Du kan ikke gå langt på Bragernes uten å se dem: De innglassede balkongene. De henger i lange rekker mot sør og vest på nye leilighetsbygg. Noen har satt hagemøbler der. Andre tørker tøy eller lagrer sykkelen på dem. Eller plassere fryseboksen der.  

«De innglassede balkongene gjør noe annet enn vanlige balkonger. Fordi de i prinsippet blir innerom og dermed fungerer som en utvidelse av leiligheten, privatiserer de det offentlige rom på en annen måte», mener arkitekt og byplanlegger Lene Basma. 

Over 600 nye leiligheter har dukket opp i de trange gatene på Bragernes i de siste årene. Omtrent like mange er under planlegging eller behandling. 

Lene Basma leder planavdelingen som nå ønsker å sette ned foten for glassbalkongene som henger utenpå bebyggelsen. Hun mener det sterke preget disse balkongene har satt på deler av byen går ut over bykvaliteten i Drammen. 

«Bykvalitet handler blant annet om opplevelsen du har når du beveger deg i gata», sier Lene Basma.

Byplanavdelingens nye retning falt ikke umiddelbart i god jord hos alle byens arkitekter. 

Ledere ved tre av de største kontorene har skrevet et noe spisst brev til byplansjefen om at de har opplevd «at kommunen gjennom planavdelingen praktiserer noen «prinsipielle holdninger» angående håndtering av støy og krav om gjennomgående leiligheter, uten at vi helt har fått klarhet i hvor disse er hjemlet, eller om det i tilstrekkelig grad er vurdert konsekvensen av disse holdningene for de forskjellige prosjektene.»

Glass mot støy

Kvartalsplanen for Drammen er for en stor del tegnet opp i 1866. Med gateløp som er dimensjonert for transport med hest og vogn, ikke biler. Høyden på bebyggelsen var tilpasset slik at sollyset kom ned i gateløpene.

Når det skal bygges boliger i trange trafikkerte sentrumsgater, sliter utbyggerne med støykravene. Støykrav som betyr at alle leiligheter har krav på lufting mot en stille side, som i prinsippet betyr ut mot et gårdsrom eller inn i en innglasset balkong. Folkene inne i leilighetene lever tett på gaten. Balkongene deres også.

I alle fall om utbyggerne ikke skal bygge gjennomgående, kanskje dyre leiligheter.

Leder av den lokale arkitektforeningen i Drammen, Anders Granli, tar frem tegneblokken når han skal beskrive årsaken til alle de innglassede balkongene. 

Når en arkitekt skal tegne leiligheter i et nytt kvartal, vil han eller hun helst forsøke å ha flest mulig leiligheter per trapperom. Trapperom og heiser er dyre og tar mye plass. Hvis alle leilighetene i et hus skal være gjennomgående, for eksempel ha vinduer mot både sør og nord, blir det bare plass til to leiligheter per trapperom. Da blir det mange heiser og mange trapper. Og dyrere leiligheter. 

Alle leiligheter har krav på lufting mot en stille side. For å få en slik lufteplass ut mot gaten, er et triks å glasse inn balkongen. 

For arkitektene har støykravet et kodenavn: T1442. På ‘regjeringsk’ heter det «Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging». Dette støykravet kommer med en veileder. Og det er i denne veilederen  «innglassede balkonger» foreslås som en måte å løse problemet på

Det står imidlertid ingenting om hvordan balkongen kan, skal eller bør se ut i den veilederen. Den handler kun om å befri mennesker fra støy. 

Anders Granli liker ikke glassbalkongene som har tatt en så sentral plass i deler av bybildet. 

«Jeg synes vi burde forby innglassede balkonger. Folk tar det i bruk som et ekstra rom. Et lagerrom. De brukes til helt andre ting enn de var tenkt til. Det er ikke det beste for byen. Det skaper avvisende fasader hvor de innglassede balkongene henger som tette volumer ut i de allerede trange gateløpene.»

Lederen av den lokale arkitektforeningen i Drammen sier det på en mild måte. Men budskapet er klart: Det er nok innglassede balkonger i Drammen nå. Mer enn nok. 

Hans personlige ønske om forbud i Drammen er blitt hørt. Byplansjef Lene Basma og kollegene strammer inn. De ønsker en høyere bo- og bykvalitet i de nye utbyggingene i sentrum. Innglassede balkonger som henger ut over fasaden, inn i gaten, gir ikke den kvaliteten. De vil ikke ha flere. 

«Det er situasjoner hvor det ikke kan unngås»

De tre kontorene som var avsendere av brevet til Lene Basma består av arkitekter som har  tegnet mange kvartaler og hus i Drammen sentrum de siste årene: Halvorsen & Reine, Solli Arkitekter og Arkitektkompaniet. Bragernes Strand, Losjeplassen Vest, Engene 51-57, Engene 100, Villa Capjon, Bragernes Atrium og Ankers Hage for å nevne noen. 

De lokale arkitektene understreker at de ikke kjemper for retten til å videreføre innglassede balkonger som et dominerende element i Drammen by. Tvert i mot. 

Alle er dundrende enige i at mange av de løsningene som er valgt og gjennomført på Bragernes fungerer dårlig. Det er blitt for massivt og for mye. Men det er byplans brå punktum som provoserer og frustrerer.

Aina Lian er daglig leder i Halvorsen & Reine. Hun mener at en mulig tilnærming er at byplan kan gi estetiske føringer fremfor å forby de innglassede balkongene helt: 

«Jeg er enig i at de innglassede balkongene i flere av prosjektene i sentrum er blitt for massive og at de tar en stor del av utformingen og fasadene. Men jeg mener det er situasjoner hvor det ikke kan unngås», sier Lian, og peker på at den nasjonale støyforskriften er den de forholder seg til. 

«Vi har jo en støyforskrift. Den er gjort juridisk bindende gjennom sentrumsplanen, og stiller krav til støy på uteopphold, fasade og innvendig støy», sier Lian. 

Hun forklarer at problemet er størst i de tilfellene der solen og støykilden ligger på samme side av bygningen. 

Her åpner altså forskriften, med veileder, for innglassede balkonger som et ‘avbøtende tiltak’.

Lian mener at selv om det er eksempler i Drammen der de innglassede balkongene fungerer dårlig, fins det gode eksempler også. 

«Innglassing er ikke svaret på alt. Spørsmålet er hva slags spillerom vi egentlig har», sier Lian. 

De er i dialog nå, arkitektene og byplan. De er alle skjønt enige om at retten til å overstrømme sentrum med innglassede balkonger ikke er en rett å dø for. Eventuelle nye innglassede balkonger skal være trukket inn i huskroppene, sllik de er det for eksempel i prisbelønte Ankers Hage. Og blir det i Konnerudgata 33.

«Vi må begynne på 100 prosent»

Alle de utenpåhengende glassbalkongene du kan se på din ferd gjennom byen er et resultat av et slags kompromiss mellom mange ulike krav og behov. En slik innglasset balkong utgjør et møte mellom politiske vedtak om å bygge flere boliger i byene, de strenge støykravene som stilles til nye leiligheter, folks grunnleggende behov og krav på sol og luft og ikke minst: utbyggerens behov for inntjening.

Nå ser det ut til at utbyggerne i Drammen kan måtte lempe på inntjeningen.

«Gjennomgående leiligheter som vender mot en stille side som faktisk er stille, gir prinsipielt bedre bokvalitet», sier Lene Basma. 

Hun forstår arkitektenes frustrasjon over innstrammingene, men understreker at hun og kollegene har et stort ansvar for bykvaliteten, og at de må gå inn i enhver sak med et mål om å få til det aller beste både for byen og for menneskene som skal bo i leilighetene. 

«Vi er helt avhengige av å ha en dialog. Det er vår jobb å forsøke å få til den beste bokvaliteten det er mulig å få til», sier hun.

Lene Basma forstår også at arkitektene har mange krav de skal forholde seg til. Men hun mener at det er viktig at kommunen som planmyndighet legger listen høyt, til det beste både for byen og for de som skal bo i de nye husene. 

«Vi må begynne på 100 prosent, men planlegging er det muliges kunst. Vi må diskutere oss frem til hva som er mulig å få til av samlet by- og bokvalitet i hvert planprosjekt», sier hun. 

At det nå lyder en strengere tone fra byplan er ikke noe Lene Basma har bestemt på enerom. Det har vært et tydelig politisk signal til henne og avdelingen. De folkevalgte i Drammen ønsker seg en høyere kvalitet på nye hus. De innglassede balkongene er et av de mange temaene som har vært oppe.

Når alle er enige om at at det har vært gjort en del feil, er det Lene Basmas jobb å få det det riktig neste gang. 

«Dette har vært en læringsprosess for alle parter», sier Lene Basma. 

Det er fortsatt mange tomter i Drammen sentrum som kan utvikles. Og det er fortsatt mange tomter det er krevende å bygge på. Rådet til de lokale arkitektene og utbyggerne som har en historie i Drammen, er å legge fortiden bak seg:

«De bør begynne på nytt med hver nye tomt, og ikke bare ta utgangspunkt i noe de har tegnet før», sier Basma.

«Når man bor i et bysentrum må man tåle litt støy»

Anders Granli er fornøyd med at byplan nå setter foten ned for innglassede balkonger, men han deler kollegenes frustrasjon når rommet for å finne løsninger blir mindre. Han mener dette ikke bare handler om hvorvidt man skal bygge dyrt eller billig, men hvilke forventninger vi mennesker har til hva det betyr å bo midt i en by. 

«Vi arkitekter forholder oss til mange fag. Støy er ett. Brann er et annet. Når det gjelder støy, mener jeg at det er blitt satt altfor strenge krav innenfor dette faget», sier Granli. 

Han mener at de som har satt kravene ikke har sett konsekvensene det gir for helheten.  

«Det er kanskje politisk ukorrekt å si det», sier han. Men så sier han det allikevel: 

«I Norge har vi ambisjoner om at færre personer skal bli plaget med støy. De nasjonale normene er strenge. Men når man bor i et bysentrum må man tåle litt støy», sier Granli.

«De estetiske kravene havner i praksis på jumboplass»

Stipendiat Eskild Narum Bakken ved NTNU har skrevet en doktoravhandling om estetikk i norske byggeregler. Han gir Anders Granli støtte i hans hjertesukk om at for eksempel strenge støykrav kan gå på bekostning av bygningenes estetiske kvalitet. 

Det er ikke noe spesielt for Drammen. 

Alle byer har sine problemstillinger. Bakken mener denne saken kanskje gjenspeiler overordnede problemer på et strukturelt plan. Han sier at selv om estetiske hensyn ifølge plan- og bygningsloven skal være sidestilt med andre og tekniske krav, taper estetikken ofte mot andre fagområder:

«Det er fordi de fleste andre krav er kvantifiserbare. De kan kravspesifiseres, telles og måles. De estetiske kravene er derimot underlagt skjønnsvurdering i byggesaker, og havner i praksis ofte på jumboplass i en byggeprosess. Estetikken blir stående igjen med de mulighetene som fins etter at andre krav er huket av på sine sjekklister», sier Bakken. 

Dette handler om strukturen i byggeregler og byggeprosesser. 

Bakken forteller at arkitekter tradisjonelt har hatt kompetanse og interesse for å prioritere estetisk kvalitet i byggeprosjekter. For bare et par generasjoner siden hadde arkitekter ofte en mer sentral rolle og større autoritet i byggeprosesser enn i dag. Estetikk kunne da lettere gjøres til et overordnet hensyn.

 «I 1997 innførte vi et ansvarsrettsystem som avgrenset arkitekturprosjektering til juridisk kravsoppfyllelse på linje med andre prosjekteringsfunksjoner», sier Bakken. 

Han forteller at dette fratok arkitektrollen handlingsrom og autoritet, og gjorde arkitektene mer sårbare for de andre aktørenes ønsker.

Omtrent på samme tid gikk byggeprosessene i større grad over til å bli totalentrepriser. Dette fratok arkitektene deres tradisjonelle lederrolle. 

«I tillegg har estetikk en svakere posisjon i det politiske landskapet enn før. Fra arkitekturvernåret i 1975, og til og med 1990-tallet, stod estetikk i det bygde miljø høyere på den nasjonale agenda. I dag har bærekraft og ulike sosiale hensyn overtatt styringen. Verdiprioriteringen har endret seg», forteller Bakken. 

«Disse tingene gjør at økonomiske, politiske og andre interesser lettere kan overstyre estetiske hensyn», legger han til.

Han mener at arkitekter, utbyggere og vi mennesker generelt er «påfallende lite uenige» i hva som er vakkert og hva som er mindre vakkert. Det er ikke der problemet ligger.

«Alle vil ha det fint der de bor. Men vi kommer inn med ulike interesser i byggesakene», sier Bakken. 

Og ser flere skyer i den estetiske horisonten. Ikke minst knyttet til nye miljøkrav: 

«Hensyn til politiske vedtak om fortetting og bærekraft går fort på bekostning av estetiske hensyn.  

«Det er kanskje ikke så ille for byen at det går litt saktere» 

Arkitektene er bekymret for at strengere regler fra kommunen vil gi dårligere lønnsomhet og kan gjøre at utbyggere skrinlegger prosjekter. De er også bekymret for at det skal gi dårligere kvalitet og at det tar lenger tid å få prosjekter fra plan til virkelighet. 

Akkurat det med tiden ser arkitektforeningens leder, Anders Granli, på med et mildt blikk. Han ser utfordringen. Men ser ikke helt svart på det: 

«Noen prosjekter kan kanskje gå tregere. Men jeg tror ikke de blir borte. Det er kanskje ikke så ille for byen at det går litt saktere med utviklingen av noen av disse boligkvartalene. Kvartalsprosjektene som bygges blir stående i hundre år, det er viktig at de tilfører kvalitet til byen!»