Før han flyttet til Drammen i 1987 hadde ikke arkitekt Asle Farner egentlig sett Drammen. Han hadde, som så mange andre, bare vært på gjennomreise. Det han da så var en «hardt trafikkskadet by».

En kjæreste og en ledig stilling som byplansjef gjorde at Asle Farner skulle se Drammen på mange andre måter.

Den byen han oppdaget da han flyttet hit for å bli byplansjef ga ham «vage assosiasjoner til Bologna». Han så kvalitetene som skjulte seg under og mellom bilene. Det var fargebruken. Rolige fasader uten store høydesprang.

Og så var det de avkuttede hjørnene overalt i sentrum, et typisk formspråk for Drammen. Et formspråk som kan gå tapt om vi glemmer det bort.

Jeg er født og oppvokst i Drammen.

Drammenshjørnene har alltid vært der, men jeg har ikke egentlig sett dem. Nå, etter at jeg snakket med Asle Farner og leste byplansjefenes fortelling om byutviklingen som han bidro til, ser jeg hjørner over alt.

Jeg fotograferer dem. Jeg beundrer dem. Iblant blir jeg nedslått når jeg oppdager at fine hjørner er blitt borte. Eller ser nye bygg som ikke snakker med de gamle hjørnene.

«Bygg må snakke med hverandre», sier Asle Farner.

Hvis vi bygger nye bygg og glemmer at det fins et språk der fra før av, mister Drammen sitt preg. De virkelig gode byrommene får vi når hus snakker sammen. Hjørnene er en del av dette språket.

Mange jeg møter er rett og slett lei seg over utviklingen i deler av sentrum. De synes det er sørgelig at gammelt preg forsvinner og erstattes av noe nytt som ikke gir noe tilbake til byen.

I 1987 var Drammen en trafikkskadet by. I 2019 beveger vi oss mot å bli en byggeskadet by. Mange bygg har fasader som ser ut som baksider. Det snakkes om døde førsteetasjer. Og om nitriste byrom som innbyggerne kun bruker til gjennomfart.

Kan byen repareres? Ja. Det mener i alle fall arkitekt og drammenser Siri Høye. Men hun mener at vi må begynne å snakke høyt om hva slags byrom som gjør mennesker glade og hva vi ønsker oss neste gang noen skal få sette sitt preg på Drammen.

Bak, mellom og ved siden av nye bygg som gjør oss triste, ligger fortsatt en by som en gang ga den unge arkitekten Asle Farner vage assosiasjoner til Bologna. Mange av de gamle hjørnene er her fortsatt. De snakker til bygningene rundt på sin gamle, lavmælte måte.

De trenger av og til litt hjelp for å bli hørt.

Det er derfor vi har invitert Asle Farner og Siri Høye til å skrive om byrom, mennesker og arkitektur i dipr.no. Fra 16. august setter vi byutvikling på dagsorden.