Når Kari Ovesen Haugland går rundt i Drammen, ser hun alltid byen på to måter samtidig. Hun kan ikke noe for det. På den ene siden er hun er innbygger. Tenåringsmor, arbeidstaker, kafégåer og hundeeier. Blant annet.

På den andre siden er hun byutvikler. Damen som leder Rambølls divisjon for byutvikling, 80 menn og kvinner over hele Norge, er bosatt i Drammen.  

Det ligger ingen tilfeldigheter bak det valget. 

Nei. Det var ikke kjærlighet ved første blikk. Det er kanskje ikke så rart. Kari Ovesen Hauglands første møte med Drammen inntraff en mørk og regnfull høstdag for rundt 15 år siden. Lillesøster Hanne hadde funnet seg en kjæreste fra Drammen og bosatt seg på Åssiden. Kari hadde aldri vært i Drammen før. Hun var byutvikler da som nå. En “litt utvaska” trønder som for lengst hadde funnet seg til rette i Oslo med mann, barn og jobb. 

Det første hun tenkte da hun så bygningene som fôr forbi i den mørke, våte Rosenkrantzgata, var: «Herregud! Skal de bo her?»

Det er lenge siden nå. Som byutvikler skulle Haugland ta turen til Drammen flere ganger. Byen mottok en stund priser for byutvikling og ble et yndet objekt for studieturer. I dagslyset i Elveparken og på Bragernes Torg erkjente byutvikleren at: «Hmm. Her er det blitt fint!»

Når en småbarnsfamilie skal finne seg et sted å bo handler det valget mest av alt om trygghet. Det viser en fersk undersøkelse Rambøll selv har gjennomført. Slik var det for Kari, mannen Knut og deres to døtre også. 

Det var ikke det at Kari og familien følte seg direkte utrygge på Mortensrud i Oslo for ti år siden. Men de opplevde utfordringer i oppvekstmiljøet fordi det var mange voksne som ikke klarte å følge opp ungene sine. Mange slet med fattigdom, psykiske problemer og rus. Barnevernet hadde mye å gjøre.

 «Jeg tenkte at dette gir enda flere utfordringer når det går noen år, når barna blir ungdommer», forteller Kari. Hun og mannen ønsket seg et annet miljø for barna sine. Mer mangfoldig. 

Da blinket Drammen i det fjerne. 

«Vi oppdaget at reisetiden fra Mortensrud inn til jobben var omtrent like lang som den ville være fra Drammen. Vi ønsket oss også å bo nær et bytilbud. I Drammen er det byliv. Og vi fikk mye mer for pengene enn vi ville fått i Oslo.» 

Drammen på godt og vondt

Når en byutvikler skal flytte, gjør hun et grundig forarbeid. Det gjorde i alle fall Kari. Hun hadde tilfeldigvis vært kollega med folk som hadde jobbet med det nye jernbanetilbudet på Drammensbanen. Hun visste at togtilbudet til og fra Drammen ville bli bedre. Kari og mannen satte en ring rundt Strømsø stasjon. De skulle kunne gå eller sykle til toget. Innenfor den sirkelen måtte deres fremtidige bolig ligge.

«Jeg gjorde en del analyser som kanskje folk flest ikke gjør,» sier Kari og smiler. Hun sjekket kommuneplanen og beregnet avstander. Og fant Danvik. Og Skolegata. Og har aldri angret på det. 

Hun har skrevet hovedfagsoppgave om estetikk og byplanlegging på Lillestrøm. Det var det året noen fant på å kåre Lillestrøm til Norges styggeste by. Hun har jobbet i Brakar. Men størstedelen av yrkeslivet har hun vært ansatt i rådgivningsselskapet Rambøll. 

I sommer fikk Kari den nye stillingen som direktør for divisjon byutvikling. Og åtti ansatte under seg. Arkitekter. Landskapsarkitekter. Urbanister. Trafikkingeniører. Og sosialgeografer. Hun har det øverste ansvaret for at avdelingen hennes har nok å gjøre. Hun kommer omtrent rett fra et møte i København der hun har vært og sett på T-banesystemet for å forberede et anbud i Oslo. Et stort et. I morgen skal hun til Fredrikstad å se hva folkene hennes der jobber med. Det blir en del reising. Men når hun kommer hjem, er det Drammen hun kommer hjem til.  

Et lite snev av Europa i Norge. Ifølge Kari. 

Når vi har en stor byutviklingsdirektør i byen, skal vi selvsagt snakke om Drammen. På godt og vondt. Hva er det beste? Hva er det som ikke fungerer så bra? Og ikke minst: hva kan vi gjøre med det? 

Drammen, Praha, London, Paris....

I god pedagogisk ånd, starter vi med det beste.  

«Noe av det meste fascinerende med Drammen, er at byen ligner på en del europeiske byer som har elva midt i», begynner Kari.

Og ramser opp: 

«Budapest, Praha, London, Paris…»

 «Det gir et større perspektiv. Og så er det noe med alle bruene vi er avhengige av for å komme oss på kryss og tvers».  

Kari fortsetter. Apropos bruer. Et av de beste grepene hun synes er gjort siden hun flyttet hit, er at bybrua ble stengt for biltrafikk. Og at Strømsø torg, selv om hun mener det er rom for mer menneskeliv der, også ble stengt for biler. At menneskelivet i byen er blitt prioritert. 

Når vi er  inne på myke trafikanter og bruer: 

«Ypsilon», sier Kari. Det var et godt grep. Så selvsagt at byutvikleren ikke har noe mer å si om det.   

En fjerde ting ved Drammen som stadig gleder byutvikleren og byvandreren Kari, er gatekunsten. Den er, i likhet med beliggenheten, med på gi Drammen et preg av storby.

«Graffitien i Drammen er fantastisk flott!».

Hun presiserer at det er graffitien hun gleder seg over. Ikke taggingen. Det at byen gikk foran og fjernet graffitiforbudet, har gjort byen godt, mener hun.  

Det er mye som er bra. Elveparken bruker hun ofte. Hun er glad i Tollbugata og de små, uavhengige butikkene og spisestedene. Retropiken, butikken til nabo Sunniva på Danvik, må besøkes. Restauranten Frukt & Grønt står stadig på menyen til familien Ovesen Haugland. Det er bylivet, akkurat slik hun planla det, innenfor sirkelen rundt Strømsø stasjon.  

Selv om byutvikleren for lengst har gjort Drammen til sin by, og gleder seg over det meste den har å by på, ser hun utfordringene. Det er et par ting hun tenker at de som styrer Drammen må være bevisste på i fremtiden. 

Den første, og den største, er å ikke utvikle for mye, for fort: 

«Det er en ting som virker utydelig i Drammen nå. Det er så mange utviklingsområder som står for tur. For meg virker det ikke som om de har prioritert dem. Gulskogen/Sundland. Travbanen. Lierstranda. Tangen. Til sammen er det et gigantisk område. Det nytter ikke å utvikle alt samtidig», sier Kari.

Hun forklarer at dersom det kommer for mange boliger og kontorer på markedet på en gang, blir ikke trykket stort nok. Da synker investeringsviljen. Og kvaliteten på det som utvikles står i fare.  

Om det skulle skje, er det ikke bra for Drammen. Eller Lier, som jobber med å utvikle en fjordby. 

«Jeg ville jo ikke hatt kommunegrensen der den går heller, men det er en annen sak…», legger Kari til med et avvæpnende smil. 

Variasjon, variasjon og variasjon...

Byutviklingsdirektøren er også opptatt av variasjon. Variasjon i boligtilbudet. Variasjon i befolkningen. Et apropos til den utviklingen hun flyttet fra. Hun gleder seg over utviklingen på Strømsø. Det er helt riktig at det bygges høyt ved jernbanestasjonen, mener hun. Langs jernbanelinja, vel å merke.  

Men, det er et stort men: Det må være plass til det gamle også. Vi må legge til rette for både gammel og ny bebyggelse midt i byen. Det er Kari opptatt av. Ikke bare er det fint og gir rom for ulike typer byliv. En variert sammensetning av boliger er den beste medisinen mot ubalanse i befolkningen også. Til nå har hun ikke opplevd en sånn ubalanse i Drammen. Men vi må passe på. Og det bringer byutvikleren til neste tema på minussiden: 

Kvartalsutvikling. 

«Det å legge ut hele kvartaler, at samme utvikler og samme arkitekt former og bygger ut et helt kvartal, det har ikke vært vellykket for Drammen. Ikke ut mot gateplan», slår Kari fast. Hun synes ikke det var riktig at Ankers Have fikk byggeskikkprisen nå sist. Hun synes heller ikke den bygningen hun selv jobber i, i Erik Børresens allé, gir nok tilbake til byen på gateplan.

Folk liker folk

Det er i det hele tatt få av de nye store kvartalsutbyggingene som gir liv og trygghetsfølelse til sentrumsgatene.   

Byutvikleren forklarer: 

«Vi har nå en gang den høyden vi har. Vi er litt under to meter høye. Det er det som er i denne høyden vi ser og opplever når vi går rundt i byen.» 

Det vi vet, er at folk liker folk. Bygatene som er mest attraktive, er gatene der det er folk til stede. Hvis det ikke er hyggelig å bevege seg i en gate, hvis vi opplever døde gateløp, blir det rett og slett mindre attraktivt å gå der. Det kan føles utrygt. Det kan igjen gjøre at vi velger å kjøre bil fremfor å gå.

«Det blir fort en ond spiral», forklarer Kari, og avrunder med engasjement.  

«Vi må gjøre det attraktivt for mennesker å gå!»

Dette er et tema Kari  brenner for. Byutviklere kan bidra til å endre folks atferd. God byutvikling er god folkehelse. En god by kan rett og slett få folk til å bevege seg mer.  

«Folk er veldig opptatt av trygghet. Når vi roper på justis, mer politi i gatene, så er det plasteret på noe som har gått galt. Før vi kommer dit, må vi tenke på hvordan vi utvikler byen vår», sier hun.  

Trygghet er et komplekst tema. Det handler selvsagt om førsteetasjer, butikker og mennesker. Det kan også handle om ulike typer belysning. Lysene langs en motorvei passer ikke langs en bygate.  

Kari mener Drammen i større grad bør se og lære av sin store storebror: Oslo. Der har de gjort mye bra. Feilet og lært. Når hun følger debatter om byutvikling Drammen i lokale medier, tenker hun ofte: «Dette har vi jo folk i Norge som kan, som har forska på…».  

Og så holder hun som regel kjeft. Ikke så mye som et lite debattinnlegg har hun skrevet. 

Som byutvikler ansatt i Rambøll, er hun komfortabel med å holde seg unna den politiske debatten. Hun er ikke den eneste fagpersonen i Drammen som velger å være ganske stille.  

Hun byr på et lite hint til det politiske sjiktet: 

«Med en gang politikerne begynner å mene noe, skygger fagfolkene banen...»

Kari oppfordrer alle folkevalgte til å ta seg tid til å etterspørre og få informasjon fra fagfolkene i kommunen før de bestemmer seg for hva de skal mene om en sak. 

Hun har selv en kort periode som folkevalgt i bydelsutvalg i Oslo. For partiet Venstre. En nyttig erfaring. 

«Nå er jeg bare observatør. Men jeg vet jo litt om å sitte på andre siden av bordet». 

Noe Kari har observert, er at Drammen, til tross for sine europeiske trekk, ikke er en storby. 

Vegdirektør Bjørne Grimsrud sa noe interessant på et møte hun deltok på i høst. Det som skiller storbyer fra småbyer er hvordan diskusjonen om å fjerne parkeringsplasser i sentrum mottas. I en storby vil et slikt forslag i det store og hele oppfattes som positivt. I en småby vil det møte mer motstand.

 Det synes Kari var en god illustrasjon. 

«Der har vi en småbydiskusjon i Drammen, ja», sier Kari.  

Formelt er da Drammen heller ikke definert som en storby, når midler drysses fra Stortinget og utover landet. De fire store får mye penger til byutviklingstiltak fra Staten: Oslo. Bergen. Stavanger. Og Trondheim. Drammen ligger i klassen rett under. Klassen for store småbyer. 

Det som gjorde at Kari og mannen valgte Drammen i utgangspunktet. De kan gå til alt. Kari er glad i å gå. Og hun er glad i å kunne gå rundt i en by. Det gir godt grunnlag for litt tankevirksomhet. For henne var det viktig. Det var det som brakte henne hit. Det som gjorde Drammen til hennes by.  

Drammen bør ikke vannes ut

Kari tror hun blir her. Men hun må innrømme at hun føler hun hører til to steder, både i Drammen og i Oslo. Hvis det noen gang skulle blir aktuelt å flytte på familien Ovesen Haugland, så er det Norges eneste storby som kaller. Men det blir ikke med det første. Det er mye som skal skje i Drammen. Og byutvikleren fra Danvik har tenkt til å følge med på den veien.

Hennes siste ord til dem som skal forme landskapet hun bor og lever i, lyder slik:

«Ikke vann ut Drammen med å spre den for mye utover! Vi må hjelpe de som vil investere i byen vår til å gjøre det på en bærekraftig måte, slik at stedene vi bygger blir gode for folk i mange tiår fremover. Vi trenger både høy kvalitet og variasjon i botilbudet, gammelt og nytt, og steder mellom husene der det er fint å gå.»