Når flyet ditt tar av fra Gardermoen i 2030, kan halve tanken være fylt med drivstoff utvunnet fra treflis i en gammel industrihall på Tofte. De store lastebilene som 10.000 meter under deg drar trailere over fjellet til Vestlandet, kan gå på den sammen miksen. 

Det er i alle fall det scenarioet administrerende direktør Rune Gjessing i Silva Green Fuel arbeider etter. 

I 2014 ga Statkraftssjefen drammenseren tre oppgaver: Finne et sted. Finne en samarbeidspartner. Og en teknologi. 

Statkraft er synonymt med vannkraft. Men statsgiganten satser også på vind. Og sol. Nå ønsker de et fjerde bein å stå på i fremtiden. Biodiesel kan være det beinet. 

I 2017 kunne Gjessing krysse av på alle de tre oppgavene han fikk av Rynning-Tønnesen. 

Den gamle cellullosefabrikken på Tofte har både rikelig med plass og havner. I den gamle eieren av hallene, det svenske skogkooperativet Södra, fant Gjessing også en partner til Statkraft. Statkraft kjøpte det forlatte industriområdet ytterst i Hurum, mens Södra på sin side sa ja til å bli partner i et nytt industriselskap. Sammen har de dannet Silva Green Fuel.

Det var den enkle delen av jobben. Mer tidkrevende var det å finne den rette teknologien. 

«Visse bærekraftkriterier måtte møtes», som Gjessing sier det. 

Etter å ha saumfart hele verden etter tre-til-olje-gründere, hadde Silva Green Fuel 32 ulike teknologier til vurdering. I en grundig prosess sjaltet Gjessing og hans medarbeidere ut metode etter metode, firma etter firma. De satt igjen med et dansk-kanadisk selskap med pilotanlegg ved universitetet i Ålborg. Steeper, heter selskapet. Teknologien kalles HTL, «Hydrothermal liquefaction». For oss som ikke har et kjemiker- eller ingeniørgen i kroppen, kan man veldig, veldig forenklet si at det er en prosess der vann under høy temperatur og trykk omdanner treflis til olje.

Rune Gjessing viser oss fine illustrasjoner av hvordan treflis skal bli til en havregrøt-lignende masse. Massen varmes opp og utsettes så for et høyt trykk som resulterer i at noen særdeles aggressive vannmolekyler omdanner flisen til bio-olje.  

Det er dette anlegget som i løpet av det neste året skal skrus sammen i Hurum. De er kommet så langt i Silva Green Fuel at de er klare til å se om metoden, som foreløpig bare er testet ut i ganske liten skala, fungerer i stor skala.

«Du kan sammenligne det med forskjellen mellom å lage en liten brøddeig på kjøkkenet hjemme og det å sette i gang en storproduksjon», forklarer Gjessing. 

Derfor settes det nå opp et demonstrasjonsanlegg på Tofte. 

Over 500 millioner kroner investerer Statkraft, Södra og Enova i anlegget som skal bygges i en av hallene som har stått tomme etter at cellulosefabrikken stengte dørene i 2013. 

Det er mye penger for et test-anlegg. Det er mye penger, punktum.

Men det er, som Rune Gjessing nøkternt minner om, fortsatt rimeligere enn å investere tre og en halv milliard i et anlegg ingen vet lønnsomheten i.

For selv om vi vet at det går an å utvinne olje fra tre, er det faktisk ingen i hele verden som har gjort storindustri av avansert biodiesel ennå. Det fins ingen produksjons- og raffineri-linje å kopiere. 

Gjessing og Silva Green Fuel må lage sin egen.

 «Vi må spille på alle de ballene vi kan»

Havvind. Hydrogen. Bioetanol. Det er mange meninger om hva som er fremtidens energikilder. Og hva som ikke er det. Det er delte meninger om biodieselens fortreffelighet også. På Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet møter vi en klar og positiv røst over telefonen: 

«Jeg er hellig overbevist om at det vil være en av de mange tingene vi må gjøre for å klare å bli CO2-nøytrale en gang i fremtiden », sier Størker Moe. 

Når kjemiingeniøren og professoren foreleser for studentene sine i emnet biodrivstoff, åpner han med å minne dem om det helt vanvittige energiforbruket i vår tid. Og at 80 prosent av det forbruket er fossilt. 

«Derfor mener jeg at vi må spille på alle de ballene vi har. Fornybar elektrisitet og batteridrift. Hydrogen fra fornybare kilder. Biodrivstoff. Karbonfangst - og lagring. Vi må ha biodrivstoff. Fordi det er altfor mange år til vi har batterier som kan frakte fly over Atlanterhavet med elektrisitet. Eller trailere med laks fra Hitra til Frankrike», sier han. 

Og understreker poenget sitt en gang til: 

«Vi må spille på alle de ballene vi kan for å ha det minste håp om å nå CO2-målet en gang i fremtiden».

Som NTNU-ansatt, og tidligere student, blir han både glad og oppstemt over Statkrafts satsing på å lage biodrivstoff på Tofte. Et drivstoff som faktisk kan erstatte konvensjonelt, fossilt drivstoff. Og ikke bare blandes opp til sju prosent, slik dagens biodrivstoff kan. 

«Det vil være gøy om vi kan skape ny, landbasert industri i Norge», sier han. 

«Det er logisk at Statkraft som en stor kraftleverandør går den veien. Personlig hadde jeg gjerne sett at Equinor hadde vært med også», sier han. Professoren mener at Equinor har både kompetanse og raffinerikjeder som er relevante når nye generasjoner med drivstoff skal utvikles.    

«Men det er ikke opp til meg», sier han med et lett, humoristisk hjertesukk. 

Han forstår fra sitt professor-skrivebord at det er kostbart å utvikle ny industri, og at selv de store ikke har ubegrensede ressurser å legge på bordet. Hans håp er nå at norske politikere sørger for gode og forutsigbare rammer for en ny og sårbar industri. Og belønner dem som prøver. Med avgiftsfritak. CO2-avgift. Den typen ting. 

«Det vi vet av erfaring, er at når du skal sette i gang nye industriprosesser, så vil mye gå gærn’t. Det å kjøre inn et nytt industrianlegg er forbundet med mye risiko. Hvis bedriftene ikke får incentiver til å ta den risikoen, vil de ikke gjøre det. Det er business de driver med. De er der for å tjene penger», minner han om. 

Det at Statkraft og Södra investerer opp mot 700 millioner kroner i et demonstrasjonsanlegg, forteller professoren at fremtiden for avansert biodrivstoff er «lovende nok». 

Ingen vet hvordan fremtidens energibilde vil se ut. Vi vet bare at det blir veldig annerledes enn idag. Det er en «tilstrekkelig mulighet for» at biodiesel er en vei. Og skal vi redde planeten, må vi prøve. 

«Da bør vi ikke si nei til for mange alternativer», slår Moe fast. 

Bare Silva lager diesel 

Silva Green Fuel er ikke alene om å utvikle nytt og avansert biodrivstoff i Norge. Biozin Holding kjører i gang et avansert bioetanol-prosjekt på Åmli i Agder og har flere anlegg i planene. På Follum jobber ST1 med et annet, liknende prosjekt. Begge skal utnytte restavfall fra treindustrien. 

Prosjektet på Tofte skiller seg fra de to andre på flere måter. 

For det første: Her er ingen av de tradisjonelle drivstoffprodusentene inne på eiersiden. For det andre satser Silva på biodiesel. 

Gjessing forklarer hvorfor Statkraft tror på avansert biodiesel. Bilparken i byene blir stadig mer elektrifisert. Busser og mindre varebiler kan kanskje gå på hydrogen.

«Men det fins ikke gode nok alternativer for langtransport og for lufttransport», sier han. 

Det er det drivstoffet Silva Green Fuel vil lage.

EU stiller krav

Rune Gjessings jobb er på ingen måte over ennå. Om demonstrasjonsanlegget på Tofte viser seg å fungere, må han ha flere biter på plass. Hvor skal trevirket komme fra? Hva skal de gjøre med oljen de produserer? Og hvilke raffinerier skal de bruke? 

Gjessing har merket en holdningsendring hos raffineriene siden han begynte på denne reisen i 2014. 

«Vi var og hilste på ved en del raffinerier i 2015 og 2016. Vi møtte ingen stor grad av entusiasme… », forteller Silva-direktøren.

Pendelen har svingt siden den gang, forklarer han. Han skjønner hvorfor. 

«Det er bare å se på statistikken. Bensinforbruket i Norge har begynt å gå ned. EU stiller krav. Fra 2030 er det påbud. Noen må få laget den oljen på noe vis».  

Gjessing viser til Red II, EUs «Renewable Energy Directive II», som sier at i 2030 skal alt drivstoff i transport på bane og vei bestå av minst 14 prosent fornybar energi. 

Det fins biodrivstoff på markedet. Drivstoff som i dag blandes kan blandes inn i vanlig bensin opp til sju prosent. Såkalt første generasjons biodrivstoff, det som fins på markedet i dag, er laget av frityrolje og slakteavfall, blant annet. Det fungerer greit, men tilgangen på råstoff er begrenset. Norge må importere dette drivstoffet. Det vakte stor debatt da det kom frem at en del av biodrivstoffet som ble blandet inn i bensinen kom fra palmeolje. 

Det er viktig for Gjessing og Silva at det drivstoffet de utvikler ikke skal konkurrere med mat. Hverken nå eller i fremtiden. Det vil si at de ikke kan basere seg på råstoff som er mat eller trenger arealer som kunne vært brukt til dyrking av mat. 

Når de nå skal teste ut ny teknologi, er det treflis fra sagbrukene de bruker. Håpet er at den kjemiske prosessen skal være så tøff at de også kan bruke den på den såkalte GROTEN, grener og topper som i dag blir liggende igjen i skogen når tømmerstokkene dras ut.

Palmeolje har ingenting med testproduksjonen på Tofte å gjøre. Ikke skal Silva lage innbandingsstoff til bensin. Ikke bruker de palmeolje. Den forskjellen er det ikke alle som forstår. Det gjør debatten om nye energikilder tidvis vanskelig.

«Det er en del politikere også, quite frankly, som ikke forstår disse forskjellene», slår Gjessing fast. 

Når Rune Gjessing prater, ramler det støtt og stadig inn et engelsk ord i setningene hans.

Det er ikke så rart. Trekjemikeren som ble finansmann har jobbet store deler av livet utenlands. Først ble det mange år i treforedlingsindustrien i Canada og deretter en karriere som aksjeanalytiker. I 2002 begynte han i Norske Skog. Han var blant annet stasjonert i Australia med ansvar for sju fabrikker utenfor Europa. I 2007 flyttet han hjem til Drammen for godt. Han ble hentet hjem for å være finansdirektør i «Skogen». Mange harde omstillingsår ventet i Norske Skog. For finansdirektøren handlet mye om å selge og legge ned en industri som var på hell. 

Men nå, i 2019, bygger han altså opp en helt ny industri. Men råstoffet kommer fortsatt fra skogen.

Historie i veggene

Selv om prosjektet på Tofte har et nisifret budsjett, er det nøkterne forhold både inne og ute på den gamle industritomten. På Gjessings kontor innerst i gangen, vitner de rødgulgrønne gardinene og det godt brukte skrivebordet om en annen tid på kontormote-fronten. Det er i det hele tatt mye historie å ta ansvar for når man rykker inn i en gammel hjørnesteinsbedrift. Det merker administrerende direktør Rune Gjessing hver eneste dag. Flere av folkene Silva har ansatt, har historie fra fabrikken. Mange tidligere ansatte har fortsatt kantina i Østre Strandvei som et sosialt møtepunkt. Selv om ikke alle på Tofte jubler for ny industri i de gamle hallene, er det mange som gleder seg over at det skjer noe på det lille tettstedet. Et tettsted som vokste opp nettopp rundt en industri som sørget for at skogeierne fikk solgt alle deler av tømmeret sitt. Den delen som ikke kunne bli planker, ble cellulose og papir.

Sånn er det ikke i dag. Den norske papirindustrien forsvant gradvis i første del av det tiåret vi snart er ferdige med. Men trærne fortsetter å vokse i skogen. 

«Det har aldri vært mer skog i Norge. Skogen vokser mer enn det vi tar ut», sier Gjessing. Og rister på hodet. 

«Enda mer perverst er det at vi i dag eksporterer rundt 40 prosent av rundvirket. For AS Norge er ikke det skapende», sier Gjessing. 

Dersom han får Silva Green Fuel opp å stå, tar Silva over der papirindustrien slapp. De fineste tømmerstokkene kan bli til planker. De delene av tømmerstokkene som ikke er fine nok, kan bli til olje. Sammen med greiner og topper. 

Flere hundre millioner kroner satses akkurat nå. Men det er ennå langt frem til Silva Green Fuels eiere eventuelt bestemmer seg for å legge milliarder på bordet. Og at Tofte endelig vedtas som rett sted å gjøre det på.  

Den avgjørelsen skal etter planen tas i tredje kvartal 2023. Innen den tid er planen at Silva Green Fuel skal ha kjørt 1000 testtimer. Da vet de om tre kan bli til olje også utenfor den lille pilot-fabrikken ved universitetet i Ålborg. Og om det kan være lønnsomt. 

Teknologiutvikling på høyt nivå 

Det er mange krefter som går Silva Green Fuels vei nå. Rune Gjessing har merket det siden han fikk oppdraget sitt for snart seks år siden. Raffineriene er på nå. Flybransjen er på. Og vi som nasjon, må være på om vi skal klare å nå de målene vi har forpliktet oss til i Parisavtalen og gjennom samarbeidet med EU. 

Det er ikke bare Rune Gjessing som har regnet på det. 

Om vi som nasjon skal nå målene våre om å kutte hardt ned på CO2-utslippene våre innen 2030, må vi antakelig gjøre det nettopp via de største dieseltankene i landet. 

«Vi har allerede utnyttet vannkraften. Vi har ikke den luksusen andre land har, at de kan skru ned kullkraftverkene og eventuelt skru opp kjernekraften og satse på sol og vind. Vi må ta en god del av utslippene i transportsektoren», sier Gjessing.

Medvind til tross, utålmodigheten til Rune Gjessing skal fortsatt få prøvet seg. Det er langt frem til flyene på Gardermoen kan tanke opp på biodiesel made in Norway. Oljen må bli til flydrivstoff. Det må sertifiseres. Han samarbeider akkurat nå med et utenlandsk institutt (som han ikke kan si navnet på...) om den biten.  

Seks år uten å ha bygget noe

Først om et år fra nå, står demonstrasjonsanlegget ferdig. Da kan Rune Gjessing og teamet på Silva ta på seg vernehjelmene, rusle ut til den gamle cellulosehallen som er blitt ny, og trykke på knappen.

«Vi har holdt på i snart seks år, og vi har egentlig ikke bygget noe som helst», sier Gjessing.

Han illustrerer dermed hva en mann som er utålmodig av legning står i. Men det som skjer når ventetiden er over, kan bety veldig mye for Tofte, for Norge, for Statkraft og for verden:

«Dette handler ikke om en utbygging. Det handler om teknologiutvikling på høyt nivå. Selv dette anlegget vi bygger her, blir det største i verden med denne teknologien. Ingen har fått til dette her før.»

Og legger til: 

«Dette er ikke hyllevare. Dette er ikke IKEA.»

Gjessing vendte nylig hjem fra en konferansen i Brüssel. Han var spent da han dro ned. Han følte selv at han og hans mannskap hadde brukt vel mye tid på å løse noen av problemene de møtte på. 

Han kom hjem med en god følelse. 

«Mellom Statkraft, Södra og konsulentene vi bruker har vi greid å bygge opp et verdensledende miljø», sier han. 

Og legger til med sin stadig nøkterne tone:
  
«Vår guess er at vi er førstemann i køen».