brast. Men bedriften kom seg alltid opp igjen. Og selv i dårlige tider, holdt Morten hånden over utviklingsavdelingen.

«Han har æren for at Eltek har den beste teknologien i verden», mener Lars Jervan, mannen som har jobbet med Morten siden 1991, og gjerne gjør det til han blir pensjonist.

Drammen var sentrum i Mortens univers i oppveksten. Da han landet i Boston som ung student ble det brått slutt på det verdensbildet.

Han hadde «the time of his life». Han brukte riktignok lenger tid på sin middelmådige bachelor enn søsteren Sandra brukte på sin strøkne Master. Han liker å si at han «minored in engineering, and majored in partying». Hvilket muligens er helt sant. Det han lærte mest av i Boston var alle menneskene han møtte. Byen var en kulturell smeltedigel. Latinamerikanere. Asiater. Afrikanere.

«Kids all over the place», som Morten sier.

«Jeg var så heldig som det går an å bli», fastslår han.

Det var i Boston han møtte kona Birgitte for første gang. Det ble alt i alt seks innbringende, uforglemmelige år. Han ville egentlig ikke hjem igjen. Han var jo hjemme.

Når kona Birgitte skal beskrive hva som gjorde at Morten skilte seg ut, er energien hans det første hun nevner. Hun beskriver den som litt «unorsk». Hun mener mannen hennes er en god miks av den trygge og gode oppveksten i Drammen og farens egyptiske gener.

Føler han seg selv litt unorsk?

«Ja. Jeg er jo halvt egypter!», utbryter Morten og slår ut med armene.

Og så spør han meg:

«Vet du hva som kjennetegner mennesker fra Midtøsten?»

«Nei»

«De er handelsfolk de luxe!»

«Bestemora mi gjorde ikke noe annet enn å prate om hva ting kostet og hvor billig hun kunne få dem. Da hun kom til Norge for første gang begynte hun å prute i den første butikken hun gikk inn i. Det ble jo kaos!», sier Morten og smiler bredt.

«Hun var en kul dame!»

Gode handelsgener fra Midtøsten. Noen litt «sære og rare» Thorsen-gener fra Drammen. Mortens beskrivelse, altså. Og litt kulturell input fra Boston. Det er hva industribyggeren er bygget av.

Dessuten er det en sterk drivkraft for ham å utnytte de årene han har foran seg akkurat nå.

«Jeg mistet jo 40-årene mine.»

«Mistet dem?»

«Ja, jeg lå jo i krig med Økokrim i sju-åtte år»

Han var med på mange opp- og nedturer på børsen. Men den største nedturen i livet begynte 1. februar 2008. Da banket Økokrim på døren hos Morten Angelil. Han ble varetektsfengslet, siktet for skatteunndragelse og innsidehandel.

Morten beveger hånden i en drepende bevegelse over strupen. Han var ute av Eltek. Sjefen var satt i arrest. Han måtte slutte på dagen. Elteks omdømme fikk seg en knekk. Morten en enda større.

Han har ikke glemt antall dager i varetekt: 57.

«23 timer på cella. Det var jævlig.»

Det skulle vært de beste årene i livet jobb-messig, mener han.

«40-årene gikk til helvete. Det var ikke så mye annet jeg tenkte på i de årene der.»

Morten Angelil skrev historie også i rettsvesenet. Det var første gang i norsk rettshistorie at noen ble varetektsfengslet for innsidehandel. Han ble frikjent for innsidehandel, men dømt for grovt skattesvik.

Han føler seg fortsatt urettferdig behandlet. Han mener Økokrim brukte for lang tid. Han mener straffen var for streng. Han mener at han burde fått skatteamnesti. Mange andre har fått det. I 2014 satte gjenopptakelseskommisjonen ned foten. Sju år etter at Økokrim banket på døren var kampen over.

«Etter det var soningen ren plankekjøring», sier Morten.

Fem år senere skaper saken hans fortsatt overskrifter. Morten har motsatt seg at hans DNA skal havne i politiets register. Han synes ikke det er rimelig at enhver person i Norge som er dømt til ubetinget fengsel skal måtte legge igjen sitt arvemateriale hos politiet.

«For meg er løpet kjørt. Men jeg synes det er helt forferdelig at noen som kjører for fort risikerer å måtte havne i DNA-registeret», sier han.

For ham er det prinsipielt. Så får det bare stå til at navnet hans atter en gang havner i media på grunn av straffesaken. Morten bryr seg ikke så mye om hva andre folk måtte mene om ham. Litt for lite av og til, hinter kona Birgitte om. Hun har lang erfaring fra PR- og kommunikasjonsbransjen og er administrerende direktør i design- og teknologiselskapet Creuna.

Men selve DNA-kampen gidder han ikke bruke tid på, sier Morten. Den saken overlater han til advokat John Christian Elden. Han vurderer nå å ta saken til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Men dette kommer altså ikke Morten Angelil til å bruke mange kalorier på.

For nå skal han bygge. Han skal ta igjen for de tapte førtiårene.

Han ble født inn i Eltek. Det står fortsatt Eltek på døren. Det er mange Eltek-ansikter i gangene. Gjennom et av selskapene han driver nå, konkurrerer han direkte med Eltek.

Han forteller, med synlig stolthet, at gamle kolleger melder seg over hele verden for å få jobb i bedriftene han nå har et eierskap i.

«Flinke folk alle sammen», sier han.

Sånne som Lars.

Han nikker mot kontoret ved siden av. Lars Jervan har vært Mortens nærmeste medarbeider omtrent siden de begge hadde sin første dag i Eltek i 1991. I oppturer og nedturer. Lars er en av de dyktigste folkene Morten vet om:

«Herregud, for en mann!»

Når Morten snakker, er Eltek aldri langt unna. Hverken erfaringen, historien eller kulturen. Og han følger godt med. På en måte driver han et slags skygge-Eltek. Da Eltek la ned en utviklingsavdeling i Kristiansand for et par år siden, var Morten der og fanget den opp. Det er gamle Eltek-ansikter i de fleste nabokontorene. Og selskapet som holder hånden over dem alle, heter fortsatt Eltek. Eltek Holding.

«Du har egentlig aldri sluttet i Eltek, du?»

«Nei. Det er love», sier Morten. Og legger begge hendene på brystet.

Og så legger han til, med ‘passion’, som han selv ville sagt:

«Eltek, det er her det.»