Fylkestinget delte seg omtrent på midten den 26. april i fjor. Senterpartiet, med fylkesvaraordfører Olav Skinnes i spissen, fikk med seg Arbeiderpartiet, MDG, SV og Venstre på å lage en regional plan for ny tømmerhavn.

Begrunnelsen var å sikre skognæringens behov for utskipning av tømmer og «videreføring av havn som del av råvarehåndteringen til en mulig ny tømmerforbrukende bedrift på Tofte - Silva Green Fuel».

Høyres gruppeleder Rune Kjølstad mente det var feil at fylket skulle ta den jobben. Han er fortsatt oppgitt. Det har han vært helt siden tømmerterminalen første gang ble lagt på fylkets bord. Han mener fortsatt den ikke hører hjemme der. 

«Jeg reagerte på dette. Det er veldig spesielt at et fylke skulle ta på seg en slik oppgave. Jeg tror det er første gang fylkeskommunen har tatt på seg et ansvar for å regulere et område for en næring. Man kan jo spørre seg om hvorfor fylkeskommunen gjorde det, men det var sterke interesser her», sier Kjølstad. 

Olav Skinnes var svært fornøyd. Både med vedtaket og oppdraget. Han ble valgt som den politiske representanten og leder for styringsgruppa. Krylling og Sp-politiker Skinnes er en skogens mann. Han er stolt av at han har 20 år med motorsag  i skogen på CV’n sin. Han mener det var naturlig at fylket tok tak når ingen andre gjorde det. Det var tross alt tømmer fra 72 kommuner det handlet om.

Oppturer og nedturer

Ytterst på Hurum-halvøya, der indre oslofjord møter ytre oslofjord, ligger tettstedet Tofte. De 3000 innbyggerne som bor her har nydelige badeplasser i gangavstand sommerstid og prima utsikt til fjorden året rundt. Men det hadde neppe bodd 3000 mennesker ytterst mot fjorden om det ikke hadde vært for papirindustrien og tømmerstokkene. 

Toftes plass i papirhistorien går helt tilbake til 1879, da Tofte Cellulosefabrikk ble grunnlagt. 

Papirindustrien trengte tømmer. Mye tømmer. 

I mange år importerte Norge store mengder tømmerstokker. Tømmeret ble ble fraktet til Tofte fra inn- og utland på store båter og losset på den store kaia ytterst ved fjorden. Kaianlegget var en viktig grunn til at det kunne ligge en papirfabrikk akkurat der.  

Tømmeret fra skogene i Buskerud, Vestfold og Telemark var det også bruk for. 

Det ble fraktet med bil og bane. Men det gikk ingen jernbane til Tofte. Og veien ut til det lille industrisamfunnet i Hurum var dårlig, mye dårligere enn i dag. Den tålte ikke trykket fra alle de tunge tømmerbilene. 

I 1979 ble løsningen en tømmerterminal på Lierstranda. Ved jernbanen. Med nærhet til alle de store veiene i området. Og havn. 

På Lierstranda ble tømmer lastet om til lektere, og fraktet ut til Tofte. 

Eiere av papirindustrien på har Tofte kommet og gått. Det har vært oppturer og nedturer. I 2010 hadde Södra Cell Tofte 130 ansatte, 1,7 milliarder i omsetning og et overskudd på over 130 millioner kroner. 

I 2013 ble fabrikken på Tofte lagt ned. 

I dag er det er ikke mye papirindustri igjen i Norge.   

I skogen fortsatte trærne å vokse. Skogeierne måtte lete etter nye kjøpere til tømmeret sitt. 

De måtte lære seg nye språk. De nye kundene fant de utenfor Norges grenser. I Sverige. Og i Tyskland. De kjøper både de fineste tømmerstokkene som kan bli til planker. Og ikke minst, resten av tømmeret, det som passer best som råstoff til papirindustrien. 

Tømmerbransjen har ikke de beste marginene. Det er dyrt og tungt å sende tømmerstokker lange avstander på båt, tog og biler. Men de siste årene har skogeierne fått hjelp av hissige barkebiller i Europa og en svak norsk krone.

I 2014 overtok skognæringen selv driften av tømmerterminalen i Lier. Drammen Virkesterminaler ble opprettet og overtok leieavtalen. 

Lierterminalen er blitt en ren eksporthavn for tømmer fra indre Buskerud og nabofylkene. 

Den er i dag den største maritime døren mellom Norge og det europeiske markedet for tømmerstokker.

Men det kan den bare få lov til å være frem til 2028.  Senest.

Der tømmerstokkene i dag hviler før de plasseres på skip som skal til Halden, Sverige og Tyskland, har Lier kommune har planlagt en fjordby. 

Til tross for iltre protester fra skognæringen, har departementet vendt tommelen opp for fjordby. Det er ikke noe mer å diskutere.

De som selger tømmerstokker er nødt til å finne en annen vei enn den som går over Lierstranda. De argumenterer hardt for at en ny tømmerhavn er viktig for hele Norge: 

«Tømmer er en ekstremt global vare. Det er veldig viktig å ha en eksportmulighet til sjøs. Tømmer er spesialtransport. Du kan ikke sende det på en tømmerbil til Sverige og Tyskland. Det er for dyrt. Havn handler om hele verdikjeden til tømmeret. Vi trenger en tømmerhavn i Drammensfjorden om vi skal ha et velfungerende og bra skogbruk i hele Buskerud», sier Stig Hellerud. 

Han er styreleder i Drammensregionens virkesterminaler AS, firmaet som leier tømmerterminalen på Lierstranda i dag. Det er eid av noen av de største skogeiersamvirkene på Østlandet.  

«Bygg heller jernbane og veistruktur»

Skogeierne og sagbrukseierne sitter ofte på samme side av bordet når det gjelder å snakke tømmerstokkens sak. Men når de skal diskutere pris, sitter de på hver sin side. Erland Løkken er ikke like enig i at Norge skal prioritere å legge til rette for tømmereksport. Han representerer en av de største kjøperne av tømmer i Norge. Han tror vi kommer til å trenge enda mer tømmer her til lands i årene fremover. 

«Det er ingen vits i å bruke milliarder av kroner på å bygge en ny tømmerterminal i Drammen for å få råvarene ut av landet. Bygg heller jernbane- og veistruktur som støtter nye og etablerte norske arbeidsplasser», sier Erland Løkken. 

Han mener det kan være fornuftig med en liten havn for at skogeierne skal få solgt ut overskudd av tømmer, men sier at en ny, stor og kostbar tømmerhavn “vil ikke gavne norsk industri”. 

Fra kontoret i Larvik leder han selskapet Bergene Holm. Løkken handler inn 25.000 trailerlass med tømmer hvert år. Vel å merke er det den beste delen av tømmeret han kjøper mest av. De tømmerstokkene som kan bli fine planker og være reisverk og yttervegger i hus og hytter. 

Erland Løkken er en del av en næring i en rivende utvikling. Byggebransjen bygger som aldri før. Og stadig oftere erstatter tre betong og stål. Her i Drammen trenger du ikke se lenger enn til «Brunosten», det nye hotellet ved togstasjonen, for å skjønne hvorfor. Tre er en fornybar ressurs. Ny teknologi gjør at man kan bygge høyere og annerledes enn man kunne bare for noen få år siden. 

«Vi i Bergene Holm har ikke hatt nok tømmer på fem år», sier Løkken.  «Det er først i år, når eksportmarkedet svikter, at vi har tilstrekkelig råstoff for full produksjon», legger han til.

Da papirindustrien gikk over ende, og etterspørselen etter tømmer gikk ned, lærte sagbruksindustrien den harde leksa de også. De startet en prosess for å øke verdiskapingen i Norge, en verdiskaping som skulle bidra til at hele tømmerstokken blir tatt i bruk. 

Akkurat nå jobber Bergene Holms datterselskap Biozin og Preem AB, Sverige største oljeselskap, sammen for å etablere et stort produksjonsanlegg for avansert biodrivstoff i Aust-Agder. Råstoffet de skal bruke er restene fra sagbrukene og hogsten. 

Biodrivstoff er i vinden. Fra 2020 er det et krav at det skal blandes inn en femtedel biodrivstoff i bensinen eller dieselen du fyller på tanken.

Både flybransjen og skipsfarten snuser på mulighetene. Biodrivstoff kommer.

Men det klinger ikke spesielt godt med langreist palmeolje på tanken. Avansert biodrivstoff fra restavfallet fra norske skoger, klinger bedre. Bergene Holm og Preem ønsker å skape et kortreist og mer bærekraftig produkt. Og norske arbeidsplasser. 

Dersom prøveprosjektet i Agder blir vellykket, kommer de til å se seg om etter flere gode steder å starte oljeproduksjon på. Et slikt anlegg bør ligge nær skogen.

Både Buskerud og Vestfold er på kartet til ‘Biozin Holding’.  

Det er et stykke frem, men Erland Løkken har klokkertro på at prosjektet vil lykkes. 

Da vil han trenge masse tømmer, grener og topper. Av flere slag. Alt det skogen kan by på. 

Derfor er han opptatt av at AS Norge investerer i bane og vei. Ikke i tømmerterminaler for eksport av råvarene han kommer til å trenge. 

«Jeg mener de store pengene bør brukes til å bygge veier og bruer som tåler mer last. Det vil sette et mindre klimafotavtrykk og bidra til norsk verdiskaping», sier Løkken og legger til: 

«Det er bare å se på tømmerbilene du passerer. Legg merke til at de ikke har tømmer opp til stakehøyden. Det tåler ikke veiene.»

Det skjer spennende ting på Tofte

Det er ikke bare i Agder det satses på biodrivstoff. På Tofte skjer det også spennende ting. Drammenseren Rune Gjessing er daglig leder i Silva Green Fuel AS. 

Södra, den gamle fabrikkeieren, og Statkraft har gått sammen om å lage et demonstrasjonsanlegg for avansert biodrivstoff. Nå skal det testes. I 2021 skal anlegget stå ferdig. Det er satt av to år til testing. I 2023 skal den store beslutningen tas. Skal de sette planene ut i livet og investere stort? 

I så fall kan det bli produksjon i 2025.  

Det er altså langt frem. Først må demonstrasjonsanlegget vise at det fungerer. Deretter må Tofte endelig velges som det rette stedet.

Rune Gjessing leder altså industrivirksomheten som var én av to hovedgrunner til at det hastet å få på plass en ny tømmerhavn i Buskerud. Som gjorde at fylkestinget tok saken.

Lederen av Silva Green Fuel er derimot ikke så opptatt av den nye tømmerterminalen.

«Det vi er opptatt av er kostnadseffektiv logistikk. Sånn sett er ikke vi avhengig av tømmerterminal», sier Gjessing. 

Om den skulle komme, er han ikke uinteressert. Men det er ikke den som avgjør Silva Green Fuels skjebne. 

«Tømmerterminalen er nok viktigere for skogeierne enn den er for oss, selv om vi sikkert vil dra nytte av den vi også», sier Gjessing.

Om det blir besluttet at et nytt biodrivstofff-anlegg skal ligge på Tofte, kommer det til å kreve store mengder tømmer og trevirke. Nærmere bestemt 600.000 kubikkmeter per år. 

Mesteparten av råvarene Silva Green Fuel vil trenge, vil antakelig da komme direkte med båt inn til kaia på Tofte. Og med bil. Ikke via en tømmerhavn i drammens- eller oslofjorden. 

Omlasting av tømmerstokker er dyrt. Det begynner å bli mange år siden tømmerbilene måtte kjøre den svingete, gamle Grimsrudveien for å komme ut til sydspissen av Hurum. Veien til Tofte er mye bedre i dag. I alle fall mesteparten av den. Gjessing er derfor mer opptatt av at den blir oppgradert. 

«Det er snakk om en 12-17 kilometer ny vei som man trenger for å komme helt ut til Tofte», sier Gjessing. 

Silva Green Fuel lever sitt liv ganske uavhengig av ny tømmerterminal. Og er ikke alene om det. På Follum på Ringerike, der Norske Skog la ned en papirfabrikk i 2011, planlegger det finske selskapet ST1 også produksjon av biodrivstoff.

Ifølge en rapport fra Drammens Virkesterminaler er både Silva Green Fuel og ST1s anlegg på Follum «helt avhengige av en forutsigbar og langsiktig logistikkløsning for utskipning av tømmer og ferdigvare fra en havn i Drammensregionen»

Men biodrivstoff-prosjektet på Follum er heller ikke avhengig av hva som skjer med tømmerterminalen i Drammensfjorden. Hovedråstoffet de planlegger å utnytte er overskuddsmateriale, avkapp, fra sagindustrien. 

På e-post svarer den finske direktøren for utvikling av biodrivstoff, Patrick Pitkänen, slik:

«Regarding Buskerud timber terminal it is too early to say if it has any impact to our decision making.»

Jernbane skulle det være...

Industriens behov var viktig for en ny tømmerhavn. En annen viktig forutsetning var at tømmeret måtte kunne transporteres på bane. Det gikk igjen i nesten alle innspillene, fra både kommunene og de statlige etatene. 

Klimamålene skal nås. Ny infrastruktur må smelte inn i resten av planene og fremtidens behov. 

«Å lokalisere ny tømmerhavn i nærheten av jernbane vil være viktig», skrev fylkesmannen Oslo og Viken i sin uttalelse. 

Allikevel har fylkets planforslag endt opp med tre løsninger som alle innebærer transport på hjul: 

1. Holmen

2. Juve

3. Holmen og Juve

Det går ingen jernbane til Juve. Ikke er det planlagt noen jernbane dit heller. Ut til Holmen går det jernbanespor, men ikke til tømmertransport.

«Jernbanedirektoratet og BaneNor er tydelig på at det ikke kan gå tømmer på tog til Drammen Havn eller noen av de andre lokalitetene», står det i oppsummeringen til infrastrukturutvalget i planprosjektet. 

Bane NOR stiller i sin høringsuttalelse spørsmålstegn ved om fylkeskommunen har vært opptatt av jernbane i det hele tatt. De skriver det rett ut: «Vi mener derfor det er tvilsomt om jernbanetilknytning har vært et viktig kriterium for utsiling».

Bane NORs absolutte nei til tog og Holmen, tar ikke Olav Skinnes for god fisk. 

Fylkesvaraordføreren og leder av styringsgruppen er sterk i troen:

«Jeg er helt overbevist om at det kan gå tømmer på bane ut til Holmen i fremtiden», sier han. 

«Det er bare viljen det står på», legger han til.

Til tross for fylkesvaraordførerens lave tiltro til konklusjonen i sin egen utredning: På papiret er det ingen av de tre løsningene som gjør det mulig å transportere tømmeret til de foreslåtte havnene på bane. 

Fra sin plass i transport- og kommunikasjonskomiteen på Stortinget rister Buskerud SVs Arne Nævra så hardt på hodet over konklusjonen i fylkeskommunens tømmerarbeid at vi nesten kan høre det i telefonen:

«Det høres veldig underlig ut i den verdenen vi lever i at det skal etableres en tømmerterminal uten jernbanetilknytning», sier Nævra. 

Han har ingen tro på at fremtidens tømmereksport skal gå på gummihjul gjennom Drammen og Svelvik. 

«Det er kystområder nær jernbanen man må se på. Det er bare å se på kartet! Enhver samfunnsplanlegger med miljøbriller skjønner det», sier Nævra. 

Alle sier NEI

Arne Nævras samfunnsplanlegger trenger ikke bare miljøbriller. Han eller hun trenger også en kikkert. For tømmerhavn er det ikke en eneste kommune i drammensregionen som ønsker seg i sin strandsone.

Fylkeskommunens tømmerspeiderne i Buskerud har hørt lyden av lukkede dører overalt hvor de har vendt seg. 

Hurum og Røyken, nå Asker, har sagt nei takk i flere omganger. 

Lier, har sagt nei, nei og atter nei. Til både dagens terminal, til Gilhusbukta og til alle andre forslag.

Drammen har sagt tydelig nei takk. Fredrik Haaning, Drammens politiker i styringsgruppen, gikk inn med et klart mandat fra sitt kommunestyre: Ingen tømmerterminal i Drammen. Ikke på Holmen. Ingen andre steder heller. 

Utrederne i Buskerud fylkeskommune tok seg den frihet å snuse på Vestfolds strandlinje også. 

Men Sande sa nei takk. 

Holmestrand takket tydelig og klart nei til tømmer i Mulvika.

Det er rett og slett ikke god butikk for en kommune å huse en tømmerhavn. 

Dagens tømmerterminal skaper verdier for skogeierne. Lokalt skaper den ingenting. Bare spør Lier.

Til tross for over 11 millioner kroner i statlig støtte, har Drammensregionens Virkesterminaler AS gått med nesten tre millioner kroner i underskudd siden oppstarten. Selskapet har heller ingen ansatte.  

De ligger ikke igjen penger. Bare trafikk og støy. Og beslaglegger verdifulle strandarealer.

Den eneste kommunen her i distriktet som har holdt døren på gløtt i fem minutter, er Svelvik. Det skjedde i februar i år.

Egentlig var Svelvik ute av bildet. Juve var vurdert som dårlig egnet i den første utredningen, den som Drammen Virkesterminaler gjorde i 2017. 

Men i februar 2019 havnet plutselig Juve og Svelvik øverst på listen.

Ap-politiker Mads Hilden husker det kommunestyremøtet veldig godt. Det var den 19. februar. Høringssaken var behandlet i formannskapet samme dag, så her var det fart i sakene.

Hilden markerte sterk motstand, men registrerte at Høyre-politikerne åpnet døren på gløtt for å se hva dette kunne bety for Svelvik.   

«Resultatet ble at vi sendte ut et tvetydig signal: ‘Det skader ikke å ta en titt!’. Og med det havnet Svelvik på kartet», sier Hilden.

De vil ut av det kartet nå. 

Selv har Hilden skrevet debattinnlegg i fleng og engasjert seg hardt og tydelig. Han har mange tanker om prosessen og hvorfor Svelvik brått dukket opp på kartet. Det er bare å si ‘tømmerterminal’ til Mads Hilden, så er han i gang:  

«Alle de andre mulighetene var eliminerte. Fra 1.1.2020 er ikke Svelvik lenger enn del av Vestfold. Men et nytt tilskudd til Buskerud. Bare det at vi står uten en stemme og uten en lobby. Vi utgjør et helt nytt territorium».

Det er Hildens forklaring på at tømmer-lobbyen brått kastet sitt lystne blikk på Svelviks strender på nyåret. 

«Det blir litt som da Christofer Columbus kom til Amerika. Vi er sårbare. Derfor har jeg lovet at jeg skal si det veldig tydelig i den nye kommunen: Vi vil ikke har noen tømmerterminal i Svelvik», sier Hilden.

Det siste det gamle kommunestyret i Svelvik gjorde, var å fatte et enstemmig vedtak: 

«Det ble en unison markering av at Svelvik ikke vil ha noen tømmerterminal», sier Hilden. 

Han forteller hvorfor det ble så viktig for dem alle.

Selv om noen næringsstemmer talte for tømmeret, var folketemperaturen tydelig. Svelviks innbyggere ville aldri ønsket å bli en del av en ny drammenskommune om de hadde visst at de skulle få en tømmerterminal i velkomstgave, forklarer Hilden:

«Det handler om Svelviks egenart. Vi bor langs fjorden. Ungene flyr langs stranda her. Det er sett på som rimelig trygt. Vi er ikke naive. Vi skjønner at hele Drammen Havn kan bli flyttet ut etter hvert. Et par tømmerbiler ville bare vært starten», sier han. 

Tømmeret er tilbake til start

Svelvik kan puste ut. I alle fall for en stund. Buskerud kommer aldri til å vedta en tømmerhavn. Kommunal- og moderniseringsdepartementet satte foten ned nå i november. En slik stor avgjørelse kan ikke tas av en fylkeskommune som snart ikke eksisterer lenger.

«Men problemstillingen går ikke over», sier Olav Skinnes.

Han sitter i andre etasje på Oslo S med en kaffekopp i hånden og Sp-firkløveren på venstre jakkeslag. Fylkesvaraordføreren er blitt fylkesråd for distrikt og fylkesveier i det nye fylket: Viken. 

Tømmer og havner ligger nå på et annet bord. 

Skinnes jobbet til det siste for å få sendt tømmerhavnen ut på høring i Buskeruds tid. Og fått sikret arealene. Det gikk ikke. 

Tømmerarbeidet han har ledet det siste halvannet år rykker i beste fall tilbake til start i Viken. Skinnes mener allikevel at de 4,4 millionene er velbrukte og at de gjør at en Viken-prosess kan gå raskere.

Det offisielle begrepet er at det nå skal skje en «kunnskapsoverføring» fra Buskerud til Viken. 

Hva som faktisk skjer med utredningsarbeidet om tømmerhavn fra Buskerud, er det ingen som riktig vet. Ikke Olav Skinnes heller. Men han tror det blir en tømmerhavn i drammensregionen. Om ingen andre tar ansvar, må staten gjøre det. Skogbruker og Sp-mannen er klar på at den tømmerterminalen må på plass: 

«Vi må knuse noen egg. Noen må bli misfornøyde», sier han.