Læreren Sonia (Mari Maurstad) står maktesløs i klasserommet. Egentlig skal det være dramatime om den tyske dramatikeren Friedrich Schiller, men den multikulturelle elevmassen roper ”hore” til jentene, stikker penger til hverandre og slåss mellom pultene. Hva er dette for en fremstilling av skolehverdagen i Viken, kan man tenke, men i Psykt blod er ingenting slik det ser ut.  

Dramatimen har så vidt begynt når to av elevene begynner å krangle om en sekk. Læreren velger å ta opp kampen og konfiskerer sekken. Det er da hun finner en pistol. I basketaket som følger går pistolen av, og Sonia skader en av elevene. Hun begynner å skjelve, og går i noen sekunder forvirret rundt i klasserommet med pistolen ustødig i hånden. Det er en scene der det er terror i hver bevegelse.  To elever forsøker å åpne døren som går ut av scenerommet, mens de desperat roper om hjelp. Men det nytter ikke, for her får ingen ringe etter ambulanse. ”Rommet er lydtett,” sier Sonia.

Læreren har fått et prosjekt: Dramatime med pistol mot tinningen.

Her skal elevene spille Schillers Røverne, om det så er med livet som innsats.

”Mennesket er bare helt når det leker,” får hun dem til å gjenta i kor, mens kulene fyker over hodene deres. Ironien er like tykk som kruttrøyken i klasserommet. 

Fra lærerhelt til symbolsk skurk.

Stykket ble skrevet i 2010 av de tyske dramatikerne Nurkan Erpulat og Jens Hillje. 

De lot seg inspirere av den fransk film, Skirt Day, fra 2008, men valgte å vri om på filmens moral. I Psykt blod er ikke læreren en frigjøringshelt, som insisterer på sin rett til å gå med skjørt. Isteden er hun både en representant for vestens syn på de andre, samtidig som at hun er psykologisk interessant som karakter.

Jeg teller fire nivåer i forestillingen. Først ser vi elevene gjennom lærerens briller, og da representerer elevene en bakstreversk og antifeministisk kultur. Det er jo også sånn de oppfører seg i dette sceniske klasserommet: De dealer, slåss og banner. De eier ikke respekt, men krever respekt tilbake.  Etterhvert skjønner vi at lærerens bilde kanskje ikke stemmer. Hun har en forhistorie, og elevene er ikke nødvendigvis muslimer, slik læreren tar for gitt. Drammen er en by med høy andel befolkning med tyrkisk bakgrunn. Slik er det også i mange byer i Tyskland, og stykket blir ofte lest som at det er en tyrkisk majoritet i klasserommet. Men på Brageteatret er det også høyst uklart hvor de ni skuespillerne kommer fra.

Her kommer vi til nivå to: Vårt syn på dem.

Oss mot oss

Skuespillerne bryter ut av rolle og henvender seg til publikum.  ”Ser du en skuespiller eller en innvandrer,” sier èn av dem. ”Jeg er lei av å spille jente med hijab. Kan jeg ikke få spille Jon Fosse,” sier en annen. ”Innvandrerskam,” sier en tredje. Disse bruddene skal fra dramatikernes side gjøre publikum oppmerksom på egne fordommer. Er denne primitive innvandrerklassen også en del av vårt verdensbilde? Hvilke fortellinger er det vi aksepterer som publikum?

Jeg er ikke så glad i kjefting på publikum i teatret, men heldigvis har regissør Even Torgan gjort et grep. Han har castet på tvers av etnisitet. Det betyr at det gjennom hele forestillingen er et lag av fiksjon, selv når skuespillerne spiller seg selv. Hun som er lei av å spille ”jente med hijab”, har spilt etnisk norsk i diverse nett-TV-serier. Hun som har innvandrerskam, bløffer oss med både språkkunnskaper og bekjennelser.

Det gjør Psykt blod smartere, mer teatral og mer inkluderende. Psykt blod handler jo ikke om etnisitet, men om stereotypier. Det er ikke oss i publikum mot dem på scenen. Det er oss vs. oss, for å parafrasere Peder Kjøs’ terapi-TV-serie.

Vi er fanget i stereotyper som ikke bare er mot hverandre, men også mot oss selv.

Schiller for kidsa.

Det tredje nivået er Schillers teaterstykke fra 1782. Når elevene blir tvunget til å lese teksten, endrer lysstoffrøret i taket farge, og de går inn i rollene fra Røverne. Snart er det vanskelig å vite hvem som snakker, er det eleven, skuespilleren eller Schillers karakter?

Jeg blir aldri helt klok på Schiller-parallellen, fordi jeg ikke helt vet på hvilket nivå dramatikerne og Brageteatret vil at vi skal forstå disse scenene. Kanskje er det ikke så farlig. Schillers historie om røverne står jo for seg selv, og kanskje er det opp til elevene – og publikum  - å hente ut det vi ønsker av den. I Tyskland representerer Schiller deres felles kulturarv, mens her i Norge vil nok Røverne være fremmed for de fleste.

Psykt blods fjerde nivå skal trekke oss nærmere Viken. Både terroren og teatret blir avbrutt av sang- og dansenummer fra kjente norske sanger. De er godt koreografert og flere av skuespillerne synger svært godt. Rent dramaturgisk er disse passasjene viktige, fordi det er slitsomt å publikummer til en gisselsituasjon i halvannen time. Likevel er det vanskelig å forstå hva de skal representere. Er dette drømmen til Sonia om en perfekt integrert klasse? Eller er det en slags ironisk kommentar til forestillingen spesielt - og integrering generelt? Fremstillingen av ”det norske” blir uansett så nasjonalistisk at den blir fjern, men det er kanskje også meningen. Psykt blod er jo en forestilling om stereotypier.

Når en av de unge jentene holder pistolen, blir klassen til et ”Deep House Party”.

Røyk kommer ut av elevskapene, og pultene begynner å lyse.

Den som holder pistolen, har altså også makt over teatret.

Intim storsatsing

Psykt blod har ni skuespillere på scenen, noe som gjør det til en stor satsing for Brageteatret. Som regel når teatersjefer bruker så stor del av lønnsbudsjettet, setter de opp Les Miserables eller Kardemomme By, kaller det en storsatsing og leier inn en sal med 500 sitteplasser. Brageteatret har, som vanlig, gått en helt annen vei.

I Psykt blod sitter vi på hver vår side av klasserommet, som om vi selv er en del av elevmassen. Det er en intim opplevelse, som blir ekstra kraftfull av at elevene er så mange.

Skuespillerne, mange av dem ukjente for meg, er svært gode. Jeg har aldri sett Mari Maurstad spille med så mange nyanser som i denne forestillingen. Hun er dempet rasende, både på seg selv og verden. De åtte elevene får frem redsel i hvert et sekund. Jhordan Nificent spiller lærerens mobbeoffer, og vi ynker oss med han. Wilhelm Greni Arnø er ubehagelig som klassens agitator med tatovering på halsen (Eller er han egentlig klassens voldsmann? Stykket lar det stå åpent), mens Ina Svenningdal, Mohammed Aden Ali  – og alle de andre – får frem både allmenn redsel og individuell motstandsvilje. 

En ny type historiefortelling

Kveldens regissør, Even Torgan, er et av norsk teaters mest spennende fenomener.  Allerede som tenåring startet han og vennegjengen opp Antiteatret, som hadde til formål å lage teater for dem som ikke liker teater. De satt opp et sett med dogmer, og hyret inn venner og dramalærere som skuespillere. I 2017 lagde de en boklansering, som i virkeligheten var en forestilling om terror. I 2018 hadde de en forestilling om #metoo i et ekte klasserom på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Den ble nominert til Heddaprisen for beste ungdomsforestilling.

I 2019 satt de opp en svært god forestilling om klimaforandringene, iscenesatt som et møte i en ekte villa på Vinderen. Denne helgen fikk stykket Osloprisen.

Even Torgan klarer å lage forestillinger der publikums reaksjoner påvirker det som skjer på scenen. Her har han en åndsfelle i Bragetatrets teatersjef, Nils Petter Mørland, som bygget opp improscenen Det Andre Teatret i Oslo. Mørlands siste forestillinger, Indigo Englehår og Natives, tar samspillet mellom sal og scene i nye retninger. Skuespillerne snakker direkte til publikum, og hvis en stakkar nyser, sier karakteren ”prosit”.

I Psykt blod er forholdet mellom sal og scene en del av dramatikken. Likevel kan vi se at Torgan har gjort dette mindre kleint enn det er fra dramatikernes side. Skuespillerne roper ikke ut tomme ord i luften, men ser oss inn i øynene, og byr på chips og små bekjennelser.

Det er med på å gjøre Psykt blod til en intim og personlig opplevelse, som gjør resten av stykket desto mer rystende.

Et væpnet forsvar for teatret

Når Psykt blod går mot slutten, rettes pistolen mot oss som er i teatret. Denne gangen skal vi ikke konfronteres med fordommene våre. Vi blir isteden truet til ikke å forlate teatret.

 Mitt 16 år gamle teaterfølge, beskrev situasjonen slik: ”Noen ting kan man bare snakke om i teatret. Det går ikke an å ta med ut i virkeligheten.” Jeg tror hun har rett.

Psykt blod er intet mindre enn et væpnet forsvar for teatret som kunstform. 

Om forestillingen:

Psykt Blod

Brageteatret

Premiere: 31. januar 2020, spilles til 27. februar

Av: Nurkan Erpulat og Jens Hilje

Basert på Jean-Paul Lilienfelds film 'La Journée de la jupe' fra 2008

Bearbeidelse og regi: Even Torgan

Oversetter: Nelly Winterhalder

Scenografi og kostyme: Karoline Sundsrud

Lysdesigner: Gard Gitlestad

Parykk/maske: Maria Zahl

Koreografi: Guro Karijord

Med: Jhordan Nificient, Deniz Kaya, William Greni Arnø, Ina Svenningdal, Mohammed Aden Ali,

Julian Karenga, Rona Molakheil, Mari Maurstad og Camilla Klaudiussen.

Psykt blod er anmeldt på generalprøven, og spilles på forskjellige scener i Viken og på Vega Scene i Oslo frem til 27.februar.

Anmeldelsen er levert i samarbeid med Periskop - tidsskrift om kunst for barn og unge.

Per Christian Selmer-Anderssen er teaterkritiker i Aftenposten og skriver også kritikker for dipr.no og Periskop. Han jobber som frilansjournalist, med Øst-Ukraina som spesialfelt.