Døde førsteetasjer. Tette fasader uten innganger og vinduer. Store hus med ryggen ut mot gaten. Høye, massive og billige pussfasader. Boder og trapperom ut mot gaten. Slik beskriver Anders Granli kvartalsutviklingen som preger Bragernes fra torget og nedover mot Brakerøya.

«Når du først har bygget ut et kvartal, da står det der i hundre år. Da er det låst», sier han.

Anders Granli er arkitekt, leder av Drammen Arkitektforening og medlem av juryen som hvert år deler ut kommunens byggeskikkpris. Han mener tiden er inne for å ta grep i Drammen. Han vet at han hiver stein i glasshus og kan tråkke venner og kollegaer på tærne. Allikevel, som drammenser og fagperson, mener han det haster med å ta noen grep for å redde Bragernes fra døden i førsteetasjene.

Drammen har de siste to tiårene vært gjennom en rivende utvikling som har endret måten folk bruker byen sin på. Utbyggingen på Union og langs elvebreddene har gjort døde områder levende. Søndagsturen i dag går like gjerne langs elven som i skogkanten.

Arkitekturpsykologi handler om hvordan vi påvirkes av og bruker rommene vi er i. Kontoret, kjøkkenet og byrommene. Hvordan arkitekturen påvirker oss mennesker.

Eirik Glambek Bøe er kanskje mest kjent som vokalist i Kings of Convenience, men er også arkitekturpsykolog. Han er opptatt av førsteetasjer.

«Døde førsteetasjer er ødeleggende for bylivet», slår han fast.

Han mener alle rom og strukturer på et sted «snakker» til oss. Enhver vegg, enhver fasade i byen har budskap som vi leser, enten vi gjør det bevisst eller ubevisst:

«Det er en parallell til det som i språkvitenskap kalles denotasjoner og konnotasjoner. Når vi ser et skilt eller en dør, er vi rimelig bevisst hvilket budskap som ligger innbakt, men når vi ser noe abstrakt som en gjenmurt førsteetasje, blir budskapet mer konnotativt. Hva er det egentlig murveggen sier? «Her er du en uvedkommende».»

Han mener at det faktum at budskapet mottas ubevisst gjør at det glir rett inn i følelseslivet og blir med på å forme vår identitet. At det skaper en følelse av fremmedgjøring å gå rundt i omgivelser som ikke svarer til våre menneskelige behov.

Bøe mener vi trenger visuelle stimuli, muligheter for utfoldelse, en viss grad av sosial kontakt. Ordene om det som skjer i byrom som ikke snakker pent med menneskene er sterke:

«Murveggen er et hån mot vår menneskelighet», sier Bøe.

«Det er ingenting som stopper deg. Det er ingen vinduer å se i», sier Anders Granli om utviklingen på Bragernes.

Ifølge Anders Granli er trenden med utbygging av hele kvartaler noe relativt nytt i byene. Du skal ikke mer enn et par tiår tilbake før utviklingen av byen først fremst skjedde per hus og per bygård. Alt var ikke like vakkert da heller, men utvikling bygg for bygg skapte en naturlig variasjon i bybildet.

I dag kjøper utviklere hele kvartaler, regulerer og bygger dem ut i et jafs. Det betyr at den enkelte utbygger setter et mye større preg på bybildet enn før.

Granli mener at kvartalsutbygging forsterker ansvaret hos både utbyggere og kommune for at hver eneste byggesak skal gi noe tilbake til byen. Det må være tunge krav til kvaliteten som må følges opp fra kommunen gjennom hele byggesaken.

Granli er stolt av Drammen og ser ingen grunn til at kommunen skal stå med lua i hånden når de møter utbyggere. Drammen er en attraktiv by å bygge i. Både nå og i fremtiden. Vi har ikke dårlig tid.

Arkitekten har fem råd til utbyggere og kommune som kan være med å redde Bragernes:

1. NYE KVARTALSPROSJEKTER MÅ OPPFØRES MED HØY KVALITET

«Alle arkitekter kan tegne en fin enebolig, mens prosjekter som utgjør et helt kvartal i byen har en mye høyere vanskelighetsgrad», slår Anders Granli fast.

Store boligprosjekter som kvartalsutbygging er en kompleks prosess med mange involverte. Kvaliteten vil møte mange typer motstand.

Det krever evnen og viljen til å inngå gode kompromisser. Arkitekten må ha en enorm vilje til å holde ut, og holde på ideen og kvaliteten i møtene med en byggherre og meglere som vet hva som selger. I tillegg er det mange krav og regler, både i lov og reguleringsplaner. God kvartalsutvikling handler for Anders Granli om å utvikle gode prosjekter som også gir noe tilbake til byen i form av for eksempel utadrettet virksomhet på gateplan.

2. NYE STORE UTBYGGINGER MÅ HA INNGANGER OG UTGANGER OG ROM Å BEVEGE SEG I

«En god by er en by der det er mange rom å bevege seg i. Hvis jeg møter gjerder og stengte dører overalt, vil jeg ikke oppsøke de rommene», forklarer Anders.

Det som skiller et godt kvartal fra et dårlig er det som skjer der bygget møter bakken. Et riktig godt kvartal har steder du faktisk kan gå inn i.

Arkitektens kroneksempel er selvsagt Roma, som er et eventyr å rusle i. Det er langt fra Drammen til Roma, men prinsippene er de samme. Det er det han tenker på når han ser tegninger av et nytt kvartal: Hva opplever man når man går langs fasaden? Hvor kan jeg gå inn? Hvor mange innganger er det langs en fasade? Og hvis du ikke faktisk kan gå inn, kan du få et glimt av parkrommet der inne? Noe grønt? Lys?

3. BETYDNINGEN AV NÆRINGSLOKALER I FØRSTEETASJENE KAN IKKE OVERVURDERES

«Mitt forslag er at man bygger boliger som kan konverteres til næring. Det betyr at du må ha en viss høyde på førsteetasjene. Det vil si at kommunen stiller krav til etasjehøyden. Slik vil de nye husene gi noe tilbake til byen».

I Anders Granlis ideelle verden vil alle nye kvartaler ha næringslokaler i førsteetasjene. Det er kafeer, butikker og frisører som er grunnlaget for byens liv.

Anders forstår at det kan være vanskelig, nesten umulig, å alltid pålegge utbyggere at førsteetasjene skal være øremerket handel. Det er for vanskelig å leie ut butikklokaler i sentrum. Konjunkturer og menneskenes bruk av byen svinger. Anders er tydelig på at han ikke sitter på noen fasit her. Men han tør like fullt mene at det er feil for byen at kommunen og utbyggerne har låst kvartal etter kvartal for hundre år frem i tid: Det er viktig å legge til rette for endrede forutsetninger for førsteetasjene i fremtiden.

4. KVARTALER MÅ DELES I ENKELTHUS

«Det holder ikke å stille krav bare til fasadens enkeltdeler, det må være en reell oppdeling», sier Anders.

Han mener kommunen må stille strengere krav om oppdeling av veggene mot gatene.

Han nevner Bragernes Kvartal og Doyen-bygget på Grev Wedel som eksempler der oppdelingen ikke fungerer etter hensikten:

«Bragernes Kvartal byr på bitteliten variasjon, for liten variasjon. Grev Wedel har delt opp fasaden, men det blir veldig kunstig», mener Anders.

Etter hans mening hjelper ikke oppdeling av fasadene hvis det ikke oppfattes som reelt. Han har ikke sett mange gode eksempler på dette:

«Jeg forstår ønsket til kommunen om å dele opp lange fasdestrekk, men Ankers Hage er vel det eneste prosjektet i området hvor dette fungerer ganske godt.»

5. NOE GAMMELT BØR FÅ STÅ

«Det er nesten bestandig positivt at det står igjen noe gammelt. Det gir motstand i prosjektene, men det er en motstand som er bra», sier Anders.

Anders Granli mener det er en gylden regel når et kvartal skal bygges ut. Det er ikke en regel alle utbyggere vil like å høre, men det er en regel han mener gir et sluttresultat også utbyggerne er fornøyde med.

Han mener fortsatt det var feil av politikerne i Drammen kommune å la Vestaksen få rive jugendhuset i Amtmand Bloms gate 6 da Bragernes Kvartal skulle bygges.

«Det prosjektet ville hatt godt av den motstanden det eksisterende huset ville gitt. Bragernes Kvartal kunne vært hvor som helst», sier Anders.

«Plan- og bygningsmyndighetene har en viktig rolle her. De skal sørge for den motstanden, det er deres jobb å holde igjen», sier Anders. Men han forstår at når de blir overkjørt av politikerne så er det vanskelig for administrasjonen i kommunen å gjøre en god jobb.

En oppvåkning på gang

«Det er åpenbart at vi har gjort en del feilvurderinger, og kanskje ikke gitt gode nok råd til politikerne», sier Lene Basma.

Sammen med avdelingen hun er leder for, representerer Basma ikke bare planførstelinjen i møtet mellom utbyggingsinteresser, bypolitikk og hensynet til hver enkelt bybeboer, men er også den som skal sørge for at politikerne har et godt nok faglig grunnlag til å treffe gode beslutninger i alle plansaker, store som små.

Som avdelingsleder for planavdelingen er det hennes skjebne å utgjøre den ene vinkelen av triangelet utbygger, planmyndighet og folkevalgt. «Alle» mener noe om jobben hun gjør. En utbygger mener ofte at hun er for streng. En nabo mener gjerne at hun er for raus. Og politikerne, de vil sender en sak i retur hvis hun ikke treffer med «rausheten». Det er ikke alltid den hyggeligste jobben i byen, men Lene Basma brenner for Drammens utvikling og synes jobben er så spennende at hun har besluttet å bli med videre. I Nye Drammen kommune blir hun virksomhetsleder arealplan og får dermed et utvidet ansvar.

Basma er arkitekt og har en doktorgrad i byplanlegging. Fagmennesket Lene Basma kan en hel del om hva som skaper gode byrom. Hun har jobbet og bodd her i distriktet i en årrekke, og er oppriktig glad i byen Drammen.

Men byutvikling er komplisert, fullt av interessekonflikter - og ingen er allmektig. Sluttresultatet av store plan- og byggeprosesser handler alltid om kompromisser.

Når vi spør henne om utviklingen i sentrum og de døde førsteetasjene, sier hun nøyaktig det samme som arkitekt Anders Granli. Og det før vi har rukket å viderebringe hans kritikk og forslag til løsning. Fagmenneskene Lene Basma og Anders Granli er enige om det aller meste, viser det seg.

Lene Basma er dessuten optimist på Drammens vegne. Hun mener det har vært en oppvåkning i Drammen det siste halvannet året. Arbeidet med den nye kulturminneplanen sammen med et stort antall nye planer for fortetting i sentrum, har vært en læringsprosess både for administrasjonen og folkevalgte, mener hun. Det snakkes på en annen måte nå om hva kvalitet i byutviklingen egentlig betyr.

«Det har vært spennende å være oss det siste året», sier Lene Basma.

Hun opplever at de faglige argumentene blir mer lyttet til nå.

Som utfordringene med å holde liv i Gågata viser, er ikke Drammens stor nok til å ha et yrende butikkliv over mange kvartaler i sentrum. Men Basma er helt enig med Granli i at svaret på det ikke er å lukke helt igjen i førsteetasje. Hun mener både administrasjonen og politikerne har lært av feilene de har gjort de siste årene.

Gjennom å kreve at det legges til rette for åpninger og snarveier gjennom gårdsrom, og å stille krav til at boligprosjektene legger innganger og fellesarealer som kan skape aktivitet ut mot gata, skal det skapes liv, også i boliggatene. Hjørnene skal tas i bruk til kafeer. Mot sentrale gater, som Tomtegata på Brakerøya, må førsteetasjene være høye nok til at de med tiden kan konverteres til næring.

Det betyr at utbyggerne som melder seg nå møter strengere krav enn de har gjort før. Det kan være vanskelig å forstå at det som var regelen for fem år siden ikke er det lenger.

Basma synes også det er en styrke for Drammen at flere arkitekter utenfra er blant dem som står bak planene som nå kommer inn. Danske arkitekter, for eksempel. Basma opplever at de har en annen forståelse av det å bygge boliger i by. Hun holder frem det planlagte Skramstad-kvartalet i Tomtegata og Nedre Storgate som et godt eksempel på at arkitekter utenfra bringer med seg nye tanker om hva det er mulig å få til.

«Jeg er glad for at danskene kommer. Nordmenn er ikke så vant til å bo i by. I Norge har det lenge vært en drabantbytanke som har fått dominert boligarkitekturen i byene. Med danskene er det annerledes. Der har mange flere bodd i kvartal mye lengre».

Dette er en debatt på nasjonalt nivå, som også har nådd Drammen. Det som blir spennende fremover, både for Lene Basma og for alle som er glade i Drammen, er hvordan utbyggerne møter de nye kravene - og ikke minst hvordan de folkevalgte forvalter dem i siste instans.

«Vi har tolv planlagte kvartalsutbygginger på Bragernes og Strømsø nå. Ett av de viktigste temaene i alle disse er førsteetasjene og møtet med gata», sier Lene Basma.

Hun legger ikke skjul på at det skal bli spennende å følge de sakene i mål. Hele veien frem til politisk vedtak. Med et økt fokus på hva byutvikling med kvalitet betyr, også for førsteetasjene, øyner hun håp for bylivet på Bragernes.

«Vi bør ha den diskusjonen nå»

Anders Granli blir, som veldig mange andre drammensere, trist av å se de mange livløse gateløpene på Bragernes. Men ikke motløs. Han mener det ikke er for sent å reise kjerringa på Bragernes. Når det nye sykehuset står klart på Brakerøya flyttes 4000 arbeidsplasser fra den ene til den andre siden av byen. Det kommende sykehuset har allerede gjort noe med tomteverdien i de kvartalene som ikke ennå er utbygd ned mot Brakerøya. Noen byggesøknader ligger allerede der, flere er på vei inn til kommunen. Her er det mange utbyggere som ser muligheter.

Anders ser også muligheter.

«Hvor vil vi at folk skal bevege seg? Vi bør tegne opp en hovedåre mellom Torget og det nye sykehuset. Langs den bør vi i alle fall sørge for at det er noen vinduer å titte inn i. Kafeer. Åpne rom. Om vi ikke har næringslokaler langs hele gaten, bør vi i alle fall ha det på hjørnene. Hjørnene i et kvartal er viktige. Vi bør ha den diskusjonen nå», sier Anders.

«Det haster.»